Eldreomsorgen må bli "smartere"

Om lag 71 000 nordmenn har demens, de fleste av dem er over 70 år. Litt flere enn halvparten av dem bor i eget hjem med hjelp fra familien og den kommunale omsorgstjenesten. De øvrige, de mest hjelpetrengende personene med demens, bor vanligvis i sykehjem. Den vanligste alderspsykiatriske lidelsen er imidlertid depresjon. Antakelig har flere enn 100 000 eldre over 70 år depressive plager. Vi vet ikke nøyaktig hvor mange det er på grunn av manglende forskning om depresjon hos eldre i Norge. Depresjon er den hyppigste tilleggslidelsen ved demens, om lag 50 prosent med demens har depressive plager.

Det fins ingen kurativ behandling for demens og effekten av anti-demenslegemidlene er beskjedne. Legemidler mot depresjon er imidlertid effektive, i alle fall hos dem som ikke har en samtidig demenssykdom. Blant pasienter med dobbeldiagnosen demens og depresjon er det satt spørsmålstegn til legemidlenes effekt mot de depressive symptomene.

Når doktorens reseptblokk ikke er til nytte lenger, hva hjelper da? God sykepleie vil noen sykepleiere hevde, mer aktivt liv vil noen ergoterapeuter hevde, mer fysisk trening vil noen fysioterapeuter hevde og mer mental trening vil noen psykologer hevde. Men hva er det som egentlig hjelper ved demens og depresjon hos eldre, slik at de i det minste får et bedre liv og bedre livskvalitet? Vi vet at både fysisk trening og individuell aktivisering kan redusere depressive symptomer og øke livskvaliteten hos eldre personer med demens og depresjon, også hos dem med begge diagnoser. Vi vet også at økte kunnskaper om demens og depresjon blant sykepleiere og omsorgsarbeidere kan føre til at hjelpetiltakene til de syke individualiseres og på den måten kan de få et bedre liv. Men, det som mangler er forskning på hvordan vi skal implementere gode tiltak i den offentlige omsorgstjenesten. Hvorfor får vi det ikke til slik vi ønsker? Hvorfor går mange sykepleiere som arbeider i eldreomsorgen rundt med konstant dårlig samvittighet fordi de ikke får gjort det de ser at pasienten trenger? Det ropes om lav bemanning, men er det hele forklaringen? Jeg tror vi i fremtiden er nødt til å finne nye veier for å jobbe «smartere», slik at pasienter med demens og depresjon får et bedre liv. Vi vil neppe få særlig mer ressurser, heller flere hjelpetrengende eldre, og derfor må vi fokusere på implementeringsforskning, det vil si at vi må finne de smarte grepene som må til for at tjenestetilbudet til eldre med demens og depresjon skal bli bedre. Kanskje vi skal starte med å forske på lederne i eldreomsorgen? Mange studier peker på at dersom ikke lederne har visjoner og kraft og «armslag» til å omsette visjonene i praksis så utvikler vi ikke bedre tjenester.