Sykepleieren som skiftet side

FINN NORTVEDT har fått bekreftet at sykepleie er et praktisk yrke.

Stikkord

Finn Nortvedt har undervist om hva sykepleie er i 30 år. Så ble han pasient.

Det er over et år siden Finn Nortvedt (59) oppdaget blod i urinen. Han visste med en gang hva det betydde.

Nå er han på sitt kontor på Høgskolen i Oslo og Akershus. Han er førsteamanuensis på institutt for sykepleie.

– Jeg venter på telefon fra Aker, sier han.

– De har samtaler med alle som har ligget i respirator.

De har kanskje skrevet dagbok om deg?

– Neppe. Jeg var der bare noen dager.

 

HAN FIKK RETT. Det var kreft i urinblæren, slik han trodde. Sykepleielæreren er i jobb igjen, noen erfaringer rikere.

I 30 år har han undervist sykepleiere. Han har doktorgrad. Kan det meste om smerte, har skrevet bok om det sammen med tvillingbror Per.

– Skulle tro at jeg visste godt hva sykepleie er. Det visste jeg jo, og. I hodet. Nå har jeg erfart det i kroppen. Jeg har vært i andre menneskers varetekt.

Han fikk fjernet svulsten. Var skeptisk til å operere vekk urinblæren. Men kreften viste seg å være av den hissige sorten. Han ble operert 21. juli. Våknet på postoperativ 22. juli. Han fikk med seg nyhetene, men orket ikke ta terroren innover seg.

Han kom seg raskt, ble kalt premiepasient. Alt gikk fint på sengeposten og han skulle skrives ut. Magesmertene han hadde, tenkte han skyldtes antibiotikaen. At han spydde, nevnte han i forbifarten. At det som kom opp var svart, overså han.

Turnuslegen så hans svulmende mage. Bjellene burde ha ringt. I stedet diagnostiserte pasienten seg selv: «Ikke bry deg om magen, det er sikkert nyrebekkenbetennelse.» Men legen sendte ham til røntgen.

Dagen etter ble han operert for tarmslyng, en uhyre sjelden komplikasjon. Han våknet på respirator. Det ble fem døgn på intensiven. Deretter to måneder på sengepost.

Det tok flere måneder før inntrykkene kom opp i bevisstheten. Men kroppen har hukommelse. Opplevelsene er lagret. Sårbarheten og tårene kom først etter den kritiske fasen. For tiden ser han mange scener for seg – oftest med en sykepleier til stede.

– Sykepleierne var der hele døgnet. Det ble klarere for meg hvor viktig det var. Det interessante spørsmålet er: Hvordan var de der?

Konklusjonen er klar: Uten sykepleierne hadde han ikke vært her.

 

HAN KJEMPET for å overleve. På intensiven var han stålsatt og konsentrert om kroppens basale behov.

– Jeg var i en marginal situasjon, likevel var jeg ikke redd.

Hva skulle du være redd for?

– Å dø. Hva som ventet rundt neste sving. Men jeg var altså ikke redd. Ikke bare det, jeg følte meg til og med trygg. Noen vil si at det skyldtes medisineringen. Men jeg følte meg våken og skjerpet, var bare borte i korte øyeblikk.

Sykepleierne passet på ham. Han husker spesielt to som var der dag og kveld.

– De var der rundt meg. De prata til meg. Gjorde praktiske ting med kroppen min. Jeg merket at de kunne sitt håndverk.

Hvordan?

– Det var måten de tok på meg, hvordan jeg ble lagt. De snudde meg, leira meg, fikk meg til å ligge avslappa. Det skulle ikke mer til enn en krøll på puten for at jeg ikke fikk sove.

En annen sykepleier var der om natten, som en skygge.

– Jeg ga bare et vink. Hun var så rolig i bevegelsene. Smøg seg så fint rundt. Jeg trengte ikke si noe. Det sies at sykepleie er et praktisk yrke. Det er det! Men når kroppen ivaretas, ivaretas også sjelen.

Var sykepleierne lavmælte?

– Ikke alle. Én var som et fyrverkeri. Hun var høyrøstet og livlig, som en virvelvind. Brukte humor og latter. Jeg likte det, men det kunne blitt helt feil hvis ikke hun hadde vært så uhyre kompetent som hun var. Hun var rask og sikker.

Du hadde yndlinger?

– Absolutt.

Men ingen du ikke kunne utstå?

– Nei. Erfaringene er positive. Kommunikasjonen skjedde via praktisk handling. Ikke de lange samtalene. Jeg orket ikke det.

Hvis de hadde gjort det? Samtalt?

