Sykepleier = sykepleier?

Hva har en sykepleier som jobber i kommunehelsetjenesten i Tromsø til felles med en som jobber på et sykehus i Østfold? Hva har en psykiatrisk sykepleier til felles med en jordmor? Jo, de kaller seg sykepleiere alle sammen. Ikke rart at NSF i forbindelse med 100-årsjubileet kjørte en påkostet kampanje som highlightet forskjellige yrkesveier, men som alle endte med samme budskap: Æ e` sykepleier.

Det er lett å la seg begeistre av sånt. Men går vi dette med å være sykepleier litt nærmere etter i sømmene, ser vi at det egentlig ikke er så lett å definere hva som gjør en sykepleier til en sykepleier. Handler det om helt bestemte ferdigheter, noe som ingen andre kan? Handler det om en tydelig identitet, noe som gjør at man føler seg helt forskjellig fra andre? Eller er det selve utdanningen som er basis for en felles forståelse av hva det er å være sykepleier?

De som tror det siste, bør helst ikke lese en ny rapport fra NIFU om kvaliteten i sykepleierutdanningen. Her avdekkes så store forskjeller i opptaksgrunnlag, antall studenter per tilsatt, karakterer, frafall og vurderingsformer på de forskjellige høyskolene at det er legimit å spørre hva ferdigutdannete sykepleiere egentlig kan. Det er fare for at en student fra Gjøvik kan noe annet enn en student fra Bodø, selv om begge kaller seg sykepleiere etter fullført studie.

Både studentene selv og NSF er bekymret for denne utviklingen. Den har oppstått fordi lærestedene har hatt stor grad av handlefrihet til å lage egne læreplaner. Nå ønsker NSF en ny debatt om innholdet i dagens bachelorutdanning. De ønsker inderlig et mer fasttømret opplegg, med et definert minimum av kunnskap og hard core ferdigheter. De vil heller gjøre terskelen for utdanningen høyere og risikere færre uteksaminerte enn å åpne alle slusene og utvanne utdanningen til en lettvint suppe for de ubegavede.

Ønsket om å fin-utvikle sykepleieryrket til en mer og mer ferdighets- og prosedyreorientert profesjon har sin rot i tanken at dette kan gi sykepleierne en mer definert og legitim plass i helsetjenesten. Det kan gi etterlengtet anerkjennelse og kanskje også bedre lønnsuttelling.

Strengere krav til utdanningen vil gjøre sykepleiere mer like. Men en utvikling mot høyere tekniske krav til «standard-sykepleieren », er ikke helt uproblematisk. Jo mer yrket blir redusert til standardprosedyrer, desto større er faren for at alt det andre spennende med sykepleierrollen går tapt. Eller for å si det med professor Ole Berg i Sykepleiens jubileumsutgave 10/2012: Ettersom teorien har erobret praksis, vil rommet for individuell skjønnsutøvelse gradvis kunne forvitre. Sykepleieren blir en mer og mer styrt og overvåket arbeidstaker, ettersom omsorg og behandling blir brutt ned til stadig mer presist avgrensede, og selvsagt «evidensbaserte» prosedyrer.

Nå er det ikke noen skam at sykepleiere – som alle andre dødelige – fra tid til annen baler med sin identitet. Å være søkende er fortsatt et mer sjarmerende trekk enn den yrkesarrogansen man ser hos enkelte andre profesjoner. Men Ole Bergs artikkel «På leting etter identitet» har til min overraskelese ikke ført til noen debatt i egne rekker. Det burde den.

Berg frykter at både legenes og sykepleiernes yrkesidentitet vil komme i drift når de gamle, brede fagene blir stykket opp, blir mer oppdragsbasert og taper sitt helhetlige preg. Når profesjonen selv, men også utdanningsmyndighetene i Norge, og til og med EU, nå søker å utvikle nøyaktige maler for hvordan man «lager» en sykepleier, skal man ikke være overrasket over en utvikling i retning av «spesialiserte helseteknikere» (Berg). Sykepleiere kan bli til samlebåndsarbeidere som utfører Helsedirektorat-bestemte prosedyrer med sine pasienter. Eller som Berg skriver: «Omsorgsyterne og behandlerne (blir) utførere som skal utøve minst mulig skjønn og sette minst mulig spor etter seg. Gjør de det siste, har de jo som samlebåndarbeiderne, gjort en feil.»

Det er jo ikke sikkert at det går så ille. Faktum er imidlertid at myndighetene, både i Norge og i EU, kan bli fristet til å tukle med terskelen for hva som skal til for å kunne kalle seg sykepleier hvis yrket blir ribbet for alt som har med helhet og skjønn å gjøre. Da holder det ikke lenger å si at «Æ e` sykepleier fordi ... æ e` sykepleier». Da er det fare på ferde.