fbpx Sykepleieren bør forske på kommunehelsetjenesten Hopp til hovedinnhold

Sykepleieren bør forske på kommunehelsetjenesten

Sykepleiere i praksisfeltet er en ressurs. Foto: Paul S. Amundsen/UiB Foto: Paul Sigve Amundsen

Sykepleierne bør forske på kommunehelsetjenesten.

Den nye forskningsmeldingen (Meld. St. 18 2012–2013) «Lange linjer – kunnskap gir muligheter» ble presentert av statsministeren og kunnskapsministeren på Universitetet i Bergen 8. mars. Forskningsmeldingen har viktig informasjon som også angår sykepleiefaglig forskning. Kvalitet og fornying er stikkord.

I meldingen trekkes helse og omsorg fram som et prioritert forskningsområde. Omstillingsbehovet som en konsekvens av Samhandlingsreformen vil kreve en større forskningsinnsats i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. I dag er forskning en av de lovpålagte oppgaver i spesialisthelsetjenesten. Men klinisk og pasientnær forskning er også viktig i de kommunale helse- og omsorgstjenestene for utvikling og kvalitetsforbedring. Forskning som bidrar til at de behandlingsmetoder som innføres og brukes i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er dokumentert virkningsfulle (gir en helsegevinst) samtidig som de er trygge (gir færrest mulig uønskete hendelser) er nødvendig. Det etterlyses forskningskompetanse innenfor de fleste sykdomsgrupper (Meld. St. 18 s. 85).

En økende sykepleieforsk-ningsaktivitet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene krever en omstilling. Sykepleiefaget i Norge har en kort forskningstradisjon. Aktiviteten skjøt fart på 1990-tallet, og siden da har det vært en stille revolusjon med tanke på kompetanseheving innen faget i form av etablering av bachelorutdanning, antall mastergrader og doktorgrader. Så langt har forskningsaktiviteten primært vært rettet mot spesialisthelsetjenesten. En del av forklaringen har vært at spesialisthelsetjenesten har bidratt med midler til kompetanseheving for master og doktorgradsutdanning. I tillegg har helseforetakene tildelt forskningsmidler til sykepleiefaglig forskning. Utdanningene, både på høyskole- og universitet, har også hatt en profil som har vært knyttet opp mot spesialisthelsetjenesten. Dette bildet er i ferd med å snu, men det er her viktig at det blir tatt noen aktive grep for å snu trenden. Viktige aktører er selvsagt universiteter, høyskoler, helsefore-tak og de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette gjelder i forhold til strategiske prioriteringer, men også når det gjelder samarbeid. De ulike aktører har ulike roller og kompetanse i et slikt samarbeid. 

Utdanningsinstitusjonene må legge grunnlaget for kvalitet i forskningen. Gjennomføring og evaluering av ulike typer tiltak og endringer i praksisfeltet er krevende. Det innebærer godt planlagte forskningsprosjekter som forutsetter langsiktig systematisk arbeid i praksis. Praksisfeltets deltakelse i ulike faser av et forskningsprosjekt er helt avgjørende for om gjennomføring av prosjekter skal lykkes. Ofte er brukermedvirkning i ulike deler av forskningsprosessen en forutsetning. 

Forskning i dag er ikke et enmanns- (eller -kvinne) foretak. Det krever flere involverte som samlet utgjør en forskningsgruppe. En forskningsgruppe som skal drive kunnskapsutvikling innen helse- og omsorgstjenestene bør for det første bestå av erfarne forskere, stipendiater og postdoktorer samt personer med erfaringskompetanse fra praksis og brukerne. I tillegg må erfarne forskere, stipendiater og postdoktorer ha bakgrunn fra ulike fag og forskningstradisjoner. Komplekse problemstillinger krever en bredde i fag- og forsk-ningskompetanse. Tverrfaglig forskning er en forutsetning for å kunne utvikle relevant kunnskap for praksis.

Hva er så min oppfordring i lys av dette? Jo, det er at flere av de sykepleierne som har forsk-ningskompetanse tar initiativ til prosjekter innen de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Som sagt så krever forskning i dag større miljøer som har en tverrfaglig kompetanse. Men ofte er det slik at noen først får en idé til en mulig problemstilling som bør undersøkes. Oppbygging av større prosjekter begynner gjerne i det små blant kreative enkeltpersoner som er nysgjerrige på hvordan virkeligheten oppleves og kan forbedres. Man må utvikle og bygge kompetanse rundt de gode ideene. Sykepleierne i praksisfeltet er en ressurs her. De er nær pasientene og vet hvor skoen trykker. Utfordringen for både utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet er å fange opp både ideene og personene og stille ressurser til rådighet slik at de gode ideene kan videreutvikles til gode prosjekter. Oppbygging av gode forskningsmiljøer krever tålmodighet og langsiktighet. Gode krefter bør slå seg sammen og utvikle større og mer langsiktige forskningsprosjekter innen de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette bør være prosjekter av et slikt omfang at det rommer flere delprosjekter som belyser en problemstilling fra ulike vinkler og bidrar til en kumulativ kunnskapsoppbygging som kan implementeres i praksis. De som allerede gjør dette bør dele sine erfaringer med andre nysgjerrige. Men forskningsbehovet innen de kommunale helse- og omsorgstjenestene er ikke dekket – her er rom for flere.

Er det noen som tar utfordringen?

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.