Blir det fengsel eller sykehus?

Innlagt av retten

Det er grått og fuktig. Det graves rundt området, ellers er det stille og rolig. Fire menn runder hushjørnet – én pasient, tre pleiere.

Sundbye er sykepleiefaglig rådgiver. Innenfor de gule veggene venter Kjell Kjærvik, enhetsleder på rettspsykiatrisk døgnenhet. Han veiledet teamet som var på Ila.

Men nå er det judisiell observasjon generelt de vil snakke om. Sundbye har utført denne type oppdrag mange ganger. Både hun og Kjærvik har jobbet her i 22 år. Begge er psykiatriske sykepleiere.

– Når vi får en henvendelse om observasjon, er det med bakgrunn i paragraf 167 i straffeprosessloven.

Hvis det er nødvendig å vurdere en siktet persons psykiske helsetilstand, kan retten bestemme at han skal legges inn til undersøkelse på psykiatrisk sykehus. Dette gjøres av de rettsoppnevnte sakkyndige. Slik observasjon kan være nødvendig hvis det er aktuelt å dømme personen til tvungent psykisk helsevern.

Psykotisk eller ikke?

– En judisiell observasjon kan i prinsippet gjøres hvor som helst. Men de fleste som skal observeres, sitter i varetekt. Blant annet på grunn av rømningsfare må de derfor på en sikker institusjon. Vi har rammene og kompetansen som skal til. Fengsel og rettsapparatet blir da samarbeidspartnere, sier Sundbye.

Observasjon er vanligvis valgt fordi den siktede ikke ønsker å bli rettspsykiatrisk undersøkt eller nekter å samarbeide med de sakkyndige. Han kan for eksempel nekte dem å hente inn tidligere helseinformasjon. Det dreier seg om de tilfellene det ikke har vært mulig å konkludere om den siktede er tilregnelig eller ikke. Er han psykotisk, er han ikke tilregnelig.

– De sakkyndige trenger bredere grunnlag for å vurdere dette. Det er viktig å få riktig dom, sier Kjærvik.

– Det er de sakkyndige som skal konkludere, ikke vi, understreker Sundbye.

– Gjør oss flinkere

De sakkyndige styrer prosessen.

– Men det fins ingen formelle krav til hvordan vi skal utføre observasjonene. Derfor har vi utarbeidet våre egne prosedyrer. Andre som foretar slike observasjoner, gjør det etter sine standarder, sier Sundbye.

De to sykepleierne ser behovet for en nasjonal standard. Prosedyrene de nå bruker er på over 30 sider.

– Har observanden vært pasient her før, dukker spørsmålet om habilitet opp. Vi skal ikke være forutinntatte, påpeker Kjærvik.

Dersom observanden er åpenbart psykotisk, må observasjonen avsluttes, slik at observanden kan få helsehjelp. Helsehjelp går foran paragraf 167.

På et formøte informerer de sakkyndige om personen og juridiske forhold. Dette kan være tidligere sykehistorier, om den siktede er i varetekt, hva han er siktet for, om han har brev- og besøksforbud og tidsrammen for observasjonen.

Forventninger til samarbeidet avklares også. Noen ganger er de sakkyndige ute etter å kartlegge utvalgte områder, for eksempel kognitive funksjoner.

Kjærvik eksemplifiserer:

– Kanskje vil ikke den siktede spise i fengselet. Er det fordi han er paranoid? Skyldes det spiseforstyrrelser?

Andre ganger er bestillingen: Gå bredt ut.

Psykologen kan bli bedt om å ta psykometriske tester: Det kan være evnetester, personlighetstester eller nevrologiske tester. For å kunne ta en MR eller EEG-test, sier det seg selv at observanden må samarbeide.

– Interessant arbeid?

– Veldig! Det er utfordrende og stimulerende. Og det gir sekundærgevinster for personalet og behandlingen. Vi blir flinkere til å observere. Vi blir mer skjerpet, og det gjør at vi blir bedre i det daglige arbeidet også, sier Kjærvik.

