Gjenreis helsefagenes verdigrunnlag!

Pasientenes helse og velvære trues når helsepersonell ikke får yte nødvendige helsetjenester i tråd med sin faglige kunnskap og profesjonsetikk. For noen få uker siden ble artikkelen «Ta faget tilbake!», forfattet av ti leger, publisert (1). Artikkelen utgjør et prinsipp – og handlingsprogram for helsetjenesteaksjonen, som ble lansert få dager senere.

«Ta faget tilbake!» er et oppgjør med New Public Management (NPM) – den markeds- og byråkratiorienterte styringsideologien som de siste tiårene har gjennomsyret norsk helsevesen. Helsefagene dehumaniseres ved at deres tradisjonelle verdigrunnlag fortrenges av teknisk-økonomisk tenkning, rapportering og kontroll. Forfatterne mener at helsetjenesten er i moralsk forfall og ønsker at helsevesenets opprinnelige verdigrunnlag, som setter omsorgen for enkeltmennesket i sentrum, igjen legger premissene for behandling og omsorg.

Støttes av helsepersonell

Det har vært antydet at artikkelen «Ta faget tilbake!» har en skjult agenda, og at den i virkeligheten er uttrykk for legenes maktkamp og revierbygging. I en kronikk i VG den 22. mars tilbakeviser vi denne beskyldningen – det er å spore av en nødvendig debatt. Kritikken mot NPM er bredt forankret, ikke bare blant leger, men også blant sykepleiereog annet helsepersonell, blant pasienter og pårørende og mange andre samfunnsaktører i og utenfor helsetjenesten. Vi vil i det følgende utdype begrunnelsen for vår støtte til Helsetjenesteaksjonen.

Sykepleiere er den største gruppen av helsepersonell og den som oftest tilbringer mest tid i direkte pasientrettet arbeid. Vi har avgjørende betydning for pasientsikkerheten og pasientenes opplevelse av kvalitet. I dag opplever mange sykepleiere at den profesjonelle omsorgen for det enkelte menneske ikke lenger er i sentrum. De lever i krysspresset mellom fagets kunnskaps- og verdigrunnlag og den rådende styringsideologien.

I NOU 1997:2 Pasienten først! (2) som ble utgitt før innføringen av NPM i spesialisthelsetjenesten, ble følgende presisert: «Pasientens behov er utgangspunktet for all behandling og kjernen i all pleie. Dette skal prege oppbygning, praksis og ledelse av alle helsetjenester» ( s. 9.). Når vi i dag, 15 år etter, ser tilbake på de endringer som har skjedd i kjølvannet av den nye styringsideologien, kan man stille spørsmål ved om pasientens behov faktisk er utgangspunktet for de endringer som er foretatt. Vi opplever at myndighetenes krav om økt produktivitet primært har vært knyttet opp mot økonomiske mål. I de senere år har vi sett en økende bruk av et teknisk-økonomisk språk som etter hvert har preget både tenkningen og handlingen hos stadig flere. Dette har satt sykepleiefagets og de andre helsefagenes tradisjonelle verdigrunnlag under press. I likhet med andre land som har innført den samme styringsideologien har dette blant annet ført til følgende forhold:

• Redusert bemanning og flere pasienter per sykepleier
• Økning av antall oppgaver som kan eller bør gjøres av andre yrkesgrupper
• Mindre tid til faglig fordypning og forskning
• Større enheter og endrete kommandolinjer for ledelse (3)

Mer samlebånd

Hvilke konsekvenser har disse endringene fått for pasientsikkerheten og pasientenes opplevelse av kvalitet? Sammenheng mellom bemanning og arbeidsbetingelser i sykehus og pasientsikkerhet er et forskningsområde med stor internasjonal aktivitet (4,5).

I 2009 ble det gjennomført en internasjonal studie hvor Norge var med som ett av 12 land (6). Trettifem norske sykehus var inkludert. På spørsmål om hvilke aktiviteter som var nødvendige, men forble ugjort fordi de ikke hadde tid, svarte i gjennomsnitt 24,6 prosent av sykepleierne (49–12,8 prosent) at de ikke hadde tilstrekkelig tid til å observere pasienten (7, s.49). Disse tallene dokumenterer en forvitring av det som har vært sykepleieprofesjonens kjerneoppgaver, nemlig observasjon og oppfølging av den enkelte pasients grunnleggende behov, og peker mot en bevegelse i retning av en prosedyre- og samlebåndsorientering. Fjellbraaten (8) kom frem til noe av det samme og hevder at: «Det er en diskrepans mellom hva man som sykepleier burde gjøre i møte med pasienten og hva de opplever at de har mulighet til. Sykepleierne drives med i en retning der arbeidet blir mer oppgavesentrert enn pasientsentrert» (s.184). Disse funnene står i sterk kontrast til Helsepersonelloven § 4 som slår fast at all helsehjelp skal være forsvarlig og at hjelpen skal være omsorgsfull.

Ødelegger også i kommunene

NPM har pågått lenger i den kommunale helse -og omsorgstjenesten og har den samme ødeleggende effekt der som i sykehusene. Beslutninger fattes på kommunale fordelingssentraler, i bekvem avstand fra den kliniske hverdagen. Ofte er det dårlig samsvar mellom de tjenestene den enkelte har fått vedtak på og de reelle behovene vi sykepleiere ser i møte med pasienten.