– Det ville vært håpløst når jeg var så dårlig. Malplassert.

Kona Anne Marit, som også jobber på sykehus, og de to voksne døtrene var ved sengen de kritiske dagene. Holdt ham i hånda. Venner kom også.

– Et håndtrykk. Et blikk. Det var nok.

Han var så vidt ute av respirator, men fortsatt på intensiven. Da sa en mannlig sykepleier: «Og så skal vi ta fotbad.» «Er du gal? Det er ikke mulig», tenkte Finn Nortvedt. «Jeg klarer ikke en gang å reise meg.» Samtidig hørtes det varme, skummende vannet forlokkende ut.

– Han fikk meg opp i en stol, det gikk jo fint. Jeg fikk føttene i vann en god stund. Det er noe mytisk i det å vaske føtter. Et arketypisk symbol på omsorg. Det var sånn det fungerte.

Han kommer plutselig på magesonden som ble lagt inn før operasjonen. Ubehagelig nok i seg selv å ha et rør det stadig rant fra.

– Men den lukten! Det var det verste. En ubestemt lukt og smak jeg ikke kan beskrive.

Noen smerteerfaring fikk smerteforfatteren ikke.

– Men jeg fikk erfart god smertelindring med pumpe. Hva gjorde de før, uten epiduralpumpe, lurer jeg på.

 

VERRE VAR DET MED TØRSTEN. Den kom helt plutselig. Den ble der hele tiden, hvert sekund, uslokkelig. Det eneste han tenkte på var Solo Super.

Kona fukta leppene hans. Men han kunne ikke få mer enn en halv liter væske per dag. Maks en liten slurk om gangen. Mens han lå der og tørstet, kom han til å tenke på Eva Gjengedals doktorgradsavhandling fra 1994. Hun skrev om den ulidelige tørsten hos intensivpasienten. Og om pinen når sykepleieren lot vannet renne fra kranen.

En dag var det liv på vaktrommet. Kanskje feiret de en bursdag. Han fikk i hvert fall servert en teskje med vaniljeis. Den lille munnfullen ble et sanselig høydepunkt.

Etter en ukes tid var tørsten plutselig over. Han fikk aldri svar på hva den egentlig skyldtes. Han var jo ikke dehydrert. Da visitten kom, var kirurgene mest opptatt av magen og operasjonssåret, om han ville få infeksjoner. 

– Legene er selvsagt helst sentrale, men jeg er også sikker på at jeg ikke ville vært i live hvis det ikke var for sykepleierne. De dro meg gjennom dette.

På intensiven?

– Like mye på sengeavdelingen. Oppi det mest kritiske og hjelpeløse, ivaretar sykepleierne de grunnleggende funksjonene, samtidig som de observerer og holder orden på kompleks teknologi.

Oppholdet på sengeposten inkluderte feber og frostanfall og reinnleggelse med urinveisinfeksjon. Ingen trodde såret skulle gro. Men det grodde fint.

– Så ble jeg sittende stiv og passiv i en krok. Syntes ikke det var så mye å smile av. Men de snakket konkret: «Kle deg i dine vanlige klær. Slutt å subbe i morgenkåpe.» Det gikk inn. De sa det på en måte som ikke var støtende. Det er god kommunikasjon.

Sykepleierne fikk ham til å se framover. Han kom ut av sykerollen.

– Man kommer fort inn i pasientrollen og blir opptatt av symptomer og egen kropp, angsten for det som har vært og at det kan skje igjen.

Til tider må han ha vært en pest og plage, tror han. Han ringte i snoren for den minste ting, som å få dem til å snu på puten.

– De hadde sikkert masse å gjøre. Men de var like blide.

Etter tre-fire døgn på sengepost hørte han stemmer om natten. Han kjente sengen reise seg, ble plaget av merkelige lukter. Stemmene ropte på ham.

– Jeg hallusinerte, var nesten psykotisk. Vet ikke helt, men tror det hadde å gjøre med nye medisiner på epiduralpumpen.

Om morgenen var han desperat og utslitt. Da kom to av de mest erfarne sykepleierne og tok morgenstellet.

– De var ikke hvem som helst. De tok tak i meg, fjernet koblinger. Jeg ble vendt opp og ned, tatt i, tatt hånd om. Brakt tilbake i normalsituasjon.

Med godt håndlag fikk de ham forankret til verden igjen.

– Det hadde ikke hjulpet om de hadde satt seg ned og snakket med meg. De snakket sikkert. Men om det praktiske, ikke noe personlig.

Han spør seg:

– Er denne type praktisk evne nok anerkjent?

