– Regn med meg

Helseminister Jonas Gahr Støre ønsker å utvide åpningstiden for planlagt virksomhet ved sykehusene. Foto: Marit Fonn.

Stikkord

Det første Jonas Gahr Støre gjorde som helseminister var å treffe sykepleierne.

«Det er Jonas. Jonas Gahr Støre.»

Klokken er 12.36, det er fredag og helseministeren er i fart. Muligens klarer han å nyte naturen utenfor bilvinduet mens han avvikler sin siste telefon på turen. Han medgir at han er sliten. Ikke lenge til nå, så er han framme på hytten i Nore og Uvdal. Da blir det litt høstferie på ham også, sammen med familien.

– En weekend i fjellet, det blir bra for kropp og sinn, sier helseministeren i baksetet og advarer mot skurr på telefonlinjen.

Så skurrer linjen. Men han får fortalt at han kommer rett fra besøk på Bråta bo- og omsorgssenter, Nedre Eiker, Buskerud.

Støres stemme blir tydelig igjen:

– Det var spennende, for de hadde organisert på en nytenkende måte. De blandet de eldste med de yngste, det var babysvømming i underetasjen.

Det er to uker siden utenriksminister Støre ble helseminister. Siden har det gått i et bankende kjør: Tv-debatter, avisforsider. I Levanger traff han livsstilsforskere, i Østfold la han grunnsteinen for nytt sykehus. TV2 har mast om hans bruk av private helsetjenester.

 

CIRKA 100 TIMER etter at han ble utnevnt, entrer Støre scenen i Oslo Spektrum. Salen er full av 100-årsjubilerende sykepleiere på fagkongress.

– Dette er det første jeg gjør i det offentlige rom. 

Støre er glad, sykepleierne lar seg sjarmere. Han sier sånt som:

– Jeg står bak hver enkelt. Regn med meg!

Og:

– Våre sykepleiere er i verdensklasse. Uten dere stopper Norge!

Jubelen kan tyde på at han står der og lover likelønn. Men det han sier er:

– Jeg skal lytte til rettferdige krav om lønn og likelønn.

Hva som er riktig bemanning, vil han også lytte til. Salen applauderer.

 

TILBAKE TIL bilen i Buskerud:

– Hvis du tenker på sykepleierne – hva ser du?

– Jeg får bilder av den ene personen som er nær deg og gir trygghet. I livets mest sårbare situasjon.

Den ene gangen han har vært innlagt på sykehus, var i Paris, der han studerte statsvitenskap og sosialøkonomi på åttitallet. Han fikk blindtarmbetennelse.

– Jeg var syk i et fremmed land, og hadde ingen hånd å holde i. Etter narkosen våknet jeg opp med tre nonner ved sengen. Jeg tenkte: «Vel, dette har altså gått galt.» Men nei, her var det «opp og stå, ut og gå.»

Dette fortalte han på fagkongressen. Nå forteller han at han har en sykepleier nær seg likevel. Storesøster Elisabeth er helsesøster og jobber på kompetansesenteret for amming på Rikshospitalet. 

– Har hun bedt deg ordne opp i noe spesielt?

– Det kan hende hun har. Det er fint å tenke høyt med noen som har erfaring.

I hvert fall snakker han varmt om folkehelse og forebygging, så enhver helsesøster bør bli varm om hjertet. Selv forebygger han stadig sin egen helse i marka. I det siste flere ganger gående med Jens. Av og til er han på tur med barn – og hund.

– Du har hund?

– Ja, en langotto.

(Italiensk vannhund eller trøffelhund.)

– En av de få allergifrie hundene. Og det er bra for meg.

Han er også sett løpende med unge menn på slep.

– Du løper fra livvaktene?

– Det kan hende, avhengig av hvem det er. Jeg liker å løpe med dem. De er hyggelige folk.

– Du er opptatt av folkehelsen?

– Medienes oppmerksomhet flyttes fort til sykehus og det som mangler. Som sykepleierne er jeg opptatt av helheten.

– Forebygging gir ikke resultater før om 20 år – et dilemma for en politiker som vil bli valgt om ett?

– Ja, men jeg ville forsømme meg hvis jeg ikke også tar hensyn til de lange løp, som å ta tak i livsstilssykdommene. På Bråta i dag møtte jeg en beboer – hun var våken og engasjert, men hun hadde kols. Hun ga meg beskjed: De unge må ikke begynne å røyke.

 

STØRE MINNER STADIG om sin bakgrunn i Verdens helseorganisasjon. Fra 1998 til 2000 var han stabssjef, også kalt veskebærer, for Gro Harlem Brundtland da hun var generalsekretær. Da Jens ba ham skifte departement, konsulterte Jonas først Gro. Hun var ikke i tvil.

Etter sju år som utenriksminister er «global» et naturlig innslag i hans vokabular.

Han har sett grelle kontraster til vår privilegerte verden.

– Er kritikerne av det norske helsevesen sutrete?

– Det er galt begrep. Jeg får kritikk fra en del medier fordi jeg snakker om det som går bra. Men det har jeg tenkt å fortsette med. Noe annet er urett mot dem som gjør en god jobb og har grunn til å være stolt. Så må vi jobbe hardt for å rette opp feil. At det irriterer journalister at jeg snakker om det som går greit, får heller være.

– Mange sykepleiere føler de ikke får gjort jobben sin. Hva vil du si til dem?

