fbpx Nyttig, men ikke nytt Hopp til hovedinnhold

Nyttig, men ikke nytt

Det er viktig at sykepleiers kunnskap om delirpasienter blir brukt til pasientgruppens beste.

Som sykepleier ved ortopedisk klinikk på St. Olavs Hospital kan jeg lett kjenne meg igjen i det artikkelen beskriver. Pre- og postoperativt delir forebygges og behandles etter beste evne på alle kirurgiske avdelinger, men ortogeriatrien er, som artikkelen slår fast, spesielt utsatt for denne komplikasjonen. Det har vært et satsningsområde for St. Olav, og sikkert flere sykehus i landet, å utarbeide egne pasientforløp som forkorter pasientenes fasteperiode preoperativt og liggetid postoperativt.

Delir blant eldre med hoftebrudd og sykepleiernes opplevelser med denne pasientgruppen slik Bøyum beskriver det, samstemmer med mine egne erfaringer. Artikkelen beskriver faktorer som kan medvirke til utvikling av delir og sykepleiernes tiltak overfor de utsatte pasientene er etter min mening anvendbare. Det er dog ikke revolusjonerende kunnskap. Jeg vil tro de fleste sykepleiere med ansvar for denne pasientgruppen allerede vet det artikkelen beskriver. Dermed er det kanskje ikke nytt, men det er nyttig med oppmerksomhet rundt temaet, som helt klart er høyaktuelt.

Jeg ser det som positivt at medikamentell behandling beskrives som siste utvei, da det er gode grunner for å mene at adekvat smertelindring er en mer effektiv behandling enn bruk av beroligende midler. Artikkelen belyser at pasientene opplever utstyr som kateterslanger, kanyler, bandasjer og lignende som en betydelig stressfaktor, dette kjenner jeg også igjen fra egen praksis. Deliriske pasienter kan forsinke egen tilheling postoperativt ved å forhindre behandling, som ved å autoseponere venekanyler eller motsette seg blodprøver. De kan også selv øke faren for infeksjon, ved for eksempel å fjerne bandasjer og plukke på suturer. Alt fremmed er en potensiell stressfaktor og pasientene kan skjermes fra mye av det, men ikke alt.

Artikkelen beskriver betydningen av enerom og involverte pårørende, dette ser jeg overføringsverdi i. På vår klinikk er vi så heldige å kunne tilby enerom til alle. Da blir det automatisk lettere å involvere pårørende utover besøkstiden.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram det punktet i artikkelen der sykepleierne beskriver at manglende ressurser utgjør en betydelig begrensing for den utøvende pleien. Som sagt, min praksiserfaring er at sykepleiere som regel har den nødvendige kunnskapen i møte med den deliriske pasienten. Det er derfor viktig at spesialisthelsetjenesten tilrettelegger for at denne kunnskapen blir brukt i sin helhet til det beste for denne utsatte pasientgruppen.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.