fbpx Noen å snakke med
Nyheter Publisert

Noen å snakke med

VIL NÅ ALLE SKIFTENE: Ambreen Pervez vil informere alle de ansatte om prosjekt «Samtalepartnere». Kveker Marit Kromberg og humanetiker Morten Fastvold følger med. Foto: Zahir Athari.

Pasienter fra mange land skaper behov for andre å betro seg til enn sykehuspresten. I prosjektet "Samtalepartner" deltar personer fra 12 forskjellige livssyn og religioner.

Hun haster med store skritt fra post til post på gastromedisinsk avdeling for å få en pasient å snakke med om prosjektet. Etter flere forsøk i de lange korridorene og med de travle helsearbeidere, kommer endelig en høy, hvitkledd norskafrikaner med rastaflettet hår. Han viser rommet til en pasient som har sagt ja til å få besøk. Ambreen Pervez takker ham med et dypt åndedrag før hun går inn i rommet.

Pervez koordinerer prosjektet «Samtalepartnere». Hun har mastergrad fra England i «Community studies» med fokus på chaplaincy og interfaith work.

I dag har prosjektet informasjonsdugnad på Ullevål sykehus.

 

Tilstede

Med sitt asiatiske ansikt innrammet av et rødt skaut setter Pervez seg på stolen ved siden av sengen. Med store, østlige øyne ser hun varsomt på kreftpasienten May Aamodt Gomez (70) i senga: etnisk norsk, blondt hår, blå øyne. Hun har spyttkjertelkreft, ble operert på Rikshospitalet og nå venter hun på cellegiftbehandling her på Ullevål. De hilser på hverandre.

En hvit engel med et stor rødt hjerte står på hylla i veggen foran senga.

– Så vakker denne engelen er.

Pervez peker på hylla.

– Det er en gave fra barnebarnet mitt. Jeg har ni barnebarn, vet du, forteller May Aamodt Gomez reservert.

Ambreen Pervez introduserer prosjektet Samtalepartnere.

I prosjektets brosjyre, som er tilgjengelig på fem språk, står det «Trenger du en å snakke med? Nå tilbyr OUS samtalepartnere fra ulike tro og livssyn, i tillegg til den ordinære sykehusprestetjenesten.»

– Vi samtalepartnere er tilstede hvis en pasient ønsker å snakke med noen om eksistensielle spørsmål, om sitt åndelig behov eller bare ønsker å dele sine bekymringer og ensomhet med en som har taushetsplikt og kan snakke på pasientens morsmål, smiler Pervez stort.

Med noen brosjyrer på fanget er hun vendt framover og lytter til pasienten med hele seg.

– Jeg har en stor og snill familie og mange venner, derfor fikk jeg mye besøk og meldinger da jeg ble innlagt på sykehuset. Jeg er heldig, sier Gomez lavmælt med noen pauser innimellom.

– Prosjektet er kanskje ikke for meg, men for dem som ikke har mange gode hjerter rundt seg. Veldig bra prosjekt, smiler hun med lukket munn.

Å åpne sitt hjerte tar tid. Det gjør hun, men litt senere.

 

Mange innvandrerpasienter

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) satte ned et arbeidsutvalg i 2004. I 2009 kom organisasjonen med rapporten «Livsfaseriter: religion og livssynspolitiske utfordringer i Norge.» Rapporten viste at hver femte pasient på sykehusene i Oslo tilhører livssynsminoriteter, men norske helseinstitusjoner har ingen systematiske tiltak for å tilsvare dette mangfoldet.

Ifølge Statistisk sentralbyrå har 28 prosent av Oslos befolkningen innvandrerbakgrunn.

I 2011 tok STL og OUS initiativet til prosjektet Samtalepartnere. Så ble prosjektet startet i januar 2012 etter at 24 samtalepartnere hadde blitt kurset ved Det teologiske fakultetet, Universitetet i Oslo.

Men er tilbudet virkelig nødvendig?

