Helsepolitisk timeout!

Valgkamp er en krevende verbal konkurranse. Høstens utgave var intet unntak. Politikere dro landet rundt i et tempo som Ursin Bolt ville fått problem med å følge. Budskapet fra de blå var at mye skulle endres i norsk helsevesen hvis landet fikk ny regjering.

Nå har Høyre og Fremskrittspartiet fått mandat fra velgerne til å begynne endringsprosessen. Brått er sprinttempoet slått over til å bli noe som mer ligner maratontempo.

Helseminister Bent Høie (H) har overfor Dagens Næringsliv innrømmet at han «blir litt svett» av alle løftene som ble gitt i løpet av valgkampen. Ett av mange løfter er å legge ned de fire regionale helseforetakene.

Stortingsrepresentant Bent Høie har vært en av de skarpeste kritikerne av dagens regionale helseforetak. Han har vært tydelig på at tiden er ute for det han kaller «ansiktsløse» byråkrater om Høyre bare får lagt sine helbredende hender over norsk helsevesen. Og ansiktsløse byråkrater finnes det visst mange av i de regionale helseforetakene.

Budskapet ble stadig gjentatt under valgkampen. De fire regionale helseforetakene er en klamp om foten, fikk vi høre, et unødvendig byråkratisk mellomledd som hindrer at sykehusene kan fungere bedre. Derfor skal de legges ned.

Det er fortsatt målet, får vi høre. Men helseminister Bent Høie har ikke lenger hast med å få det gjennomført. I regjeringserklæringen til Høyre og Fremskrittspartiet framstår en ny, framtidig nasjonal helse- og sykehusplan som selve grunnlaget for regjeringens nye helsepolitikk. Det er denne planen som en gang i framtida skal føre til avvikling av de regionale helseforetakene.

– Jeg vil ikke sette noen tidsfrist på arbeidet, nettopp fordi jeg er opptatt av at det foregår på en god måte og involverer mange, sier Høie til NTB. Han må først tenke ferdig hva han vil ha i stedet for de regionale helseforetakene.

Mer konkret ønsker ikke Høie & co å være. Ingen ting er sagt om innholdet. Heller ikke hvem som skal utarbeide den store planen. Målet er at den skal være ferdig før neste stortingsvalg. Ofte gjennomfører politikerne reformer for raskt. Høie kan imidlertid fort ende i den motsatte grøfta. Han skal planlegge i årevis innenfor et system han lenge kraftig har kritisert.

Det blir opp til den neste regjeringen å starte avviklingen av de regionale helseforetakene. Hvis ikke planen da blir lagt i den velkjente skuffen merket «Nasjonale helseplaner».

I mellomtida fortsetter de regionale helseforetakene som i dag. Bare med flere økonomiske midler.

Noe vil de regionale helseforetakene imidlertid merke med Høyre og Fremskrittspartiet i styringa. Regjeringen lover at det i oppdragsdokumentet for 2014 vil bli stilt krav om at de regionale helseforetakene i større grad gjør bruk av private aktører.

Hvis ikke et sykehus klarer å holde den behandlingsfristen som er satt, skal pasienten kunne legge seg inn på en privat klinikk og sende regningen til sykehuset. På denne måten vil helseministeren få ned køene. Å sette i gang å behandle enda flere enda raskere, som er det ønskede resultat av fritt behandlingsvalg, vil koste. Det blir svindyrt. Det som ligger i regjeringens budsjett for 2014 vil ikke strekke til. Da får ministeren et stort prioriteringsproblem. Hvilke pasientgrupper skal settes på vent?

Og er det nok fagfolk til både de private og de offentlige helseinstitusjonene? Mange frykter at det vil bli konkurranse om de beste fagfolkene. Og tappes det offentlige for fagfolk blir det færre pasienter som får behandling ved de offentlige sykehusene. Uten at det er noen garanti for at de private klarer å øke kapasiteten tilsvarende.

Høie snakker om «å utnytte ledig kapasitet». Hvilke ledig kapasitet? Utstyr ok. Men leger og sykepleiere?

Regjeringens politiske plattform preges av mange gode intensjoner. I forhold til velferd heter det for eksempel: «Regjeringen vil bygge sin politikk på offentlig finansierte velferdsløsninger. Omsorgen for eldre og pleietrengende må bygges videre ut for å gi alle som trenger det et tilbud med kvalitet og aktivitet. Regjeringen vil ta i bruk alle gode krefter for å sikre pasientene helsetjenester med høy kvalitet til rett tid, mer valgfrihet og større mangfold i tilbudet.»

Gode intensjoner. Men igjen: På hvilken måte, og når vil vi merke forskjellen? Hast synes den nye helseministeren ikke å ha. Det minner mer om en helsepolitisk timeout etter en hektisk valghøst.