På de svakestes side

Stålsett, som ved årsskiftet går av som generalsekretær i Kirkens Bymisjon, har en viktig oppfordring til våre politikere før høstens valg:

– I et bortskjemt land med topp privilegier må vi ikke bli oss selv nærmest. Fattige, eldre, syke og de som faller utenfor arbeidslivet må ikke glemmes. Et godt fungerende helsetilbud er en forutsetning for å ivareta et menneskets verdighet, enten man er fattig eller rik. Dette må våre politikere slåss for og holde i hevd!

Etter sju år i en jobb som han selv ser på som en av de mest spennende og givende man kan ha, takker han nå for seg.

– Det har vært utrolig lærerikt og en stor glede å få jobbe i en så sterk og sentral organisasjon, og stå tett sammen med mennesker i krevende situasjoner. Arbeidet omfatter alt fra eldreomsorg, psykiatri, rus og ulike former for menneskehandel. Vårt oppdrag er å avdekke, lindre, påvirke og bidra til å fjerne årsaker til sosiale problemer. Å kunne være med i en sammenheng der man har mulighet til dette, er utrolig givende.

I dongeri og løs skjorte tar han smilende imot oss i Kirkens Bymisjons lokaler i Torggata i Oslo.

Organisasjonen driver over 40 virksomheter i Oslo med over 1000 ansatte og 1400–1500 frivillige.

Når han skal slappe av etter jobb, tyr rockeren, forskeren og presten Sturla Stålsett til gitaren.

– Da tar jeg meg gjerne noen klassiske stykker på nylonstrengene.

Han spiller fortsatt i band. Tidligere var det punkbandet Fort & Gæli som gjaldt, i dag får han opp volumet i bandet Container.

– Vi har spilt sammen i 10–15 år. Gitaren og bandet er en avgjørende kilde til avkopling og glede, smiler han bredt.

I tillegg er fotball viktig.

– Jeg ser gjerne på fotball, men jeg synes det er mest morsomt å spille selv. Jeg håper jeg får lov til å fortsette å spille fotball med gjengen i Bymisjonen også etter at jeg har sluttet, sier han med et gutteaktig flir.

Sturla Stålsett har særlig markert seg innen to områder i den offentlige debatten dette siste året: I januar kom utredningen om tros- og livssynspolitikken som skapte mye røre og debatt. Og i år som i fjor har debatten om romfolket blusset opp.

– Ble du overrasket over debatten som oppstod etter at utredningen om tros- og livssynspolitikken ble lagt fram?

– Det overrasket meg at rapporten ble lest som et angrep på den norske kulturarven. Det er jo helt feil. Rapporten er en understrekning av tro og livssyns betydning for enkeltmenneske og samfunn. I motsetning til det mange forventet for to–tre tiår siden, viser dagens samfunnsdebatt at tro og livssyn stadig har en stor betydning både for oss som enkeltmenneske og samfunn.

Svært mange opplever utvalgets rapport som en ytterligere avkristning av Norge. Stålsett er helt uenig i dette.

– Tiden er utvilsomt moden for en livssynspolitisk debatt. Uenighet vil ofte ha en høy temperatur. Det er ikke nødvendigvis et problem. Det kan tvert imot være en styrke. Et godt samfunn, som er demokratisk og livssynsåpent, kjennetegnes ved at en lever godt med uenighet selv om de mest fundamentale spørsmål i tilværelsen. Utredningen sier et klart ja takk til tro og livssyn. Statens oppgave er å likebehandle og ikke velge seg en aktør, understreker han.

Debatten om fattige tilreisende, og særlig debatten rundt romfolket, står han midt oppe i. I år som i fjor opplever vi at fattige kommer til landet vårt for å tigge. Stålslett sier han er skremt over debatten om romfolkets situasjon og tilstedeværelse.

– Språkbruken blant enkelte politikere, politi og ellers oppgående medier er stigmatiserende og nedverdigende. Det er skremmende når det kommer offentlige uttalelser om deportasjon og innstramminger i lovverket rettet mot en bestemt gruppe mennesker.

Stålsett mener utfordringen med fattige som kommer til Norge for å tigge er relativt liten og fint håndterbar for oss som samfunn.

– De som kommer har store problemer, men for oss som samfunn er ikke dette et stort problem. De som kommer hit har krav på anerkjennelse og respekt. Gode sanitære forhold og helsetilbud er like viktig for denne gruppen mennesker som for andre. Det er helt fundamentalt for å bevare verdigheten, understreker Stålsett.

I juni gikk Kirkens Bymisjon og Røde Kors sammen og åpnet overnattingstilbud til fattige tilreisende. Her kan de for en billig penge vaske seg, skifte klær og bo i inntil tre dager. I løpet av sommeren ble også noen få leiligheter stilt til disposisjon for de aller mest utsatte.

