Don`t shoot the nurse

Vi var noen journalister som reiste til London for å ta tempen på det engelske helsevesenet. Da tenkte jeg at jeg kunne besøke et sykehjem. Jeg fant raskt et der faren til Tony Blair angivelig skal ha bodd, og tok en telefon for å gjøre en avtale.

Sykehjemsledelsen var vanskelig å finne, men etter noen forsøk fikk jeg en imøtekommende sykehjemsbestyrer i tale. Hun ville så gjerne. Men jeg måtte nok avklare et slikt besøk med ledelsen i Leeds først.

Leeds? Jo, sykehjemmet var en del av en kjede og ledelsen holdt til der. Jeg ringte dit, ble satt over til en god del avdelinger, for så å havne i kommunikasjonsavdelingen. Der ble jeg anbefalt å ringe London-kontoret «fordi dette tilhører deres myndighet». Noen nye runder resulterte i at London-kontoret gjerne ville ha skriftlig på e-post det jeg allerede hadde forklart syv ganger på telefon, nemlig at jeg bare ville besøke et sykehjem for å se hvilke utfordringer de sliter med. Men nå syntes de at det begynte å bli kort tid for å arrangere et slikt besøk.

Det var da svært så mye byråkrati, utbrøt jeg overfor sistemann på tråden som ville sende meg til Leeds igjen. Men da slapp katten ut av sekken: Organisasjonen hadde en regel om at ingen bestyrere – for ikke å snakke om vanlige ansatte – skulle uttale seg til pressen. Overhodet.

Lett for oss å le litt av slikt. Vi bor i et land med lave terskler for det meste. Men den engelske vegringen mot åpenhet i helsetjenesten må kanskje forstås ut fra sin egen kontekst. De siste årene har sykepleiere i England nemlig slitt med et stadig dårligere omdømme. Avisene der har ikke vært nådige når de har brettet ut historier om hvor dårlig pasienter blir behandlet på sykehus og i kommunehelsetjenesten. Skal man tro de engelske mediene, er feilbehandling, elendig pleie og overgrep mot pasienter heller regel enn unntak. Skylden legges gjerne på sykepleiere – eller det som med engelsk ironi kalles for «modern nursing»: Helsepersonell som aldri får tid til å gjøre de oppgavene de egentlig skal ta seg av, mens de fyller ut skjemaer og driver med dokumentasjon.

Den hysterisk morsomme serien «Getting on» som NRK har vist i vinter, er – mer enn de fleste i Norge aner – en illustrasjon på det bildet mange engelskmenn har av sitt helsevesen: Det er ineffektivt og pasientfiendtlig. Det går i oppløsning på grunn av overdrevent byråkrati, lave kvalitetsstandarder og kronisk underbemanning.

Så ille ble situasjonen, og så uthengt følte mange sykepleiere seg, at bladet Nursing Standard lanserte en kampanje for å øke kvaliteten på helt grunnleggende sykepleie. Kampanjen går ut på at sykepleiere skal forplikte seg til å skjerpe seg på fire områder som pasientene oftest klage på: De skal kommunisere med innlevelse, de skal sikre pasienters verdighet ved sin personlige hygiene, de skal effektivt lindre pasienters smerte og legge til rette for bra ernæring. Kampanjen, som heter «Care», kjøres sammen med den største engelske pasientorganisasjonen.

Sett med norske øyne kan slike tiltak virke litt underlige. Selv om vi også her til lands kjører pasientsikkerhetskampanjer, er bakteppet i England mer alvorlig. Sykepleierne der føler at de blir satt til å utøve sin profesjon i et tomrom. Politikerne gjennomfører på den ene siden store budsjettkutt, men forlanger på den annen side langt bedre resultater. Da er det ikke rart at helsepersonell kommer i klemma. De blir skyteskive for pasientens skuffelser.

At helsepersonell begynner å gjemme seg, av frykt for kritikk, er aldri noe godt tegn. Det er noe også norske politikere kan reflektere over fram mot neste valg: Når retorikk og realpolitikk ikke stemmer overens, blir moralen hos de ansatte det første som går ad undas.