fbpx Syke menn skyr moderlig omsorg Hopp til hovedinnhold

Syke menn skyr moderlig omsorg

MINDRE MOR: – Ton ned den moderlige omsorgen i sykepleiepensum, anbefaler kjønnsforsker Marianne Inez Lien. Hun har snakket med sykepleiere, pasienter, lærere og leger.

Sykepleierne vil gi omsorg til syke menn. Mennene vil ikke ha det, har kjønnsforsker Marianne Inez Lien (bildet) funnet ut.

Kjønnsforsker Marianne Inez Lien har intervjuet sju kreftsykepleiere i poliklinikk. Deres erfaring er at mannlige og kvinnelige pasienter kan ha forskjellige behov.

Sykepleiernes erfaringer har Lien koblet til omsorgsfilosofien og kjønnsnøytraliteten i pensumlitteraturen. De kvinnelige sykepleierne vet ikke alltid hvordan de skal nærme seg menn.

– En situasjon peker seg spesielt ut: «Den gode samtalen.»

– Det kan kanskje bli litt klamt?

– Ja, ifølge sykepleierne fungerer den ikke så godt i møte med menn.

– Hvorfor ikke?

– Sykepleierne forteller at kvinnelige pasienter søker dem på en annen måte. Sykepleierne identifiserer seg lettere med kvinnenes livssituasjon. De har ikke teoretisk kompetanse til å tolke menn.

Mens de kvinnelige pasientene deler sine livserfaringer, er det motsatt med menn:

– Sykepleierne tolker menns taushet som fornektelse eller at de ikke har språk. Men det kan også tolkes som aktivt følelsesarbeid. Menn vil holde det emosjonelle på avstand.

– Ser sykepleierne mennene som mindre utviklet?

– På den måten at menn mangler språk og fornekter. Men det er ikke sikkert mannlig håndtering av kriser passer inn i teorier der åpenhet og bekjennelse er et ideal. Jeg er kritisk til det religiøse, moderlige omsorgsidealet, det som for eksempel finnes i Kari Martinsens og Kathie Erichsons tekster.

– Sykepleierne er opplært til å gå inn i det emosjonelle. Men mannlige pasienter møter dem ofte med avvisning eller humor. Da bruker sykepleierne en lokkemetode for å få kontakt, en lettere manipulering. Det fungerer ikke alltid like godt.

– Hvordan lokker de?

– De spør ikke direkte, og går forsiktig fram. Det er ikke nødvendigvis en dårlig metode, men de kan gi god sykepleie uten å gå inn i det emosjonelle også.

Menn vil heller sitte i fellesrom enn i enerom med sykepleieren.

– Studier viser at menn ikke engang snakker med kona om sykdommen – selv om hun gjerne vil. Så blir de møtt med det samme på sykehuset – en sykepleier som vil snakke. Det ser ut til at mannlige pasienter ikke ønsker den nære omsorgen som er så sentral i sykepleien.

 

Mangler kjønnsperspektiv

Unge menn med testikkelkreft opplevdes som de vanskeligste pasientene å forholde seg til.

– Å gå inn i et rom for å snakke med en slik pasient, kan være en utfordring for en sykepleier midt i 40-åerne.

Da tyr de gjerne til «smalltalk»:

– I hele sykepleiekulturen og i pensum legges det opp til en forpliktelse og en forventning om at sykepleiere skal snakke om følelser. Ellers utøver de ikke god sykepleie. Men disse unge mennene hjelpes kanskje ikke på den måten.

Tvert imot viser funn at psykoterapi for testikkelkreftpasienter kan gjøre vondt verre.

– Bør sykepleierne slutte å snakke med mennene?

– Fagfeltet trenger nye perspektiver der den moderlige omsorgen tones ned. Mennesker håndterer kriser og kritiske diagnoser ulikt. Forskjellene gjelder ikke minst kjønn. Men kjønn som perspektiv anerkjennes ikke i dette feltet. Derfor mangler sykepleierne et verktøy.

