Standardsituasjoner kun i bøker

Vår første reaksjon da vi leste kunnskapsundersøkelsen NSF Student hadde gjennomført i form av en flervalgsoppgave, referert i Sykepleien nr. 10-2013, var at det slett ikke er bra at 33 av 550 sykepleiere ville sette igang en behandling som ville ført til at pasienten døde.

Her er innholdet i spørsmålet som fikk 33 studenter til å ta livet av enkefru Knudsen. Hun blir funnet bevisstløs i sitt eget hjem:

«Hypoglykemi (for lavt blodsukker) er en viktig årsak til bevisstløshet, og ambulansepersonellet målte derfor blodsukker hos fru Knudsen. Hos denne pasienten var verdien for høy, men hadde den vært for lav burde amulansepersonellet...

a) ... umiddelbart gitt insulin subkutant

b) ... avbrutt alle andre tiltak og prioritert raskest mulig transport til sykehuset

c) ... umiddelbart gitt intravenøs infusjon med konsentrert glukoseløsning.»

Her var det flere av avgangsstudentene som ville gitt insulin, noe som ville tatt livet av pasienten. De som svarte feil på dette spørsmålet fikk automatisk stryk. Skolene har nå fått tilbakemelding på resultatene ved sin skole.

Mer en gjenfortelling

Grunnleggende sett stilles aldri de spørsmålene som virkelig er interessante: Hvordan kan man tro at et svar i en flervalgsoppgave sier noe om hva som ville skjedd dersom den tenkte situasjonen virkelig hendte? Hvilke forutsetninger er det som ligger til grunn og som man aldri stiller spørsmål ved?

Vi forutsetter at den teoretiske utdanningen med påfølgende praksis overlapper hverandre og henger nøye sammen. Dersom man har lest en bok om hvordan man skal reagere i en tenkt situasjon, og man kan gjenta det som står i læreboken, antas det at man gjør akkurat som beskrevet dersom situasjonen virkelig oppstår. Standardsituasjoner forekommer kun i bøker, og hendelsene vil sannsynligvis aldri fortone seg på samme måte i virkeligheten. Dette vet man imidlertid ikke noe systematisk om.

Det ligger underforstått i innlegget at en rasjonell handlingsteori ikke tar opp i seg at man empirisk kan vise at praktiske handlinger skjer som en følge av det som faktisk er praktisk mulig under de gitte omstendighetene. Mennesker handler gjennom praktisk sans in situ og in actu, det vil si som følge av livserfaring, ikke som følge av det som står i læreboken som kun vil være en av mange referanser. En rasjonell handlingsteori forutsetter at en sykepleier eller lege som ikke ordrett kan gjenta det som står i læreboken, kommer til å handle feil.

Det er ingen grunn til å tro at sistnevnte er tilfelle. I stedet for å oppøve praktiske ferdigheter, fungerer utdanningen som en instans som sorterer den som på en legitim måte kan utøve yrket som lege eller sykepleier (uten nødvendigvis å kunne det praktiske, men som viser at de kan gjenfortelle det som står i læreboken). Disse studentene vil skille seg fra dem som ikke kan teorien ordrett, men som likevel vil beherske situasjonen i praksis når det virkelig gjelder, dersom de for øvrig er tenkende mennesker.

Retten til å utøve et yrke hvor de kan gjenta teorien ordrett, betyr nødvendigvis ikke at de kan utøve teorien i praksis når det gjelder. Dette sier i alle fall ikke testen og utdanningen noe om.

«Det virkelige liv»

Utdanning er en symbolsk størrelse, en «nøkkel» som gir rett til å søke en jobb og skape seg et livsgrunnlag som likner den foreldrene hadde eller bedre. Uansett hvilke karakterer man fikk på eksamen, så vet vi at man lærer seg resten i «det virkelige liv».

Utdanningen legger opp til at sykepleiere og leger skal redde liv. Ansvaret for å muliggjøre denne kompetansen ligger i den kliniske og praktiske opplæringen, men utdanningslogikk og yrkeslogikk er to ulike størrelser, og det ene betinger ikke det andre.

Det er snarere det omvendte som er problemet, nemlig at en sykepleier- eller legestudent stort sett utelukkende lærer seg å gjenta historiene slik lærebøkene beskriver hvordan det bør være i praksis, men i mindre grad eller ikke i det hele tatt, forklarer hvordan praksis og utdanning/teori henger sammen, slik at studentene får et verktøy som kan fungere i den sosiale sammenhengen som yrket krever av dem.