 

– Misjonerer ikke

«Dersom livssynsminoriteter opplever at de ikke blir møtt med et likeverdig tilbud i sykehus og fengsler, kan dette oppleves diskriminerende og provoserende.» skrev Pervez og forsker Inger Furseth i kronikken «Privilegiet kun for de kristne?» i Aftenposten i mai 2012.

– Målet er at prosjektet blir en fast ordning slik det er i andre land som USA, UK og Danmark. Det var på tide at vi også kom i gang i Norge, sier hun med et glimt i øyet.

Da prosjektet startet, kritiserte organisasjonen Likestilling, integrering og mangfold (LIM) imamens rolle i prosjektet og advarte mot «avsekularisering av samfunnet og segregering av befolkningen basert på religion identitet.»

«Jeg er positiv til samtalepartnere som pasienter selv etterspør. Tilbudet må ta utgangspunkt i hva pasientene ber om, slik skaper vi likeverd» skriver leder i LIM, Tina Shagufta Kornmo i en e-post til Sykepleien.

Samtalepartner imam Muhammad Bouras inviterer LIM til dialog ansikt til ansikt.

– Imamene er ikke noe mystisk, sier han og lener seg bakover ytterst på en kontorstol med vippefunksjon på Islamsk råds kontor i Rabita-moskeen.

– Selvsagt besøker vi pasienter når de ønsker det, ikke for å misjonere, men for å lytte til dem. Ofte snakker vi om eksistensielle spørsmål hvor religionen forsvinner og det som står igjen er menneskelighet og medmenneskelighet, sier han.

– Hva gjør deg mest fornøyd med prosjektet?

Han vender seg framover med et åpent ansikt.

– Det er en anerkjennelse av islam som en del av norsk kultur og en av flere norske religioner. Jeg er jo norsk, sier den norsk-marokkanske imamen iført dress og slips, som har bodd i Norge i 40 år.

Det ser ut som at alle trosminoriteter oppfatter dette prosjektet som en anerkjennelse av deres tro i det norske samfunnet.

– Meget positivt og inkluderende prosjekt, sier samtalepartner Pulendran Kanagaratnam.

Han står mellom et titall guder i forskjellige størrelser, farger og form i det kunstneriske hindutemplet på Ammerud. Stearinlysduft fyller rommet.

– Det viktige er ikke bare at vi tilhører en minoritetstro, men at vi også har kunnskap og kvalifikasjoner til å være samtalepartnere. Jeg kan også være samtalepartner for en pasient med en annen tro, sier han mens han henter et beger med pulver og andre ingredienser for å lage den kjente hinduistiske pannemerke (Tilaka).

Men prosjektet er mer flerdimensjonalt enn det som er synlig på overflaten.

 

Likeverdig

Tove Strand, viseadministrerende direktør ved Oslo universitetssykehus, er opptatt av menneskerettighetsaspektet i dette prosjektet. Hun mener det er på tide at Norge tilpasser helsevesenet til det flerkulturelle samfunnet.

– Norge i 2012 er noe annet enn Norge i 1980. Hvis vi gir et tilbud, må vi gi det på et likeverdig grunnlag.

Tove Strand drikker morgenkaffen på kontoret sitt og ser bort på hyllene som er fulle av skulpturer fra forskjellige land: en gudinne fra Brazil, tenkeren fra Mosambik og kvinne-harpe fra Myanmar.

– Prestetjenesten er ikke dekkende for alle med etnisk norsk bakgrunn heller. Jeg er humanist, for eksempel, og vil helst snakke med en humanetiker eller en filosof dersom jeg skulle få behov for en samtalepartner om eksistensielle spørsmål.

Tonen gir assosiasjoner til 70-tallets kvinnekamp, sterkt og energisk. Da Tove Strand var assisterende direktør ved Rikshospitalet (1982-1986), klistret hun en notis i sykehusheisen: «Hvis du vil snakke med en humanetiker, ta kontakt: telefon», et lite opprør mot sykehusprest som eneste samtaletilbud og tjeneste.