– Veldig mange får gjort jobben sin. Hvis de ikke får gjort det de er satt til og det de er utdannet for, er det et spørsmål om organisering. Det er ingenting som ikke virker eller som er feil som ikke kan rettes opp.

Han fastslår at problemet ikke er sykehusenes inndeling i regioner, slik opposisjonen vil ha det til.

– Hovedutfordringen er hvordan man gjør det på arbeidsplassen. Hvilken evne ledelsen har til å organisere og samarbeide så de ansatte får gjort jobben sin.

– Og hva kan du gjøre med det?

– Som jeg sa til sykepleierne: Pasientene skal være glad det ikke er jeg som skal behandle dem. Jeg kan styre ressursene til viktige oppgaver. Og ha klare bestillinger til ledere med ansvar. Og så må man være … Hold linjen et sekund!

Støre forsvinner. Sjåføren vil vel vite veien til hytten.

– … i stand til å lære av feil.

Pasientsikkerhet er et brennhett tema. Støre mener den er god. At han betvilte en rapport om utrygge forhold på legevaktene, førte til helseminister Støres første beklagelse fra Stortingets talerstol. Den gikk til en familie som var utsatt for feil på legevakten.

Man kan alltids bli bedre:

– Åpenhet om feil kan føles brutalt for mange. Men det skal være trygt å lære av feil. Det vil jeg medvirke til.

– Hva lærte du av Gro?

– Det skal mer enn et intervju til for å svare på det.

Han trekker likevel fram hennes vilje til å gjennomføre sine mål.

– Og å være klar til å stå i stormen om nødvendig.

Han føyer til:

– Gro var flink til å lytte og inkludere mange perspektiver. Mange har underkjent henne der. Jeg vil lytte bredt.

 

INGEN I REGJERINGEN blir klandret så mye som en helseminister. Nå er det attpåtil valgår. Eneste ros som er å få, er selvros. Mange spår at det bare blir dette ene året Støre får som helsetopp. Etter valget blir det blått.

– Får du tid til en reform eller andre store greier?

– Jeg vil gjennomføre store greier. Og perspektivet mitt er mer enn ett år, det kan jeg forsikre om. Men jeg vil advare mot å tro at det er størrelsen på reformene som er viktig om man vil et sted. Det er ikke struktur, men innhold og organisering som er viktig. Og det har jeg tenkt å gjøre noe med. 95 prosent av det som skjer i helsevesenet, skjer lokalt. Region Vest vet best om vest. Makt i ett departement er jeg skeptisk til.

– Kan du fikse IKT-problemene i helsevesenet?

– Fikse er veldig ambisiøst. Jeg håper å komme et viktig skritt framover, slik at dokumentasjonen flyter ordentlig.

– Hva er det beste valgflesket du kan servere sykepleierne?

– Altså, jeg tenker de skal kunne bruke kreftene på å gjøre jobben sin, ha god lønn, godt arbeidsmiljø, og at heltid er regelen, ikke unntaket.

– Noen hørte nok at du lovet likelønn i Oslo Spektrum.

– Jeg har sympati for Sykepleierforbundets budskap om likelønn. Men dette må skje gjennom forhandlinger i arbeidslivet.

 

STØRE HAR MØTT SYKEPLEIERE hos fastlegen, og på sykehusbesøk hos familien.

– Du har kanskje møtt dem under fødsler?

– Ja, to i Norge, en i Sveits. Sterke opplevelser.

– Ble du irritert da TV2 maste om ditt bruk av private helsetjenester?

– Sånt må jeg leve med. Men det blir litt dramatisk. Jeg er bruker av offentlige tjenester, går til fastlegen, har fått barn på sykehus. For 10–15 år siden var jeg på Volvat, men å trekke den slutning at jeg har dårlig tro på helsevesenet, er feil. Sist var jeg på Oslo legevakt. Jeg var fornøyd.

Nå ser han Hallingskarvet. Tonen blir en tanke knappere.

– Noe som har overrasket deg disse ukene?

– Det får jeg oppsummere senere.

Han er framme.

– Klarer du å kople av?

– Nå blir det fjellanorakk og støvler. Men litt jobbing med statsbudsjettet blir det også.

Klokken er 12.56.

To fjellturer blir det. Mandagen etter legges statsbudsjettet fram. Det er en dag for kritikk og misnøye, selv om både sykehus og kommuner får flere millioner enn noen gang. En melding fra departementet er ved en glipp lagt på nett. Det står at målet om 12 000 nye sykehjemsplasser innen 2015 ikke kan innfris. Den blir fort fjernet. 

I Dagsrevyen må Støre forklare seg – hva skal velgerne egentlig tro om løftet om full sykehjemsdekning?

– Vi har hele tiden sagt at det gjelder både nye og fornyete plasser, sier han og holder fast i at løftet skal holdes.

 

SØSTER ELISABETH er ordknapp når hun får spørsmål om sin lillebror. Hun strekker seg til å si at det er sju år mellom dem. Men hun gleder seg til å lese om ham i Sykepleien.

– Og du kan hilse!

Noen timer etterpå kommer Støre til toppetasjen på sin arbeidsplass for å la seg fotografere.

– Skal hilse fra din søster.

– Å? Har du snakket med henne? Var hun lojal?

– Jada.

Han poserer velvillig.

– Du får ikke så mye ros som da du var utenriksminister?

– Vi skal vel ikke la oss drive av det, vel. Heller av det som betyr mest, smiler han mykt.

– Og det er?

– De nærmeste.

– Og de er?

– Kone. Barn. Søster.

Som sykepleierne er jeg opptatt av helheten.