– Dette er enkle tiltak som innebærer at de har mulighet til å få dekket basale behov, sier Stålsett, som med bekymring legger til:

– Vi må ikke som samfunn fjerne oss fra grunnleggende verdier som likhet og solidaritet. Dette er verdier som både den enkelte og våre politikere må fastholde selv om det vil koste oss noe. Solidaritet og likhetstanken må ikke glemmes. Vi må være rause og gjestfrie mot dem som kommer hit. Vi må være villig til å dele. Dette er grunnleggende verdispørsmål for oss som nasjon og som mennesker.

Han stoler ikke på tallene som angis for hvor mange fattige som komme hit til landet og omfanget av problemet.

– Det finnes ikke statistikker over dette. Når avisene skriver at vi oversvømmes av fattige tiggere bruker de tall som ikke kan dokumenteres. 

Påstanden fra politiet om at det var 2000 tiggere i Oslo i fjor, samtidig som de ikke kan redegjøre for hvor dette tallet kommer fra, gjør en ulykksalig situasjon verre, mener Stålsett. Han advarer mot utspill som kan bygge opp under uro og negativ stemning mot denne gruppen mennesker.

Han mener vi heller må få til enkle tiltak som letter livet til fattige tiggere. Samtidig mener han at folks ubehag ved å møte disse fattige må tas på alvor.

– Vi er vant til stor likhet i samfunnet vårt og uvant med å se tigging i gatene. Det å bli stilt overfor denne skjevheten gir et ubehag vi må ta på alvor. Maktesløsheten kan ha en skummel effekt på oss.

En annen gruppe Stålsett brenner for er papirløse innvandrere. Innvandrere uten papirer har ikke rett på offentlig helsehjelp, kun akutt hjelp. Bymisjonen driver i dag et helsesenter for å ta imot de papirløse hvor de tilbys legesjekk og andre helsetjenester. Opp mot 100 frivillige, flesteparten helsearbeidere, deltar i dette arbeidet som ledes av en sykepleier.

– Her gjøres det en formidabel og viktig jobb av mange helsearbeidere og sykepleiere. Et menneske med eller uten papirer som er sykt er et menneske som har krav på og rett til hjelp og omsorg, sier Stålsett.

I juni ble Bymisjonens Psykiatriske Døgnrehabilitering (BPR) i Oslo lagt ned. 32 behandlingsplasser for unge med psykiske lidelser ble dermed borte. Stålsett er dypt bekymret for disse unge som har det svært vanskelig.

– Stengningen skyldes uheldige utslag av Samhandlingsreformen. Alle skyver fra seg det økonomiske ansvaret, sier Stålsett og legger til:

– Det er og har vært et stort behov for tilbud til denne gruppen unge mennesker. Nå er situasjonen verre enn noen gang.

Stålsett peker også på den vanskelige og uverdige situasjonen mange eldre er i.

– Eldreomsorgen må komme mer til syne i samfunnet og samfunnsdebatten. Her er det mange mangler og mye nød som jeg ikke var klar over før jeg møtte den gjennom mitt arbeid her i Bymisjonen.

– Hvordan det har vært å vokse opp med en så profilert far som Gunnar Stålsett?

– Jeg er veldig glad for å ha den familiebakgrunnen jeg har. Jeg er veldig glad i min far, min mor og min tre år eldre søster Jeg har vokst opp i en familie hvor har vært mange diskusjoner og høyt under taket. Jeg har blitt gitt stor frihet.

– Har dette påvirket ditt valg av yrke?

– Det har det nok, men jeg kunne like gjerne blitt samfunnsviter, sier Stålsett, som tok statsvitenskap grunnfag etter å ha studert teologi noen år.

I dag ser han slett ikke bort fra at han går inn i Den norske kirke som prest.

– Jeg er glad i den tjenesten og kan godt tenke meg en slik stilling i framtida.

– Hva gjør deg glad?

– Jeg gleder jeg meg stort over god mat sammen med gode venner og familie, svarer han uten betenkning.

Familien teller fire: Han selv, konen, sønnen Ådne på 14 år og Eivor på 12. Barna går på Sagene skole.

Til tross for at han selv valgte tidspunkt for å slutte i stillingen som generalsekretær i Bymisjonen, er det ikke med lett hjerte han forlater denne viktige organisasjonen.

– Det har vært sju utrolig givende, flotte og lærerike år. Kirkens Bymisjon er en spennende organisasjon som spenner over en vidt felt.

Og det er ikke bare han som blir tung om hjertet når han i høst takker for seg.

– Vi hadde håpet vi kunne hatt ham noen år til, sier en nær medarbeider

– Det er sjelden å være i nærheten av en leder som er så helstøpt, vennlig, motiverende, faglig og direkte. Han skaper en trygghet rundt seg som er flott. Han har gjort en glitrende jobb for Kirkens Bymisjon. Han er oppriktig til stede og interessert i det som skjer på gata, sier han og legger til:

– Sturla er en spennende kombinasjon av det kreative og akademiske – og så har han musikken i seg. Hvis han selv vil, kan han bli en sterk og synlig leder også i framtida.