Spanias hverdagshelter

Klokken har passert 16.30 og rundt i det lille varme klasserommet i barnehagen løper 19 to-åringer ifra seg siste rest av dagens energi. Støynivået er til å bli lett ør av, her snakker vi garantert om et desibelnivå over det som anbefales i arbeidsmiljøloven. I jungelen av 19 snørrete barn står førskolelæreren. Hun har flekkete klær på seg, er rødmussete i ansiktet og er tydeligvis sliten. Jeg kan se antydninger til et lett apatisk og slørete blikk.

Jeg prøver meg på et muntert “Hvordan står det til i dag?”. Men i samme øyeblikk som ordene kommer ut av munnen min, innser jeg at det ikke var rette spørsmål. I allefall ikke i den muntre tonen. Jeg ser at læreren prøver å smile tappert mens 2 barn henger i beina på henne og 3 andre barn har fått slått på vannkranen og er i full sving med å “vaske opp”.

- Joda, svarer hun, mens tårene presser seg frem i øynene. Det har vært litt kaotisk i dag kan du si.

I det jeg skal til å benytte meg av “container” funksjonen som jeg lærte om i psykiatrien, kommer min egen pode og klenger seg fast i mine bein. Når jeg ser opp har førskolelæreren forlengst gått bort. Jeg ser henne i det fjerne hvor hun prøver å tørke snørr på en gutt mens en annen vil leke hest og er i ferd med å klatre opp på ryggen hennes.

Når jeg lukker døra inn til klasserommet og trommehinnene mine har fått vibrert seg ferdig, sender jeg henne et oppmuntrende smil gjennom vinduet. Tappert smiler hun tilbake.

Slik har det dessverre blitt her i Spania. Barnehagene har fått kraftige kutt og siden september i fjor er det nå én førskolelærer på 19 små barn. Den eneste hjelpen hun har i løpet av dagen er når barna skal spise og når de skal legge seg. Ellers er hun mutters alene med de 19. Hvor er sikkerheten kan man spørre seg? Får barna den oppfølgningen de har krav på? Helt klart ikke. Jeg tror dagene til lærerene går til å overleve. Gjøre det beste mulig ut av situasjonen. Beholde jobben i et presset arbeidsmarked.

Dessverre ser man det samme i helsevesenet. Gjøre det beste ut av situasjonen, overlevelseprinsippet blant sykepleiere er høyt. Mens president Rajoy stolt presenterte gode økonomiske tall for Spania senest i går, så viste han ikke hvor “vanlig” det er blitt for sykepleiere å ha opp mot 30 pasienter alene på en sykehusavdeling. Hvor “vanlig” det er for intensivsykepleiere å ha 3-4 intuberte pasienter hver. Kvalitet og pasientsikkerhet er lik null, men for all del; penger er innspart.

Vår kjære barnevakt, som forøvrig er nyutdannet sykepleier, holdt ut i yrket i ett år. Hun ble fysisk og psykisk sliten av det konstante presset ute i sykehusavdelingene. Usikkerheten som nyutdannet sykepleier kjenner vi jo alle til, men når du i tillegg har sykepleiefaglig ansvar for 30 pasienter, vil nok selv den mest erfarne sykepleier bli svett. Hva skjedde med henne? Jo, Spania har mistet nok en sykepleier. I stedet har hun blitt student på veterinærstudiet. Er ikke dette en radikal forandring, spurte jeg henne.

- Jovisst, svarte hun. Men nå kan jeg i allefall ta ansvar for “pasientene” mine. De får raskere helsehjelp enn mennesker og jeg har aldri alene-ansvar for 30 dyr!

Jeg forstod henne og spurte ikke mer.