fbpx Når omsorg drepes ... Hopp til hovedinnhold

Når omsorg drepes ...

Kan man drepe omsorg? Kan man drepe idealisme? Kan man drepe kreativitet og initiativ? Kan man drepe arbeidsmiljø? Dessverre ja.

Helsenorge har de seneste årene blitt mer og mer lik et «marked» etter modell av den amerikanske «New public management», særlig etter at sykehusene ble overført fra fylkeskommunene til staten og da staten innførte en såkalt «konsernmodell» på sykehusene. Modellen fra 1960-tallet tok mål av seg til å få ned utgiftene i offentlig sektor. Da begynte det jeg kaller «omsorgsdrap». På hvilken måte? Jo, ved å innføre økonomiske begreper på omsorg: ISF – innsatsstyrt finansiering, og DRG – diagnoserelaterte grupper, som skulle generere større inntekter for sykehusene, spesielt i somatikken. Konsernmodellen innebar at man splittet opp deler av helseinfrastrukturer som lønn, IKT, personal og ikke minst andre fagområder, for så å sende regninger til hverandre, innenfor den samme stat som bærer de samme utgifter og de samme inntekter. Man kunne få inntrykk av at sykdom er et marked med lønnsomhetskriterier.

 

Vi mot dem

Sykdom og lidelse er menneskelige tilstander man ikke kan sette inn i en økonomisk markedskontekst. Det er, slik jeg ser det, både moralsk og etisk forkastelig. Sykdom og lidelse er og blir kalkulerte utgifter som en integrert del av velferdsstatens selvfølgelige oppgaver; å stille opp for og hjelpe sin befolkning. Det er betenkelig at økonomer og helsebyråkrater skal legge premisser for vårt helsevesen og for syke og utsatte mennesker i en svært sårbar situasjon. Som en konsekvens av denne fragmenteringen har jeg merket meg at lojaliteten til sykehuset er redusert til kun den avdelingen man selv tilhører. Det blir oss mot de andre. Poliklinikk mot poliklinikk. Avdeling mot avdeling.

Hva sier ord oss når man bytter behandling med det økonomiske begrepet «produksjon»? Begrepet «produksjon» hører hjemme i industrien, i et konsern der man må produsere for å oppnå resultater og inntjening. Når man bruker ordet «resultater» eller «styringsmål» i vårt psykiatriske helsevesen, gjenspeiler dette det samme. Hvilke resultat skal defineres? Jo, antall produserte konsultasjoner. Altså kvantitative resultater. Når man bytter begrepet «pasientventelister» med «ordreserver» er jo dette et økonomisk begrep relatert til industriell virksomhet. Dette gjør noe med vår bevissthet. Man blir mer opptatt av kvantitative mål enn av kvaliteten i det man gjør for den enkelte pasient. Mennesker blir redusert til tall og statistikk. Dette skal igjen brukes av helseøkonomer og byråkrater til å legge estimater for ressursbruk og «produksjonskjeder».

 

Påvirker hverdagen

Da man innførte styringsmål eller såkalte styringsindikatorer i vårt helsevesen, er det alltid kvantitative mål som ligger i bunnen. Bak dette fronter man illusjonen om at dette handler om kvalitet og omsorg for at dette skal bli «spiselig» for oss andre. Konsultasjoner blir som sagt byttet til økonomiske begrep som «produksjon» og «produksjonskrav». «Rasjonalisering» og «effektivisering» blir nye, økonomiske begreper man skal forholde seg til. I det psykiatriske feltet ble man mer og mer opptatt av hvor mange pasienter man kan behandle per dag. Sjelden ble det etterspurt hvilke behandling du som terapeut gir eller hvilke effekt av hjelp behandlingen gir den enkelte pasient. Hva gjør dette med oss? På hvilken måte påvirker det vårt syn på menneskelig lidelse? På hvilken måte påvirker det måten vi behandler pasientene på?

Jeg tror det påvirker oss mer enn vi liker å tro. Når ledelsen hele tiden er opptatt av styringsindikatorer og produksjonstall blir også vi som terapeuter dratt inn i dette dragsuget og blir mer eller mindre ansvarliggjort for resultatet som igjen skal legges frem for en høyere instans i systemet.

