Lavterskel = mindreverdig?

I møte med fagfolk som leger, helsesøstre og andre psykologer opplever jeg stadig å bli spurt om jeg jobber med behandling, eller om jeg driver rådgiving og systemarbeid. Mange forventer ikke at jeg som kommunepsykolog i et lavterskeltilbud behandler omfattende psykiske problemer.

Min erfaring er at begrepet «lavterskeltilbud» gir folk assosiasjoner ikke bare om tjenestens tilgjengelighet, men også om en mindreverdig tjeneste. Jeg kan oppleve mangel av anerkjennelse av at håndtering av mindre omfattende psykologiske problemstillinger også krever spesifikk psykologisk metodekompetanse. Det virker også ukjent for mange at jeg er underlagt samme lovverk og forpliktelser som psykologer som jobber andre steder enn i lavterskeltilbud.

Fordi innholdet i kommunepsykologenes lavterskeltilbud i liten grad er gjort kjent, opplever jeg ofte forvirring om hva samarbeidspartnerne våre tenker vi skal gjøre. Distriktspsykiatriske sentre forventer ofte at vi som kommunepsykologer burde behandlet flere av de brukerne de får henvist fra fastlegene. I samarbeid med helsesøstre kan jeg oppleve det motsatte: At de som henvises oss heller burde fått behandling ved Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).

Dette er noen eksempler på de utfordringene som oppstår når det bygges opp lavterskel kommunepsykologtjenester uten å si noe om at lavterskelbegrepet kan ha flere betydninger. I mitt arbeid jobber jeg tett sammen med helsesøstre. De jobber ofte forebyggende. Lavterskeltilbud blir for dem forebyggende tiltak rettet mot å unngå at ulike vansker oppstår i befolkningen. Tilbudene skal blant annet gis til grupper som lever på en slik måte at de står i fare for å utvikle ulike vansker, for eksempel de som faller ut av skolegang.

Mange fastleger ser annerledes på det. De som oppsøker fastlege har i utgangspunktet et problem som de ønsker hjelp til. Hvis legen tar kontakt med kommunepsykologen, ligger det en konkret forventning om hjelp til å løse utfordringer og hindre at eksisterende utfordringer blir større. For fastlegen er et lavterskeltilbud et behandlingstilbud rettet mot et problem som allerede har oppstått.

Helsedirektoratet sier om lavterskeltilbud at dette er tilbud som skal være tilgjengelig for grupper som har store utfordringer med å oppsøke hjelpeapparatet og på den måten ikke får den hjelpen de trenger. Lavterskeltilbud betyr i denne sammenheng aktivitet med så lave krav til deltakelse at alle skal kunne mestre det.

Jeg er også kjent med at det er opprettet lavterskeltilbud i akuttpost i spesialisthelsetjenesten. Begrepet benyttes altså på alle nivåer, og tilbudene er rettet mot flere ulike målgrupper. Personlig liker jeg best begrepet brukt i sammenheng med forebyggende tjenester slik helsesøstertjenesten bruker det.

I et tilbud som skal nå ut til hele befolkningen høres det riktig ut med lavterskeltilbud. I forbindelse med kommunepsykologtjenesten blir begrepet etter min oppfatning for lite tydelig og oppfattes forskjellig alt etter hvilket ståsted man har. Noen av de samme utfordringene ser en også knyttet til begrepet «psykisk helsearbeid». Innen fagmiljøene er det mange som ikke skiller det fra begrepet psykiatri. Jeg tenker at det i dag er nok kunnskap om at både medisinske og sosiale faktorer påvirker helse. For meg er begrepet psykisk helse tilstrekkelig. Det setter helsetilstanden i sentrum i stedet for å angi arbeidsform først. En kan så lete etter det perspektivet som gir størst nytte for den enkelte.

Som vi ser reflekterer forskjellen i navn også forskjeller i verdigrunnlag. På samme måte som mange som jobber i spesialisthelsetjenesten vil argumentere for at de ikke jobber ut i fra en sykdomsmodell alene, vil mange kommunalt ansatte ikke være så nøye med hva de legger i begrepet psykisk helsearbeid. Det er ikke gitt at rådhus, sentralbord, samarbeidspartnere og tjenesten selv konsekvent bruker psykisk helsearbeid framfor psykiatri.

For å møte de utfordringer jeg i dag opplever knyttet til begrepet lavterskeltilbud som beskrivelse av kommunepsykologtjenesten, ønsker jeg en mer presis benevning av tilbudet velkommen. Jeg opplever det unaturlig å skille ut en yrkesgruppe og gi den tjenesten et eget navn. Psykologer jobber tverrfaglig og inngår derfor i en psykisk helsetjeneste på linje med andre.

Jeg tror heller ikke det er viktig i navnet på helsetjenester å si om de har lav eller høy terskel. For den som skal benytte seg av tjenesten er det tilgangen og kvaliteten som teller. For samarbeidsparter er det viktig å kjenne målgruppe og tilgjengelighet av et tjenestetilbud. Kommunal psykisk helsetjeneste viser til et nivå i hjelpeapparatet og at det handler om faktorer innen psykisk helse. Ettersom vi jobber tverrfaglig, kan vi godt også ha felles benevnelse på tjenesten vi yter.