Undersøkelser utført av blant andre Emmy Brandt Jørgensen, Birthe Hedegaard Larsen og undertegnede, viser at sykepleiere gjennom de siste 100 år har blitt forsøkt holdt tilbake, så de ikke «lærer for mye» både i den praktiske og den teoretiske delen av utdanningen. Dette skjer selv om omfanget av praktiske oppgaver i sykepleierutdanningen stadig synker:

Sykepleierstudenten får lov å se på, men får sjelden handle på egen hånd. Et forhold som sykepleieforsker Karin Højbjerg har observert og grundig analysert handler nettopp om denne læringen i klinisk praksis. Højbjerg understreker at dette er utdanning og ikke praksis, fordi sykepleiernes fagforening mener at en praksisstudent ofte blir brukt som underbetalt arbeidskraft fremfor en fremtidig kollega som bør bli så flink som mulig. Dersom dette forholdet skal bli bedre, må man innføre turnusordninger etter endt utdanning, slik som legene har det.

En sykepleierstudent tilegner seg ikke «virkelig» relevant praksis før hun blir ansatt på en avdeling. Det vi også vet, er at det praktiske arbeidet, det som i praksis lar seg gjennomføre i gitte omstendigheter, læres i situasjonen og ikke i forberedende studier.

En ting er sikkert: En flervalgstest som den NSF-studentene gjennomførte, sier ingenting om hvordan en sykepleier vil reagere i praksis. I stedet bidrar undersøkelsen til å henge ut en yrkesgruppe som er dominert av andre (sykepleierne) og impliserer dermed at forholdene er helt annerledes for den dominante yrkesgruppen (legene). Testen bygger på dagens New Public Management-tenkning og det nyliberalistiske synet på utdanning som fremhever det praktiske perspektivet.

Avprofesjonalisering

Det er verden utenfor, altså samfunnet og arbeidsmarkedet, som skal styre hva man skal lære på skolen. Schole er imidlertid gresk og betyr opprinnelig fri – fri til å tenke og studere.

Den moderne trenden er såkalte interprofesjonelle utdanningsløp. I praksis betyr det at man fra internasjonalt politisk hold forsøker å svekke og avprofesjonalisere semiprofesjonsutdanningene (som for eksempel sykepleie) og la de dominante profesjonsutdanningene (medisin) alene definere hva som er verdt å vite også innenfor sykepleiefaget og hvilke teorier i, for og om sykepleie, en sykepleierutdanning skal inneholde.

Sykepleieforskeren Patricia Benner fronter i sin siste studie om evalueringen av sykepleierutdanningen i USA, dette budskapet som vi mener er skandaløst og som river ned alt sykepleiere har kjempet for i 100 år. Når skal de nordiske fagforeningene se alvoret i situasjonen? Benner bærer ytterligere ved til bålet når hun sier at det viktigste innholdet i sykepleiernes utdanning skal være tuftet på «embodied intelligence». Utfra sin vitenskapsteoretiske posisjon, støtter Benner nyliberalismen som feier over velferdsstatene og ødelegger semiprofesjonene.

Vi er av en annen oppfatning:

Enhver utdanning må stille krav til: 1. praktisk kunnskap, teori-i-praksis, 2. teknologisk viten, teori-for-praksis, 3. vitenskapelig viten, teori-om-praksis som inneholder en forklaring på hvordan det henger sammen at sykepleie og omsorgsarbeid ser ut som det gjør i dag, hvor kunnskapen kommer fra og hvordan den virker. Det finnes utdanninger som til overflod er fylt av praktiske teorier, teknologier, ideologier om hvordan verden ser ut, og om hvordan den burde se ut. En utdanning må, etter vår mening, inneholde dels oppøvelse av en praktisk mestring av jobben man skal utføre etter endt studieløp, dels grunnvitenskap som kan forklare sykepleie og omsorg på adekvate måter, det vil si som noe annet og mer enn medisinske forskrifter, sykdomslære og omsorgsfilosofiske ideologier, fenomenologiske beskriver og likeverdige samtaler, og så videre. Her mangler vi en fagdisiplin som for eksempel praxeologi.

Det er bare virkelige teorier som kan kvalifisere fagets utøvere, og det bør både vi og våre fagpolitiske institusjoner kjempe for. Om ikke dette skjer, vil profesjonen dø ut og bli erstattet av et interprofesjonelt team av medisinsk helsefaglige underdogs, et ikke-privilegert proletariat, jamfør Guy Standings siste bok Prekariatet, den nye farlige klasse. 

Flere artikler om utdanningen: 

Referanser:

Referat af testen: http://www.sykepleien.no/nyhet/1295573/-–-det-var-dette-vi-fryktet-

Hele testen med facit: https://www.sykepleierforbundet.no/Content/1248166/Fellestest%20naturvitenskaplige%20emner%202013%20-%20FASIT.pdf

Benner, P., M. Sutphen, V. Leonard, L. Day (2010): Å utdanne sykepleiere: behov for radikale endringer, The Carnegie Foundation for the advancement of teaching, Akribe, med forord af Kristin Heggen.

Standing, G. Prekariatet, den nye farlige klasse. Daidalos.

Ågotnes, K. (2011): «En hardt tilkjempet frihetsfølelse. Om hjernevask, humanister og samfunnsvitere», Nytt Norsk Tidsskrift, no: 01, pp. 07-17.