 

Statskirke

Kveker og samtalepartner Marit Kromberg lyder kritisk når hun snakker om hvordan Den norske kirke som statskirke gjennom historien behandlet andre kristne trossamfunn i Norge, og hva det har ført til.

– Den lutherske tolkningen har fått en veldig dominerende rolle i vår kultur i møte med andre tolkninger av kristendommen, sier hun og skyver de ovale, rammeløse brillene litt opp.

Hun tror det derfor er viktig at samtalepartnere utenfor den ikke-lutherske tolkning representeres i prosjektet.

– Men det betyr ikke at vi i dag konkurrerer med Den norske kirken. Vi samarbeider på et likeverdig grunnlag.

Hun prøver å snakke høyere i den støyete kantinen til akuttmottaket på Ullevål. Filosof og humanetiker Morten Fastvold, som sitter på andre siden av bordet, nikker bekreftende.

Mens intervjuet fortsetter, avdekkes stadig flere usynlige aspekter i prosjektet.

 

Kropp og sjel

Morten Fastvold er en av fire samtalepartner som representerer Human-etisk forbund i prosjektet. Han har innvendinger til hele det etablerte synet på helse og sykdom.

– Vi har i dag en tendens til å betrakte et sykehus på linje med et bilverksted, der kroppen vår kan «fikses» på når vi har fått noe «rusk i maskineriet». Den rådende biomedisinske modellen nører opp om et slikt syn. Men menneskets fysiologi er ingen maskin. Vi har både kropp og sjel, der det sjelelige spiller inn, ikke minst når vi er syke. Derfor må den sjelelige faktor tas hensyn til i en behandlingssammenheng, forklarer Fastvold.

Han filosoferer videre om at teknologi kan holde menneskets kropp i live, ikke menneskes sjel.

– Derfor er prosjektet Samtalepartnere så viktig, fordi vi sørger for den andre delen, sinn og sjel, understreker han.

Her får han støtte av kveker Kromberg.

– Menneskekroppen har også selvhelbredende evner som kan spille sammen med den medisinske behandlingen. Hvis et menneske kan dele sine bekymringer og få glede og håp i et fellesskap med andre, vil selve håpet styrke de selvhelbredende evnene, sier hun.

Men det fellestrekket som alle er enige om er at medmenneskelighet er det viktigste.

Fastvold sier at omtanke for andre mennesker meget vel kan begrunnes sekulært også, slik den ateistiske og humanistiske dikteren Arnulf Øverland (1889-1968) skrev: Det at du gleder en annen, det er den eneste glede.

Kromberg nikker og legger til at et hvert menneske kommer til å bli ensomt og sykt en eller annen gang i livet, og da trenger vi noen som kan dele sorgen med oss, og dererfor er solidaritet helt grunnleggende.

– Denne gangen deg, nesten gang meg, uttaler hun rytmisk, som om hun leser et dikt.

Møtet mellom Pervez og kreftpasienten Gomez under informasjonsdugnaden er et slående eksempel på det Kromberg sier.

 

Vi trenger hverandre

Ambreen Pervez hører med noen korte svar på kreftpasienten Gomez og lar henne fortsette. Hun som var litt tilbakeholden først er i ferd med å åpne seg helt nå:

– Vet du, en spansk mann, to hunder og 22 kanarifugler venter på meg hjemme.

Hun tar en lang pause. Kanskje ikke for å huske noe, men for å si noe viktig, noe tungt.

– Det er første gang i hele mitt liv jeg har vært syk.

Pause igjen. Smilet avblomstrer.

– Jeg var frisk hele livet.

Pause. Røsten skjelver. Noe knuses innerst i henne? De harmoniske rynkene på et ansikt som fortsatt har mye av skjønnhet, blir dypere. Kanskje hun ser livet passere revy?

Pervez trekker stolen nærmere, klapper på hennes underarm. Ingen sier noe.

– Ja, livet er sånn, mumler Gomez.

Tårene renner sakte nedover i rynkene, sorgens bekker i livets spor som glitrer litt under blekt lys fra vintervinduet. Hun gjemmer ansiktet med begge håndflater. På venstre hånd er en venekateter festet med bandasje, og på høyre hånd er det sorte merker etter et tidligere venekateter. Hun har vært lenge under behandling.

