Triste angrep fra kolleger

Som nyutdannet sykepleier var jeg full av glød og engasjement, klar for å ta fatt på yrkeslivet. Jeg følte jeg hadde lest mye i tre år og jobbet hardt i praksis. Det var stor forskjell på kompetansen fra første året til nå. Mitt yndlingsfelt var akuttmedisin, og drømmen var å jobbe på legevakt eller akuttmottak. Starten ble et sommervikariat på akuttmottaket, før jeg fikk en fast stilling ved legevakten i kommunen.

Som engasjert i akuttmedisin leste jeg ofte artikler om relevante emner på diverse nettsider. ambulanseforum.no ble blant annet besøkt, samt NRR.net og sykepleien.no. Etter bare kort tid i yrket som sykepleier begynte jeg å merke en nedlatende holdning til vår kompetanse på dette området, dette var primært rettet fra ambulansepersonell. Til tider på jobb, men mest i kommentarfelt på disse nettsidene.

Tanken slo meg: Hva tror egentlig annet helsepersonell om vår kompetanse?

Sitater fra ambulanseforum, sol.no:

«Sykepleieutd har mer tyngde enn amb ja, men ikke på akuttmedisin! Og det er det amb driver med! Gjentar: Akuttmedisin! Sykepleien har 7 timers førstehjelpskurs og ikke noe operativt. Når skal kontorrottene skjønne forskjellene…?»

«Det er ikke behov for dulling og omsorg rett etter en ulykke, men livredning, overvåkning opprettholding av vitale livsfunksjoner. Og en sykepleier har ikke den nødvendige kompetansen til å gjøre dette, og jeg vil tørre å strekke meg så langt som å si at det er livsfarlig og uforsvarlig å ha ufaglært personell på en så livsviktig arbeidsplass så inni en ambulanse.»

Når jeg leser dette, blir jeg trist inni meg. Dette er utsagn som jeg synes verken beskriver min egen utdannelse eller jobbtilværelse. Jeg har også snakket personlig med ambulansepersonell som oppriktig tror at i det øyeblikket pasienten kommer inn på legevakten eller akuttmottak, så står en lege og forteller alt vi skal gjøre, og at vi ikke trenger å tenke selv. Har også møtt ambulansepersonell som sa de helst ville gi rapport til legen, ettersom det ikke var poeng å fortelle alt til oss. Det blir ofte kommentert at vi ikke har opplæring i akuttmedisin, verken akutte sykdommer eller skader. Det er trist at dette til tider er oppfattelsen av sykepleiere.

Hvis vi ser på rammeplanen for sykepleierutdannelsen, så angir denne 12 studiepoeng i anatomi, fysiologi og biokjemi, 24 studiepoeng i generell patologi, sykdomslære og farmakologi. Vi har pediatri som eget fag. Vi hadde akuttmedisin for sykepleiere som eget fag. Dette er fag som gir en solid kompetanse til å vurdere akutte skader og sykdommer. I tillegg har vi legemiddelhåndtering og legemiddelregning. Fag som pediatri, anatomi og fysiologi og farmakologi har vi som egne store fag, de er ikke bakt inn sammen med andre fag slik de er på ambulansefag. Gir ikke dette oss en god kompetanse på disse områdene?

En rask sammenlikning av pensum viser at Jon Richardsen`s Akutt Sykdom som brukes på VK1 ambulansefag har 6 sider om diabetes. Mens grunnleggende sykdomslære har 36 sider om endokrine sykdommer. I tillegg tas emnet opp i farmakologien, legemiddelhåndteringen og sykdomspleien.

Gjennom utdannelsen skal en gjennom masse sykdomslære, og i denne opplæringen ligger også håndtering av disse pasientene når de er akutt syke. I tillegg er vi gjennom grunnkurs i førstehjelp og DHLR-kurs, men dette er på toppen av den andre akuttmedisinske opplæringen, ikke den eneste. Som ansatt på legevakt får vi også AHLR-kurs.

I min yrkeshverdag skal jeg ta imot pasienter, vurdere hvilke målinger og undersøkelser som skal iverksettes, triagere pasienten og følge pasienten opp. Jeg skal også sette i gang tiltak forordnet av lege og vurdere effekten av disse. Å hevde at dette ikke er akuttmedisin mener jeg er en fornærmelse mot vår profesjon.

Jeg har stor respekt for den jobben ambulansepersonell gjør, men føler dessverre ikke alltid at den respekten er gjensidig. Jeg stiller meg også skeptisk til at vi oppleves som svært uønsket i ambulansetjenesten og at vi i en del helseforetak ikke får sykepleierlønn når vi jobber i ambulansetjenesten og må gå som vikar på bilen. Er ikke dette også en arena vår kompetanse kunne vært brukt? Jeg har selv hatt praksis på ambulansestasjon og fikk da raskt høre hvor dårlige vi sykepleiere var på akuttmedisin, og at vi bare drev med stell og pleie.

Kommentarene som tidligere nevnt, gjør meg trist og frustrert. De får meg også til å undre hvilke holdninger som regjerer der ute blant våre kollegaer som vi faktisk jobber ganske tett med. Skal de ikke kunne stole på vår kompetanse når de overlater en pasient i våre hender? Hvem tror de faktisk er med pasienten når han kommer på sykehus?