Personlig har jeg et eksempel på dette. Det var en perioden jeg ikke nådde målet på 2,6 pasienter per dag. Grunnen var at jeg hadde tunge og komplekse problemstillinger med nyoppdagete psykosepasienter, der jeg måtte legge behandlingen til hjemmebesøk, noe som er vanlig for vårt tidlige intervensjonsteam av psykosepasienter. Hjemmebesøk der familien er en del av den totale intervensjonen. Jeg fikk beskjed om å skjerpe meg og øke min konsultasjonsaktivitet fordi teamet som sådan var i ferd med å tape for de styringsindikatorene som var estimert for oss. Dette har vært vår polikliniske hverdag siden 2002. Hva gjør det med meg? Jo, jeg blir fly forbanna og er såpass gammel at jeg ikke vil innordne meg i dette menneskefiendtlige systemet. Min lojalitet ligger et annet sted, hos pasientene. Ikke at jeg er spesielt snill eller altruistisk. Jeg har simpelthen fått nok.

 

Hvorfor så tause? 

Helsearbeidere er kanskje den viktigste ressursen Norge har. De må stå i andre menneskers krise, lidelse og skjebne hver dag. De fleste av oss har valgt dette fordi det gir mening å hjelpe og lindre. Det ligger også i selve yrkesutøvelsen med sine nedfelte normer og etiske retningslinjer: å hjelpe og å lindre, enten det gjelder somatikk eller psykiatri. Derfor bør nettopp helsearbeidere få den anerkjennelse, respekt og ydmykhet de fortjener fra systemet selv. Slik er det veldig ofte ikke. Vi skal jobbe hurtigere, klokere, mer rasjonelt, mer effektivt. Ja, vi skal bli som produserende maskiner – på systemets premisser. Premissene som de etiske retningslinjene gjennom yrkesutøvelsen forutsetter blir til livløse ord fra en svunnet tid.

Jeg har mange ganger spurt meg selv: Hvorfor sier ikke flere ifra? Her jobber jeg sammen med mennesker som har adskillig større definisjonsmakt enn meg, psykiatere, psykologspesialister, kliniske sykepleiere, kliniske sosionomer m.m. Hvorfor er de tause? De fleste snakker om det og rister oppgitt med hodet. Noen kommer relativt nyutdannet med glød og entusiasme, disse har ofte ikke den faglige integriteten og selvsikkerheten til å si ifra. Eller de tror det skal være slik. Noen har prøvd å si ifra uten å få gjennomslag. Andre er så oppgitt at ikke har overskudd fordi de er utbrent. Omsorgens vakre mangfoldighet er i ferd med å bli drept, ikke fordi vi vil det, men fordi det ikke gis plass i byråkratenes og økonomenes definisjonsmakt. Det er for dyrt. Jeg ser daglig på gode kollegers utbrenthet. Dette blir et større og større problem. Det gir ikke mening lenger. Det er meningsløst å ta en utdanning hvis drømmen var å hjelpe og lindre dine medmenneskers smerte og lidelse, for så å oppdage at denne verdien smuldres opp i et markedsliberalistisk helvete.

 

Må utfordre byråkratene

Helsebyråkrater har basert sine antakelser på en vrangforestilling om at dess større man er, dess billigere og bedre er og blir det. Til slutt blir dette sannheter få eller ingen stiller kritiske spørsmål ved eller utfordrer. I dette bildet blir omsorg til et økonomisk byttemiddel som kalles effektivitet, rasjonalitet og kvantitet – der omsorg drepes. Idealismen om å hjelpe de svake for deres skyld, drepes. Kreativiteten drepes fordi den ikke pleies eller gis plass. Man skal presses inn i de økonomiske styringssystemene. Det kreves lojalitet og systemtro ansatte, ikke lojalitet mot dem systemene skal betjene – pasientene. Gode medarbeidere blir utbrendt på grunn av meningsløsheten i stresset om kvantitet, produksjon i konsultasjonshysteriet og effektiviteten. Mennesket er ikke lenger i sentrum, verken personalet eller pasienter. Jeg mener det blir perifert i dette systemet. Da kan lederne ved landets psykiatriske avdelinger slå seg på brystet og si til politikere og helsebyråkrater: Se på oss, vi klarte styringsmålene. Men ingen etterspør pasientenes behov eller hvor de er i dette kalde markedet av styringsmål.

Jeg tror noen av oss som jobber som terapeuter må ture å stå opp for hva vi tror på og ta denne viktige debatten om hvilket samfunn vi vil ha. Ta omsorgen tilbake fra økonomene og helsebyråkratene og stå opp for dem vi er der for: Pasientene.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse