Vi må bruke verdiene bedre

I år skal vi bruke 115 milliarder kroner på drift og aktivitet ved norske sykehus. Det er fellesskapets investering i en sterk sykehussektor som kommer oss alle til gode. Men sykehusenes sterke stilling er avhengig av at vi greier å opprettholde tilliten. Den er avhengig av at fellesskapet prioriterer store ressurser. Og den er avhengig av at vi gir sykehusene arbeidsrommet de trenger for å utdanne fagfolk, drive forskning, ivareta akuttfunksjoner – alt dette sammen med hovedoppgaven som er å behandle pasienter.

Den fineste verdiskapingen man kan tenke seg finner sted på sykehusene. For meg er fellesskapets sykehus en bærebjelke i selve ideen om velferdsstaten og det felles ansvaret vi har for at alle i hele landet skal få trygghet og helsetjenester av høy kvalitet. Dette forplikter. Derfor mener jeg vi hele tiden bør strekke oss for å organisere sykehusene på best mulig måte – først og fremst for pasienten – og for alle jobber på sykehusene. Jeg har varslet flere grep.

På sykehusene våre står lokaler og utstyr for milliarder av kroner ubrukt store deler av døgnet. Det er dårlig utnyttelse av fellesskapets ressurser. Mange pasienter ønsker å ha mulighet for besøke poliklinikken, ta røntgenundersøkelser og blodprøver etter arbeidstid. Det er i liten grad mulig i dag fordi den planlagte aktiviteten ved sykehusene avsluttes tidlig på ettermiddagen. Jeg vil utrede hvordan vi kan bruke bygninger, utstyr og personell bedre. Finne ut hva vi kan oppnå – og hva det vil kreve av oss – dersom vi utvider åpningstidene for planlagt virksomhet til for eksempel klokken 21.00. De ansattes organisasjoner og arbeidsgiverorganisasjonen Spekter er kjent med ambisjonen; å styrke sykehusenes posisjon og evne til å møte befolkningens behov. Men utvidet åpningstid hjelper lite hvis det ikke er folk på jobb. SSB anslår at vi i hele helse- og omsorgssektoren kan mangle 57 000 helsefagarbeidere og

28 000 sykepleiere i 2035. Samtidig har vi allerede en stor arbeidskraftreserve i alle som arbeider deltid i sykehusene.

Å legge om fra deltid til heltid er viktig for å utnytte kompetansen vi har. Men det er også viktig for å sikre bedre kontinuitet i behandlingen. Ikke minst er det viktig for å sikre rekruttering. Hvordan skal vi greie å rekruttere unge til utdanning og arbeid i helsesektoren hvis de blir avspist med en deltidsstilling? Det er et godt spørsmål. Vi må legge heltidsstillinger til grunn når vi planlegger kompetanseutvikling og bemanning ved sykehusene. Selvsagt skal det fortsatt være mulig å jobbe deltid om man har særlige behov som tilsier det. Men sykehusene som arbeidsplasser må være basert på hele stillinger, fordi det best sikrer kapasitet og kvalitet.

Vi vil også ha bedre oppgavefordeling mellom dem som jobber på sykehusene. Det er mange profesjoner på sykehusene våre. Noen ganger er kompetansen unik for profesjonen, andre ganger ikke. I moderne pasientbehandling må yrkesgruppene i økende grad samarbeide tettere, på tvers og i team. Vi har for eksempel åpnet for at sykepleiere kan lede poliklinikker. Det er en mulighet enda flere sykehus bør se nærmere på. Det trengs en ny mentalitet for hvordan vi innretter oss for å løse oppgavene. Det viktige er at pasientbehandlingen kan gjennomføres på en forsvarlig måte og med høy kvalitet. For eksempel tror jeg at helsefagarbeidere kan utføre flere oppgaver enn i dag. Det samme kan sykepleiere, radiografer og andre høyskolegrupper. Planer for å utvikle personellets kompetanse er viktig for alle virksomheter – også sykehusene. Alle virksomheter bør ha oversikt over behovet og en plan for kompetanseutvikling.

Ledelse er stadig tema når jeg besøker sykehusene. De som jobber tettest på pasienten opplever ofte at det er for stor avstand til beslutningene og ledelsen. Jeg er overbevist om at vi må forankre ledelsen i kjernen av sykehusets virksomhet – møtet med pasienten. Vi må tenke at den viktigste lederen i det daglige er førstelinjelederen, hun som gjør klar til operasjonen, organiserer akuttmottaket og klargjør klinikken. Det er henne alle andre må være til for hele veien. Vi ser at en over hundre år gammel profesjonsbasert organisering fortsatt preger styringen av sykehusene. Den har ikke samling av ressurser og innsats rundt pasienten som styrende prinsipp. Det må vi jobbe målrettet for å forbedre.

Når jeg møter fagfolk på sykehusene, får jeg også høre om rapporteringspresset. Summen av signaler, mål og rapporteringer blir for stor. Det er byråkratisk og arbeidskrevende. Ledere og ansatte i sykehusene mener at dette tar oppmerksomhet bort fra pasientene. Helsesektoren finansieres av fellesskapets midler. Da må vi ha rutiner for å rapportere tilbake om at pengene er forsvarlig brukt. Men det må ikke brukes unødig tid på dette. Derfor er vi i gang med «prosjekt overrapportering». Vi kartlegger omfang og tidsbruk på dokumentasjon, registrering og rapportering i spesialisthelsetjenesten i samarbeid med representanter for arbeidslivsorganisasjonene. Sammen skal vi trekke slutninger om hvordan vi kan effektivisere rapporteringen. 

Skal vi bruke fagfolkene på sykehusene bedre må vi sørge for at de bruker tiden sin på de viktigste tingene. Dette kan vi klare! Det er mange meninger om både arbeid og organisering. Men ett bør vi være enige om: Det aller viktigste er pasientens beste!