Sykehjemmene presses til å ta imot pasienter fra sykehusene raskere enn før. Sykehussenger nedlegges, og sterkt hjelpetrengende pasienter skrives ut. Pasienter med demens tildeles ofte midlertidige plasser og flyttes til et annet sykehjem etter en tid. Effekten er økt forvirring, uro og fortvilelse. Byråkratiske vedtak som ikke tar hensyn til pasientens varierende tilstand, bestemmer organiseringen, mengden og innhold av tjenestene. Ole Berg (9) hevder at innholdet i helsearbeidernes rolle er blitt endret og at verdiene, eller snarere oppdraget, i stigende grad kommer ovenfra og utenfra og i synkende grad innenfra ( s.76).

I rapporten «Eldreomsorg under press» (10) ble 4200 sykepleiere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten intervjuet. Over halvparten svarte at de daglig opplever at tiden de har til rådighet til den enkelte eldre pasient ikke strekker til.

Sykepleiernes dilemma

Kvaliteten på tjenestene oppleves som svært varierende for pasientene og pårørende, fra å være tilstrekkelig til å ikke ivareta pasientenes behov (11). Sistnevnte kan føre til opplevelser av krenkelse. Pasientene har behov for hjelp til behandling og få dekket sine grunnleggende behov, og de har en lengsel etter å bli møtt som fullverdige mennesker (12). Personale som følger sin yrkesfaglige etikk om å yte gode og omsorgsfulle tjenester, må ofte være «ulydige» mot systemet. Konsekvensen for den enkelte pleier kan være sanksjoner, moralsk stress og utbrenthet (13).

Sykepleierens etiske dilemma er, sannsynligvis i større grad enn for noen annen yrkesgruppe i helsevesenet, at mengden og omfanget av oppgaver de skal håndtere i liten grad er under deres egen kontroll – og det er heller ikke makten til å definere kvaliteten de skal forvalte. Konsekvensen er at sykepleiere må spre de knappe ressursene på stadig flere pasienter med omfattende behov.

I lang tid har de på grunn av sin spesielle rolle som de fagfolkene som befinner seg aller nærmest pasienten kompensert for mangler i systemet ved å yte en ekstra innsats når fagetikken tilsier det. Spørsmålet er hvor lenge denne motivasjonen kan vedlikeholdes under det nåværende regimet. Forsvinner den, kan prisen bli svært høy (14).

I den moderne styringsideologien er budsjettbalanse blitt det opphøyde målet. Hverdagen preges av mistillit til de ansatte, økt detaljkontroll, overdreven byråkratisering, samt manglende faglig og verdibasert ledelse. Dagens styringsideologi svekker mulighetene for å yte gode helsetjenester til befolkningen. For å stanse denne utviklingen må fagfolk engasjere seg og stå i mot det faglige og moralske forfallet.

Helsetjenesteaksjonen er en grasrotbevegelse som har som mål å gjenreise det faglige og humanistiske verdisettet som grunnlag for helsetjenesten.

Helsetjenesteaksjonen setter pasientenes behov og interesser i sentrum, og krever at helsefagenes tradisjonelle verdigrunnlag må gjenreises og legges til grunn for organiseringen av helsetjenestene. Tiden er nå moden for at befolkning og helsepersonell finner sammen, og skulder ved skulder kjemper frem andre verdier enn de som preger styringen av helsetjenesten i dag.

Derfor støtter vi denne aksjonen og håper på støtte fra mange sykepleiere. For å støtte aksjonen kan du gå inn på helsetjenesteaksjonen.no.

Litterat ur

1. Wyller, V.B. et al .Ta faget tilbake! Tidsskrift for den norske legeforening 2013:6, 655-69.

2. NOU 1997:2 Pasienten først! Ledelse og organisering i sykehus.

3. Kim. H.S. Health Care Reform – Consequences and Challenges for the Health Care Professions Paper presented at Buskerud University College, 2004, Nov.

4. Aiken, H.L. et al. Effect on Hospital Care environment on patient Mortality and Nurse Outcomes. Journal of Nursing Administration, 2008: 38 (5), 223-29.

5. Needleman, J. et al. Nursing-staffing levels and the quality of care in hospitals. New England Journal of Medicine,2002: 346, 1715-22.

6. Aiken, H.L. et al. Nurses´ report of working condition and hospital quality of care in 12 countries in Europe. International Journal of Nursing Studies, 50 2013, 143-153.

7. Sjetne, I. Hverdagsbeskrivelser fra norske sykehus, Kunnskapssenteret. 2011: oktober.

8. Fjellbraaten, E.M. Mellom idealer og praksis: En casestudie av leger og sykepleiere i møte mellom reformer i spesialisthelsetjenesten. Doktorgrad Aalborg Universitet, 2010.

9. Berg, O. På letning etter identitet. Sykepleien, 2012:10, 76-84.

10.Gautun, H., Hermansen, Å. Eldreomsorg under press. Fafo-rapport 2011:12.

11.Tønnesen,S., Førde, R.,& Nortvedt, P. Pasientens beskrivelse av hjemmesykepleien når ressursene er begrenset. Nordisk Tidsskrift for helseforskning, 2009: 1, 57-71.

12.Moe, A. «Jeg vil leve til jeg dør». Doctoral Thesis 140, Mid Sweden University, 2013.

13. Aakre, M. Moralsk stress — og hva det gjør med oss. Sykepleien 2009 97(13):74-75 DOI: 10.4220/sykepleiens.2009.0130

14 Haukelien, H. Omsorg og styring. Kjønn, arbeid og makt i velferdskommunen. vhandling til graden ph.d., Institutt for sosialantropologi (under vurdering), niversitetet i Bergen 2013.

|