Finn fem feil

Jeg er en supernaiv og billig pasient. Vanligvis begrenser jeg legebesøk til såkalte oppsamlingsheat. Her konfronterer jeg min fastlege med mine siste skavanker. Det egentlige formålet med denne opplistningen er at han skal si at jeg ikke feiler noen ting. Og stakkaren har funnet en virkningsfull taktikk. Alle plagene jeg kommer med, har han hatt selv. Og mens han sitter der som levende bevis på at han har overlevd alle mine symptomer, er jeg allerede på vei ut, frisk igjen og lettet over at jeg ikke skal dø likevel.

Ikke alle tar så lett på det. Rimeligvis. De vil gjerne ha prøver og resultater svart på hvitt. Det er ikke rart. Både lesere av Dagbladet og de som får med seg annonsene til private Aleris vet at livet er fullt av uforutsette farer. «Derfor bør du sjekke føflekkene», «slik avsløres kreft i tarmen» og «dette bør du sjekke hvis hjertet løper løpsk», blir vi oppfordret til. «Derfor bør du ta en totalsjekk av helsen»! Uten kø hos Aleris, selvsagt. For de er jo private.

Du trenger altså ikke være noen pyse for å kjenne på et økende behov for å få en nærmere sjekk – for sikkerhets skyld. Og heldigvis er legevitenskapen på plass for å kunne avsløre både det ene og det andre som du ikke har lagt merke til selv. Antallet screeningsprogram i Norge er økende. Her innkalles i utgangspunktet friske mennesker for å sjekke om de muligens har symptomer som kan tyde på det motsatte. I tillegg til de statlige finansierte screeninger, av typen mammografi og livmorhalskreft, finnes også utstrakt vill-screening. Da tar gjerne legen en del prøver av deg mer eller mindre på måfå. Noe du ikke sier nei til – for hvem vil ikke gjerne vite? – men som i neste omgang kan vise funn som kan utløse en rekke nye spørsmål som du da også må få svar på.

Ta risikoen for prostatakreft for eksempel. Jeg må innrømme at jeg lenge ikke ante hvor denne prostataen, som alle snakket om, egentlig befinner seg. Jeg har aldri møtt den. Ikke visste jeg heller hva jeg eventuelt skulle kjenne etter hvis prostataen ikke oppførte seg som den skulle. Men da jeg bikket over femti hadde jeg lest Dagbladet ofte nok til at jeg bestemte meg for å drøfte spørsmålet med min fastlege, i en av oppsamlingsheatene.

Han hadde selvfølgelig selv hatt prostatitt! Og forklarte villig vekk hvordan dette lignet på noe som kunne være et symptom på kreft, såkalt «murring» i den aktuelle regionen. Så om jeg ikke hadde noe i den duren, kunne jeg bare ta det helt med ro. Det er klart jeg kunne få en utredning, hvis jeg absolutt måtte. Men legen så ingen grunn til dette – og der nærmest «danset» jeg ut av legesenteret, i forvissning om at livet mitt igjen på underbart vis hadde blitt forlenget med flere år.

Mange, mindre lettlurte, ville nok blitt tilbudt og sagt ja til en såkalt PSA, en prostatakreftutredning. Bare for å utelukke det verste. Mange «velger» en slik utredning, ikke minst fordi de tilbys over en lav sko. Problemet er bare at svaret fra en PSA kan gi en rekke nye spørsmål som leger ofte bare kan få svar på gjennom operative inngrep. Er man riktig uheldig, kan prisen for å skaffe seg sikkerhet (yess! Ikke kreft), være høy: Shit, inkontinent. Eller enda verre: Krise, impotent!

Mange friske mennesker er i utgangspunkt ikke klar over hva de sier ja til når de lar seg screene for symptomer til alvorlige sykdommer, samtidig som det nærmest kjennes uansvarlig og som gambling med livet hvis man velger å la være. Det er en nøtt som den offentlige helsetjenesten må knekke når de skal designe innkallinger til slike masseundersøkelser. Og som private helseytere må reflektere etisk over når de tilbyr sine tjenester. Det gjelder å være edruelig.

Kanskje det ikke er så lurt å være smart, og lurere å være naiv? Eller som fastlegen min skrev til meg etter å ha henvist meg til en spesialist: Røntgenbildene dine viste riktignok at du har artrose. Men jeg håper du har det bra ellers.