Utdanning i kryssild

Uroen Bjarne Hjeltnes og Geir Sverre Braut beskriver i sin kronikk i Aftenposten 20. april i år, er godt begrunnet. Det er gode grunner til at deres bekymring over fravær av dirigenter burde spredt seg langt utenfor spesialisthelsetjenestens konsertarena.

Men først vil jeg si at det gjør oppriktig vondt å høre hvordan Hjeltnes har mistet sine to sønner. Dette tapet forverres når jeg leser hvordan han beskriver faglig svikt hos nyutdannede sykepleiere. Dessverre blir jeg ikke overrasket.

Kvantitet foran kvalitet.

Det burde heller ikke overraske utdanningsmyndighetene. I en årrekke har utdanningen nærmest vært i kryssild. På den ene siden har utdanningene måttet gjøre en enorm innsats for å imøtekomme nye akademiske krav til sine lærere. Det er bra, og det har de lyktes i!

Samtidig har de imidlertid blitt presset og lokket til å ta inn langt flere studenter enn de har kapasitet til å veilede og følge opp. Det har fått konsekvenser for kvaliteten. Finansieringssystemet fører til at skolene må være mer opptatt av kvantitet enn kvalitet. Lykkes ikke utdanningene med å utdanne mange nok sykepleiere straffes de økonomisk. Brytes kvalitetskravene derimot, skjer det ingenting. Konsekvensen av dette er at sykepleierstudenter får mindre veiledning og oppfølging av sine lærere. Stikk i strid med både Kvalitetsreformens intensjon, og studentenes behov.

Reproduksjon av kunnskapsløshet

Når jeg møter sykepleierstudenter fra hele landet er det helt vanlig å høre at studenter har hatt svært mangelfull veiledning i praksis. Til tross for at vi, gjennom Rammeplan for sykepleierutdanning, har nasjonale kvalitetskrav som krever ukentlig oppfølging av lærer i praksisstudiene, er det mange som knapt ser sin lærer i det hele tatt i løpet av en 8-10 ukers praksisperiode. Det kan bety at det nettopp er nyutdannede sykepleiere som ikke selv fikk god veiledning Hjeltnes og Braut er skuffet over. De får ofte det hele og fulle ansvar også for den veiledningen som er utdanningsinstitusjonenes ansvar. Dermed overføres faglige svakheter og uheldige holdninger til nye studenter. På en effektiv måte reproduseres kunnskapsløsheten under lærernes fravær. Jeg mener dette fører til at for mange sykepleierstudenter kommer igjennom studiet uten at det blir stilt de nødvendige faglige krav, og uten at læreren egentlig vet om studentene har nådd målene for utdanningen, eller er skikket for yrket.

Kunnskapsbasert praksis i en svært krevende klinisk virkelighet stiller svært store krav til den som har ansvar for å veilede og evaluere sykepleierstudenter. Denne kompetansen innehar ikke en vanlig sykepleier. Det er derfor vi har kvalitetskrav til hyppig veiledning i praksis av lærere med høy akademisk kompetanse, i tillegg til klinisk innsikt. Våre lærere har utdanning på mastergradsnivå, 20 % av dem har også doktorgrad eller tilsvarende. Det er fullstendig uholdbart at disse ressursene ikke brukes i langt større grad under praksisperiodene, som utgjør 50 % av vår utdanning. Mens frustrerte studenter går uten veiledning i klinikken, sitter høyt utdannede sykepleierlærere og skriver artikler til vitenskaplige tidsskrift.

Jeg mener vi er vitne til en taus katastrofe. Mens utfordringene og kravene til kompetanse i pleie og omsorgssektoren øker voldsomt, svekkes utdanningskvaliteten for sykepleierne som er helsevesenets desidert største yrkesgruppe, og hvis innsats er avgjørende for kvalitet og pasientsikkerhet. Det er nødvendig med en betydelig styrking av sykepleierutdanningen. Vi vil bli stilt krav til, og vi vil få vår kunnskap testet. Det må derfor ansettes nok lærere til at det kan gis tett oppfølging, veiledning og vurdering av studentene i praksisstudiet, samtidig som det utføres forsknings- og utviklingsarbeid på utdanningsinstitusjonen.

Profesjonsidentitet gir kvalitet

I løpet av sykepleierutdanningen har jeg vært innom de fleste av helsetjenestens områder. Det som står tydeligst frem for meg er hvor viktig det er med en klar og tydelig profesjonsidentitet. I kommunehelsetjenesten var vilkårene for å utøve profesjonell sykepleie dårligere enn på sykehuset. Det svake fagmiljøet blir der forsterket av at sykepleiere ikke får lede sitt eget fag. En misforstått likhetstanke har ført til at man ikke tillates en faglig autoritet engang på sitt eget fagfelt, alt rotes sammen i en stor grøt man kaller ”pleie og omsorg”. Ved å rive ned de såkalte profesjonssøylene, river man også bunnen ut av kvaliteten i helsetjenestene. Det er på disse søylene tverrfaglighet og samhandling skal bygges, og de utgjør en forutsetning for et omsorgsfullt og faglig forsvarlig tilbud til pasientene.

Jeg tror Hjeltnes og Braut har rett i at det er behov for å se på ledelsen av helsetjenesten. De etterlyser dirigenter til symfoniorkesteret. Min bekymring er knyttet til hvem som skal spille i symfoniorkesteret når musikere lærer seg noter, men ikke lærer å traktere sitt instrument.