Helsesektorens moderne tjenerskap

Faglærte i helsevesenet; leger, sykepleiere, helsefagarbeidere (hjelpepleiere, omsorgsarbeidere) møter store utfordringer i arbeidet. De skal ta seg av både fysiske, emosjonelle og sosiale behov i tillegg til det medisinske og pleiefaglige. Pasientens verdighet og individualitet skal skjermes i en situasjon hvor helsen svikter. Denne ekstra arbeidsbelastningen hos tjenesteytere i helse- og omsorgsyrkene kalte arbeidssosiologen Bjørg Aase Sørensen «det moderne tjenerskap».

I sektoren arbeider 85 000 helsefagarbeidere, 90 000 sykepleiere og vel 20 000 leger. Denne helsefaglige frontlinjen vil settes under økt press når samhandlingsreformens krav trappes opp de nærmeste årene. Personellet vil møte en økende og mer kompleks pasientgruppe. Mange finner nå belastningene for store til å velge en livslang karriere i helsesektoren. Her er vi ved sakens kjerne; hvem skal da gi pleie og yte omsorg for den økende gruppe syke og pleietrengende?

Personellutfordringene

I 2010 arbeidet to av tre helsefagarbeidere og nær halvparten av sykepleierne deltid, mens nesten ingen leger arbeidet deltid. Hver sjette deltidsarbeidende sykepleier ønsker lengre arbeidstid, men får ikke tilbud om dette. Dessuten, hele syv av ti nyutdannete sykepleiere ønsker full jobb, men bare to av ti får. Mange må i starten nøye seg med 20-30 prosent og jobbe i mange år før de får fast jobb. Helsetjenesten utnytter ikke den sykepleierreserven som fins godt nok. Derfor mangler man kapasitet til å dekke morgendagens etterspørsel.

Personellmangelen er prekær mange steder. Pleiepersonell må alltid erstattes ved sykefravær, men hvordan skal fraværet forebygges? Vikarordninger er ingen god løsning. De kan løse akutte behov, men svekker systematisk forbedring. Arbeidsgivers påseplikt, altså kravet til blant annet å gi tilstrekkelig opplæring, er vanskelig å overholde når gjennomstrømningen av vikarpersonale er høy. Likevel fortsetter helseinstitusjonene med økende mengder av innleid personale. Det er neppe god økonomi, vikarer koster mest og gir minst forbedring.

Arbeidsmiljøloven målbærer et anstendig arbeidsliv. Individets integritet og verdighet skal ikke krenkes, men ivaretas aktivt. Det fins liten rettspraksis på dette feltet, ei heller bygger kravet på et objektivt verdighetsgrunnlag. Derfor kan vi tolke anstendighetsbegrepet i ulike retninger. I helsevesenet må verdighet knyttes til både pleiepersonalet og til de pleietrengende. Ingen skal behøve å dø alene på sykehus eller sykehjem, uten verken pleiere eller pårørende til stede. Men sykehusene sparer på ekstravakter for pasienter som er inne i dødsfasen på tross av at regelverket krever tilstedeværelse. Pleiepersonalet opplever det som uverdig når økonomien overstyrer omsorgen.

Utdanningsbehovet

Dekningen av fagfolk i helsesektoren er god i Norge nå. Tilgangen av leger har vært sterk de siste årene og forventes å møte fremtidig etterspørsel. Derimot utdannes det for få sykepleiere og helsefagarbeidere. OECD-studien «Health at a Glance 2011» viser at Norge ligger under OECD-gjennomsnittet for uteksaminerte sykepleiere i forhold til antall praktiserende sykepleiere. Anslag over behovet for sykepleiere de neste 20 år viser at vi kan komme til å mangle 13 000 allerede i 2030, og mangle over 40 000 omsorgsarbeidere dersom utdanningskapasiteten ikke øker. Det kan også bli mangel på bioingeniører, fysioterapeuter, helsesøstre og jordmødre, men bli overskudd av barnevernspedagoger og sosionomer, samt radiografer.

Utdanningen sviktes nå av studentene. Bare to av tre sykepleiestudenter som ble tatt opp ved landets 26 utdanningsinstitusjoner fullførte sitt studium i 2010. Dessuten, tre av fire ferske sykepleiere vil helst jobbe i sykehussektoren. Eldreomsorg er den minst attraktive jobbarena for en nyutdannet sykepleier, kun 3,5 prosent av sykepleierstudentene i Rogaland oppgir sykehjem som et førstevalg. Mye av omsorgsarbeidet ses som lite faglig utfordrende. Spørsmålet er om studentene lærer nok om dette i utdanningen sin, slik at det lettere kan overføres til praksis. Vi vil hevde at sykepleierutdanningen må støpes om for både å passe det nye helsebildet og for å motivere studentene til å arbeide innen sykehjemssektoren. Institusjonene må også selv ta nytt grep. Gode ledere, godt arbeidsmiljø, flere sykepleiefaglige prosedyrer, jevnere kjønnsfordeling og bedre legedekning er faktorer som kan øke motivasjonen for å arbeide i sykehjemssektoren, sier syke-pleierstudentene.

Vaklevoren seniorpolitikk

Sykepleiere hevder at arbeidet er for krevende og at de derfor arbeider deltid. Hver niende sykepleier oppgir arbeidsbelastninger og nesten like mange egen sykdom som årsak til deltidsarbeid. En nylig masteravhandling fra Universitetet i Stavanger (UiS) viser at sykepleiere vil forlenge yrkeskarrieren om vilkårene bedres. Aldersriktig ledelse, hvor blant annet arbeidsengasjement, trivsel, rolleklarhet, turnusarbeid og arbeidsevne vektlegges, fremmer helsen til sykepleierne slik at de kan fortsette lenger i yrkeslivet. Dessuten må pensjonen gjøres bedre. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm ønsker at sykepleiere skal jobbe oftere enn hver tredje helg for å løse turnusutfordringer. Det øker neppe populariteten til sykepleieryrket. Turnusarbeid er belastende og er vanskelig å kombinere med et vanlig familieliv. Aldersriktig ledelse er helsefremmende. Det bør være en positiv aldersdiskriminering slik at eldre sykepleiere opplever seg verdsatt og forlenger sin arbeidsaktive periode. Slik ledelse etterlyser sykepleierne i dag.

Hvorfor planlegge en krise?

Norge har demmet opp for de helseøkonomiske utfordringene gjennom gode oljeinntekter og høy sysselsetting. Vi bruker mest i Europa på helsetjenester, men OECD hevder at vi bruker pengene lite effektivt i både skole- og helsesektoren. Penger er likevel egentlig ikke flaskehalsen, derimot kan mangel på nøkkelpersonale som sykepleiere og helsefagarbeidere hindre en videre kvalitetsutvikling. Mange grep må tas for å avverge en fremtidig krise: Utdanningskapasiteten må økes, særlig fra 2020, arbeidssituasjonen og pensjonsordningene må bedres, en ny seniorpolitikk kreves, grunnutdanningen må gis sterkere praksistilsnitt, og helseinstitusjonene må gi ansatte muligheter for læring i og av egen praksis. Det rekker ikke bare å stole på det moderne tjenerskapets offervilje og uendelige tålmodighet. Det kan nemlig sprekke.