Hagebruk demper uro og skaper trivsel

Det at pasientene har fri adgang til og kan oppleve planter og natur, få frisk luft og vandre i sikre, tilrettelagte omgivelser, mener jeg er et svært godt behandlingstiltak for å kunne opprettholde god livskvalitet for personer med demens. Gjennom min praksis har jeg erfart at både aktiv og passiv bruk av sansehagen, kan gi gode opplevelser for pasienter, pårørende og personale.

Det er vanskelig å si noe spesifikt om effekten av å bruke hagen, men sansene blir stimulert på mange måter. Aktiv bruk av hagen, der pasienter kan delta ved å plante, luke blomsterbed, plukke blomster, sommerfrukter og bær, gir økt fysisk aktivitet, og er et godt utgangspunkt for reminisens og praktisering av tidligere ferdigheter. Ikke minst gir det pasientene følelsen av å ha utrettet noe meningsfullt, og gir gode opplevelser som kan vare resten av dagen.

Jeg mener det er viktig at omgivelsene er godt tilrettelagte, slik at pasientene fritt kan benytte hagen. Min erfaring er at pasientene bruker hagen ofte, spesielt på sommertid, når hagen kan ses gjennom stuevinduene og verandadøren er åpen. Rundt opparbeidete gangstier er det fint at det er beplantet med ulike blomster, frukt og bær som stimulerer sansene, spesielt syns- og luktesans. En slik passiv bruk av sansehagen, der man kan nyte frisk luft, dufter, synsinntrykk, fuglesang, sol og varme, påvirker spesielt søvn og agitasjon. Hagen kan også brukes vintertid ved at gangstiene blir brøytet. Enkelte pasienter har glede av å gå turer ute i hagen også om vinteren. Samlet sett ser jeg i praksis at terapeutisk hagebruk, både passiv- og aktiv, bidrar til å bedre søvn, dempe uro og skaper trivsel.

Studien er relevant for alle som arbeider med personer med demens. Jeg mener det er viktig at omgivelsene er godt tilrettelagte, og at personalet er bevisst bruken av en slik sansehage, slik at pasientene får mulighet til å benytte den. Det er i stor grad personalets interesse, tilstedeværelse og kreativitet som setter grenser for hva man kan bruke hagen til. Det at ledelsen på institusjonen vektlegger at hagen skal brukes til pasientenes beste, har stor innvirkning på hvordan personalet stiller seg til bruk av hagen.

Artikkelen omhandler ikke bruk av dyr i sansehagen. Jeg vet at dette er forsøkt med hell på flere institusjoner. Selv har jeg erfaring med at vi har hatt høner og kaniner. Mange eldre liker å delta i fôring og stell av dyrene så langt det lar seg gjøre. Det å sitte på en krakk foran buret, og se på dyrene, er noe mange koser seg med i lange perioder. Kanskje bør man ta dette med når man gjør undersøkelser i Norge om bruken av sansehager.