– Ikke skriv at han er sint

To sykepleiere har hovedansvaret for pasienten og dokumentasjonen, og deltar på møtene med de sakkyndige. De som observerer er fagutdannet, og det er alltid minst to sammen med observanden.

– Til daglig behandler vi pasienter Men når vi skal judisielt observere, går vi inn i en annen rolle. Vi skal være nøytrale og objektivt beskrive, ikke tolke. Dette kan være utfordrende, spesielt hvis vi opplever at observanden trenger ulike tiltak, sier Sundbye.

– Vi er jo vant til å skulle iverksette tiltak. Slik er sykepleieprosessen. Når vi observerer, stopper vi ved kartleggingen, sier Kjærvik.

Personalet som skal observere, må lære hvordan de skal dokumentere. Han forklarer:

– Ikke skriv: «Han er sint.» Skriv heller at han går rundt med knyttede never. Ikke skriv at pasienten er redd eller angstpreget. Si heller: «Han svetter, flakker med blikket, holder seg for seg selv.»

Selve kartleggingen består av seks hovedområder. Det kan være psykokognitiv status, som blant annet dreier seg om tankevirksomhet, kontaktevne, impulskontroll og stemningstilstand. Sikkerhetsstatus handler om selvskading, suicidalitet og vold. Funksjonell og fysiologisk status er også med på listen.

Har aldri vært uenig

Observasjonene oppsummeres etter hver vakt. All dokumentasjon foregår på egen pc utenom det vanlige nettverket.

Sykepleierne bruker de seks hovedområdene når de skriver sammendrag som de har med til ukentlige møter med de sakkyndige.

– Det beste er om deres forestillinger og våre observasjoner stemmer overens. Det har aldri skjedd at vi har vært uenig i konklusjonene, sier Sundbye.

Observasjonen avsluttes med en tverrfaglig sluttrapport og et avslutningsmøte, der det er ønskelig at mange er med.

– Der er det lov å synse og snakke åpent om våre observasjoner og tanker rundt dette, sier Sundbye.

– Det er viktig at personalet har fått formidlet det de vil, om det er noe de har reagert på eller vil underbygge, tilføyer Kjærvik.

Dilemmaer

I arbeidet kan det oppstå både etiske og juridiske dilemmaer.

– Til vanlig er vi opptatt av pleie og behandling. Men en observand er ikke innlagt som pasient. Likevel kan han ha følelsen av å være innlagt. Er han kognitivt dårlig, er det vanskelig for observanden å skille mellom dette. Noen observander vil ikke omgås andre pasienter, siden de ikke identifiserer seg som pasient. Observasjonen tar jo ressurser fra den daglige drift, og vi må også ta hensyn til de innlagte pasientene.

Personalet har taushetsplikt, så det er observanden selv som eventuelt må opplyse om sin status til andre pasienter på avdelingen. Observasjonen starter nesten alltid i en egen enhet.

– Slik kan vi skape en relasjon til observanden. Men det kan være ønskelig å observere vedkommende i samspill med andre. Ved å flytte ham ut i et fellesmiljø, får vi nye observasjoner.

Hvis observanden bruker medisiner, for eksempel for adhd, kan det påvirke atferden og grunnlaget for observasjonen.

– Noen ganger må man gjøre noe med dette. Men hvis observanden allerede bruker psykosemedisin, hva da? Det er en utfordring, sier Sundbye.

Er ikke innlagt

Et juridisk dilemma handler om kontrollkommisjonen.

– Kommisjonens oppgave er blant annet å kvalitetssikre behandlingen, men vi driver ikke behandling når vi observerer. Men vi ønsker likevel å samarbeide med kommisjonen også når vi har 167-observasjon, sier Sundbye.

– Observanden er i hus, men ikke innlagt. Et dilemma er: Har han da rettigheter som pasient, spør Kjærvik.

Bare én gang har døgnkontinuerlig judisiell observasjon blitt gjort i et fengsel i Norge, etter det de to vet. Det skjedde tre uker i mars, da Anders Behring Breivik ble observert. Dette foregikk i et eget innredet rom, utført av Dikemark-teamet.