Skyldes det en blanding av utdanning, erfaring og personlighet?

– Ja. Men jeg opplevde det også med noen av de nyutdannete.

Personligheten er avgjørende?

– De er en myriade av personligheter. De utfylte hverandre.

Men jeg likte noen bedre enn andre. Når vi fikk vite at den og den sykepleieren skulle på vakt; oj, da ble vi glade, både jeg og kona.

Har du fått en ny definisjon på sykepleie?

– Jeg har aldri vært så opptatt av sykepleieteori. Jeg har tenkt at praksis er viktigst. Det har jeg fått bekrefta. Det ble sterkere enn jeg trodde. Før kunne jeg messe om hvor viktig sykepleiere er. Om blikk og tonefall. Nå har jeg erfart at sykepleiere er livreddere.

Klønete folk bør ikke bli sykepleiere?

– De kan jo lære. Det handler også om kommunikasjon. Og engasjement. De var ekte bekymra for meg. Og viste lettelse når det gikk bra.

Det var på Aker sykehus han var pasient. Sykehuset som er i ferd med å legges ned.

– Jeg gir gjerne honnør til sykepleierne der. Synd hvis man bryter opp gode fagmiljøer.

 

SÆRLIG PÅ SENGEPOSTEN var han opptatt av hvem som skulle ha ansvar for ham på neste vakt. Han hadde behov for kontroll og trygghet.

Men religiøs er du ikke blitt?

– Nei. Jeg var blodforgiftet før reoperasjonen og hadde blodtrykksfall, men ikke hjertestans. Jeg var aldri klinisk død. Det var bare mørkt. Aldri lyst. Det var veldig behagelig i det mørket. Narkosen tok meg inn i søvn og så tilbake, uten noe ubehag.

Sykepleierne på urologen lærte ham å stelle blæren og sette kateter på seg selv. De underviste og motiverte.

– Jeg lærte å skylle ut slim med saltvann, det var ingen spøk.

Var det vondt?

– Ubehagelig.

Nortvedt vender stadig tilbake til spørsmålet: Vet sykepleierne hvor viktige de er?

Er det viktig at de vet det?

– Ja, for å utvikle stolthet og identitet til yrket. Det er lett å tenke at det er kun kirurgen som redder liv. Jeg vil hevde at også sykepleierne er livreddere. Moderne kirurgi gir fantastiske resultater, som å lage ny urinblære av tarm og få det til å fungere. Så skal man friskne til og dras ut av skyggenes dal. Da er sykepleien nødvendig.

Han ble utskrevet 22. september. «Få opp farten, Finn!» kunne kona si. Han følte seg treg. Armen var stiv. En gang han trente, ble han svimmel. Følte han lespet, klarte ikke å artikulere ordentlig. Spurte kona, hun var enig. Fingrene var stive, mimikken dårlig.

«Nå har jeg fått hjerneinfarkt», tenkte han.

Men denne gangen tok han feil. I november fikk han diagnosen Parkinson. Bare noen timer etter at han fikk medisiner, kunne han igjen bevege fingrene. Nå har kroppen begynt å venne seg til de sterke medisinene.

– Det som ble tolket som depresjon, var nok tegn på Parkinson, som har ligget latent. Antakelig ble den utløst av det kritiske forløpet.

Nå synes han det er befriende å være tilbake i jobb.

– Man blir så negativt fiksert på kropp og symptomer. Jeg er ikke fullt effektiv ennå. Men det er godt å være ute blant folk.

 

DET ER GÅTT noen dager. Nortvedt ringer.

– Jeg har tenkt litt.

Ja?

– En kollega skriver om begrepet «våke over». Før har jeg ikke tenkt over det. Men det var akkurat det jeg ble. Våket over. Kroppen husker. Måten sykepleierne holdt meg ved livet.

Han kommer på foreldreparet som hadde mistet et barn i krybbedød. Da de kom med det døde barnet til sykehuset, sto legen og sykepleieren ute på trappen for å ta imot dem.

– Mange år senere sa moren at hun aldri vil glemme det øyeblikket. At de sto på den trappen.

Noen dager senere er han tilbake på Aker. Han treffer sin redningsmann, sykepleieren med fotbadet. Ved respiratoren forteller han alt han husker om Nortvedts opphold sist sommer. Det med tørsten får han fortsatt ikke svar på. Men han får vite at det er et stort problem hos intensivpasienter.

– Da er det rart at de ikke finner ut hva det skyldes, tenker han.

 

Det skulle ikke mer til enn en krøll på puten for at jeg ikke fikk sove.