Lien understreker at det ikke er den enkelte sykepleiers ansvar å få til en endring.

– Det er det teroretiske læringsgrunnlaget som må endres.

Alvorlig sykdom kan synliggjøre kjønnsforskjellene:

– Menn prøver aktivt å holde fasaden. Det er ikke menns strategi å la alt flomme.

 

Blir sliten av kvinnelige pasienter

– Det er forskjell på generasjonene, er den ikke-snakkende mannen en utdøende rase?

– Sykepleierne forteller at småbarnsfedre snakker mer enn andre menn. Eldre menn sier at «dette må vi tåle, ta det som en mann».

Til tross for identifikasjon – kvinnelige pasienter er mest krevende:

– Når sykepleierne sitter en hel dag med en kvinnelig pasient, blir de slitne av å gi omsorg. Når de så har kontakt med menn, blir tonen lettere.

Slik får sykepleierne emosjonelle hvilepauser.

– De er opplært til å tenke at de har spesielle evner til å snakke om følelser. De er eksperter på å takle følelsesmessige reaksjoner og sette inn tiltak.

Om noen ikke snakker, skal de gripe inn.

– For eksempel for å snakke om sex?

– Sykepleierne sier at i inntakssamtalen, der de er alene med pasienten, da «kan vi snakke om alt». Det vil si om pårørende, om hvordan de har det – og tar det, om seksualitet og bivirkninger. Men når jeg spør om det også gjelder menn, så sier de: «Nei, de sier ikke en døyt.»

Middelaldrende og unge menn er et større problem enn de eldre.

– Såkalte jobbemenn forholder seg ofte pragmatisk til kreften, de vil ikke stoppe opp.

Menn ønsker konkret informasjon. Kvinner spør og undersøker.

– Føler de seg som bedre sykepleiere sammen med kvinner?

– Det vet jeg ikke. De inntar en terapeutisk rolle. Spesielt er det vanskelig å møte kvinner som har små barn. Kvinner, uavhengig av alder, snakker ofte veldig mye og detaljert: «Jeg er gul her, og så har jeg et sår her.» Menn forteller ikke om neglesoppen før du kjenner svovellukten når han kommer inn døren.

 

Mangler menn i nær pleie

Lien påpeker at halvparten av mennene som begynner på sykepleierutdanningen faller fra.

– I kreftomsorgen er det nesten ingen menn. De trekker seg vekk fra den nære pleien. Det kan handle om at de føler seg fremmedgjort.

Lien har også intervjuet mannlige sykepleielærere.

– En sa: «Hvis jeg får kreft, er ikke det første jeg vil gjøre å gå i samtalegruppe.» Også mange kvinner sier det samme. I kreftfeltet er det jo et sterkt sosialt trykk om åpenhet og å delta i slike grupper.

En mannlig kreftpasient sa til Lien: Det verste var da en sykepleier på min alder la hånden sin på min, så meg inn i øynene og sa: «Hvordan har du det, egentlig?»

– Han følte seg invadert. En annen fortalte at sykepleieren småpratet og han svarte i hytt og vær. Siden så han at sykepleieren hadde journalført kommentarene hans og konkludert med at han var deprimert.

Til kvinnelige pasienter kan en sykepleier si: «Har du grua deg til i dag?» Eller: «Var du forberedt på et slikt resultat?»

– De ville aldri spurt en mann om han gruet seg.

– Hva er løsningen for sykepleierne i klinikkene?

– De må være varsomme, særlig i kreftfeltet, for å unngå feiltolking. Og de må huske på at den kjønnsnøytrale pasienten finnes ikke! Men det er utdanningsfeltets ansvar å gjøre sykepleiere i stand til å tolke pasienters ulike behov for kontakt og omsorg.

Menn forteller ikke om neglesoppen før du kjenner svovellukten.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.