– Skal vi observere i fengsel, er vi på bortebane. Men hvis det først skal gjøres et annet sted, er det naturlig at det er i et fengsel, sier Kjærvik.

Men det kan by på problemer med fasilitetene.

– Det bør være et naturlig miljø. Her hos oss har observanden eget rom, kjøkken, stue og tv. Vi slipper å forholde oss til fengselets rutiner.

De to ønsker seg en egen enhet for judisiell observasjon. De ser for seg at en ende av bygget kan stå tom til vanlig. Når de får et 167-oppdrag, kan personalet være atskilt fra de vanlige avdelingene.

De siste årene har mengden slike oppdrag vært økende.

– Hvorfor, tror dere?

– Det er en økende interesse. Nå har også advokatene blitt mer bevisst på paragraf 167. De rettssakkyndige ber oftere retten bruke paragrafen.

Framstilt som monstre

Kjærvik, som også er utdannet traumeterapeut, påpeker at de er vant til sterk kost.

– Vi kan høre om drap og alvorlige hendelser i nyhetene. «Ok, nå får vi en ny pasient», tenker vi. Og det får vi. Det er vi vant til.

Jobben hans er å hjelpe til med å bearbeide stress blant personalet.

– Vi har folk innlagt som er framstilt som monstre i mediene. Vi trener på å skille sak og person. Vi bearbeider og ventilerer meninger og inntrykk. Personalet blir utsatt for vold og trusler. Trusler som gjelder egne barn, treffer særlig hardt.

Poenget er å bearbeide tidlig, så man ikke blir preget av hendelsen.

– Ved å rekonstruere hendelsen, kan vi unngå senvirkninger. De ansatte har åpent tilbud. Å skille sak og person er vi ekstremt gode på. Nesten så gode at vi kan lure på om vi er blitt kyniske. Noen lurer på om de er blitt iskalde: «Er det noe i veien med meg som liker – eller ikke liker – den og den pasienten?» Men følelser er ikke farlig i seg selv, det er de følelsene som styrer deg vi må være oppmerksomme på, sier Kjærvik.

– Vi har forum for å lufte egne tanker i det daglige, sier Sundbye.

– Er det belastende når pasientene deres omtales i media?

– Ja, vi vil verne pasientene våre. Det kan stå fæle ting i avisene. Men ting er gjort fordi de er syke. Vi har høy grad av omsorg for dem.

– De kan si: «Hvordan klarer du å være hyggelig mot meg?» Noen er vant til å bli behandlet svært dårlig. Handlingen skal ikke vi forholde oss til, men personen. Noen ganger kan vi godt forstå hvorfor det gikk som det gikk, sier Kjærvik.

– Vi har erfart at man kan reagere på utagerende atferd på flere måter. Noen kan si: «Han er full av faen.» Da blir tilnærmingen deretter. Hvis vi derimot forstår atferden som at han er full av angst, blir tilnærmingen omsorg. Det er viktig å ha kunnskap, så behandlingen blir god, sier Sundbye.

Andre land, for eksempel Sverige, har egne institusjoner for rettspsykiatri.

– Er Sverige et forbilde?

– Rettspykiatrien er organisert ulikt fra land til land. I Sverige har de egne institusjoner for dette. Vi samarbeider med de to andre regionale sikkerhetsavdelingene og hospiterer blant annet i Sverige. Vi har også kontakter i Nederland, Canada og England.

Dømt til behandling

Her på sikkerhetsavdelingen får ikke pressen treffe pasientene, for å beskytte dem.

Vi går ut en dør, passerer luftegården. Sundbye savner trærne som ble hugget ned da gjerdet ble satt opp. Vi går inn en ny dør og opp i tredje. Dette er mottaket, som nå er tomt for pasienter. Innerst i korridoren er et rom med salong, tv og spisebord. Til og med et røykerom – pasientene kan jo ikke gå ut og røyke når de vil.

I denne etasjen har det foregått judisiell observasjon mange ganger. Utsagn er blitt sitert. Atferd er blitt beskrevet. Rapporter er levert. Og dommer er blitt avsagt. Det hender personalet ser observanden igjen. Fordi han er dømt til behandling.