Hun vibrerer. Uten lyd.

Pervez reiser seg, legger brosjyrene på stolen, kjemper for å holde tårene tilbake, bøyer seg helt ned, klemmer henne, som en datter sin mor.

– Men det er ikke bare frykt som finnes, det er også håp, hvisker hun med skjelvende røst.

 

Utfordring

Fram til nå har prosjektet hatt rundt 50 samtaler. Samtalepartnerne er selv ikke fornøyd med det. De mener det skyldes at verken pasienter eller helsepersonell vet om prosjektet. Derfor er de ute på informasjonsdugnad i dag.

På gastromedisinsk avdeling, post 2 hører sykepleieren Ida Karoline Edvardsen (24) med korslagte armer og alvorlig ansikt på samtalepartnerne Fastvold og Kromberg. Etter noen minutter åpner sykepleieren gradvis både ansiktet og armene.

– Takk skal dere ha for informasjonen. Et veldig bra prosjekt, det trengs, smiler hun vegg til vegg mens hun tar imot prosjektets brosjyrer til slutt.

Pervez sier at å informere alle avdelinger på sykehusene er en stor utfordring fordi helsepersonell jobber i skift. En må gå mer enn tre ganger på en avdeling for å få informert alle ansatte.

– Det er ikke en rutine for helsepersonell å spørre pasienter om de ønsker å snakke med noen, og det kommer til å ta tid før det blir det, sier Pervez.

 

Møtes med respekt

Pervez sitt kontor ligger i seksjon for likeverdig helsetjenester på OUS. Bak døra står det et skilt med velkommen på 24 språk. Klokken er fire. Pervez har en halvspist kjeks i hånden, hun hadde ikke tid til lunsj. På veggen over hennes skrivebord står det «Kake er alltid halal».

Hun sier at samtalen med kreftpasienten tidligere på dagen var litt tung, og at slik er mange andre samtaler også, hvor hun blir lei seg av livets skjørhet og menneskets lidelser.

– Det viktigste er likevel å møte pasienten med respekt og ydmykhet og høre på hennes sårbarhet, engstelser, frykt, håp og behov, sier hun.

Ifølge henne blir en pasient isolert fra resten av samfunnet når hun blir innlagt på sykehus, uavhengig om de har stort nettverk ute eller ikke. Derfor blir behovet for å snakke med noen større og større over tid.

– Men det er også mange som kommer fra vanskelige kår og som ikke har familie og nettverk her, for eksempel asylsøkere. Pasienter som er alene, trenger aller mest å snakke med noen, understreker hun.

Pervez forteller videre at hun ofte tenker på pasienter hun har hatt samtaler med, og det får henne til å vurdere grensen mellom jobb og privatliv.

– Jeg tror nok at jeg tar med pasientene videre og ikke minst samtalene. Noen av pasientene jeg har snakket med er døde, mens andre lever. Jeg kan ikke legge dem bak meg, de blir en del av meg og lever videre i mine tanker, sier hun noe mellom trist og tankefull.

– Hva er det beste under en samtale?

– Når pasienten begynner å puste roligere og det glimter av lysstråler i pasientens øyne igjen. Da føler jeg meg i mål. Gleden kan ikke måles med noe da, smiler hun.

I tillegg til informasjonsdugnaden har Pervez hatt individuelle oppfølgingsmøter med samtalepartnere om det året som har vært. Derfor er det fortsatt flere møter til som hun skal ha i dag. Men hun gleder seg til å gå tilbake til kreftpasienten May Gomez i morgen.

– Jeg burde ikke avslutte så brått i sted. Vi var ikke ferdige, men jeg måtte løpe tidsnok til oppfølgingsmøtene. Jeg vil tilbake til henne igjen i morgen, gjentar hun.

«Vi har både kropp og sjel, der det sjelelige spiller inn, ikke minst når vi er syke.» Morten Fastvold, filosof og humanetiker

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Mest lest

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse