Veiledning krever kontinuitet

Artikkelen til Strand og medforfattere om organisering av praksisstudier har undersøkt studentenes erfaring med studenttett post. Artikkelen beskriver hvordan tilbakemeldinger til studentene foregår og hvordan arbeidet organiseres ved at studentene jobber sammen to og to. Artikkelens funn viser at det både er fordeler og ulemper med studenttett post.

Min erfaring fra praksis er at hvis man har flere veiledere per student, må det være et system som sikrer at veilederne samarbeider tett og har fokus på progresjonen til studenten. Å få til et sikkert system for dette, kan være en utfordring på grunn av turnusarbeid. I tillegg er studenter ulike når det gjelder å tilegne seg kunnskap. Noen takler flere veiledere og liten kontinuitet, mens andre kan få en flatere læringskurve ved et slikt opplegg.

Jeg ser også at det er en fare for pulverisering av ansvar når det legges på alle teamets sykepleiere. Særlig i slike tilfeller som beskrives i artikkelen på side 4, hvor 23 studenter hadde mellom sju og ti veiledere. Undersøkelsen viser at sykepleierne da ikke klarer å få god nok oversikt over studentene.

I min praksishverdag ser jeg styrken i at det er god kontinuitet i veiledningen ved et praksissted, særlig i starten, slik at studenten blir trygg og kjent med rutiner, prosedyrer og så videre. Man kan heller bli mer fleksibel etter hvert, men jeg vil påstå at kontinuitet i veiledningen er viktig for å utvikle reflekterte praktikere. Min erfaring tilsier også at det blir vanskeligere å skrive evaluering jo mindre kontinuitet det er i praksis.

Studien viser at flere studenter opplevde å bli vurdert på en negativ måte. Min erfaring er at mye negativ tilbakemelding kan hemme læring. Artikkelen sier lite om muntlig tilbakemelding. Muntlig tilbakemelding, i tillegg til skriftlig, kan være en hjelp ved at tilbakemeldingen slik blir utdypet og forklart. I en slik samtale kan studenten og veilederen sammen finne ut hvordan studenten kan forbedre seg. Dette er kanskje særlig viktig når et forbedringspotensial skal formidles.

Ifølge artikkelen opplevde studenter det å jobbe to og to som både positivt og negativt. Selv har jeg god erfaring med at studenter samarbeider med medstudenter. Studentene sier det kan være lettere å spørre en medstudent, og også reflektere sammen med en annen student, enn med veileder. Samtidig ser jeg at denne positive effekten blir svekket hvis kunnskapsnivået på studentene er svært ulikt eller at personlighetene er svært forskjellige.

I artikkelens konklusjon savner jeg det som står under hovedresultat, nemlig at studentene opplevde det negativt å gå med flere sykepleiere. Jeg savner også å vite hvor mange studenter det var på hvert praksissted i undersøkelsen.