- Sykepleiere skal ikke behøve å springe enda fortere!

Er det opp til Liv Signe Navarsete, skal sykehjemsplass først komme på toppen av en lang trapp med tiltak som nettopp skal forhindre at man trenger en slik plass.
Etter fire år som samferdselsminister i den rødgrønne regjeringen, ble Liv Signe Navarsete i 2009 minister for kommunene. Den jobben handler ikke bare om å opprettholde alle de 429 rådhusene som finnes fra Lindesnes til Nordkapp. Det ble vi minnet om da hun i februar klemte til med et friskt utspill om velferdsstatens framtid. Hun hadde nettopp kommet tilbake fra Danmark. Der hadde hun sett på den såkalte Fredericia-modellen.
Ved hjemkomst fyrte hun av en sjelden rakett mot vår manglende
satsing på forebygging i eldreomsorgen.
«Vi har vært for opptatt av å bygge institusjonsplasser, i
stedet for å hjelpe eldre til å leve gode liv i eget hjem så lenge
som mulig», slo Navarsete fast i et oppslag i Aftenposten. Hun
konstaterte at det er helt urealistisk å forvente at en tredel av
ungdommene i framtiden skal velge helsefag som yrkesvei. Derfor må
vi lære av danskenes storsatsing på forebygging og hjelp til
selvhjelp, framfor prioritering av medisinsk behandling og bygging
av institusjonsplasser for eldre.
I Sykepleien vil hun gjerne utdype sitt utspill.
– Vi har tenkt for mye på reparasjon og altfor lite på
forebygging. Vi må se på eldre som enkeltmennesker, ikke som en
gruppe. Selvfølgelig skal vi bygge sykehjemsplasser for dem som
trenger det. Regjeringens plan står ved lag. Men institusjonsplass
skal først komme på toppen av en trapp med tiltak. Vi må se på hele
trappen og da må vi komme inn med tiltak før – og ikke bare etter
at eldre er blitt syke. Der har vi mye å lære av
Fredricia-modellen. I Danmark snakker man ikke lenger om eldre som
brukere, men konsekvent om borgere som trenger individuelle opplegg
for å holde seg friske. Om nødvendig med personlige trenere som kan
hjelpe til å mestre hverdagslige oppgaver i hjemmet.
– Men du mener vel ikke at mange mennesker i Norge havner
unødvendig på sykehjem?
– Økonomisk sett er det en vinn-vinn-situasjon for kommunene.
Men det viktigste er at forebygging gir økt livskvalitet hos den
enkelte. De fleste vil jo helst bo hjemme, med sosiale møteplasser
og fysisk aktivitet. Jeg er nettopp blitt invitert til Hamar til
noe de kaller for seniordansen, hahaha …. Det blir en stor fest i
juni, jeg vet ikke om det passer, men det er sånne ting som gjør at
folk kanskje kan leve lenger. Tanken er ikke ny. Mens andre politikere etter
Navarsetes egen mening «gikk kappgang» i valgkampen med løfter om
flere sykehjemsplasser, har hun selv preket om forebygging helt
siden hun kom på fylkestinget i Sogn og Fjordane i 1995. Der lærte
hun mye av Gloppen, en av foregangskommunene når det gjelder
oppbygging av den såkalte halvannenlinjetjenesten. Tankene ble for
alvor satt ut i livet med den såkalte Samhandlingsreformen. Den
skal få kommunene til å føle det på kommunekassen om de ikke tar
forebygging på alvor. Men Navarsetes ønske om å konsentrere seg mer om det friske
mennesket, og mindre om det syke, har også en annen, mer personlig
bakgrunn. Hun er født med en kranglete rygg. Da hun gikk på
videregående, senket ryggen Navarsetes ambisjoner om å bli
sykepleier, akkurat som hennes bestemor hadde vært. I stedet ble hun pasient selv. På nittitallet var hun «nesten
konstant » sykmeldt i to år. Hun var innlagt på sykehuset og gikk
rundene mellom fysioterapeut og kiropraktor. Til slutt fikk hun et
tøft råd fra sine behandlere: Du bør være mer i bevegelse, jenta
mi! – Så jeg begynte å trene. Og bank i bordet, jeg har ikke
vært syk én dag på grunn av ryggen siden. Når jeg nå kjenner at jeg
begynner å bli stiv igjen, vet jeg at jeg har sittet for mye. Da må
jeg komme i gang med treningen. – … og da går du i treningsstudio?
– Et hoppetau?
DET JOBBER CIRKA30 000 sykepleiere i kommunehelsetjenesten. Liv
Signe Navarsete føler at hun har et ansvar for dem. Helseministeren
har det faglige ansvaret. Men en kommunalminister skal legge
forholdene til rette. Det ansvaret er hun seg bevisst. Hun har så
stor respekt for yrkesgruppen at hun senker stemmen når hun ytrer
seg i rosende vendinger. – Sykepleiere velger ofte bort eldreomsorgen fordi det er stor
mangel på ressurser og svake fagmiljøer. Kan du gjøre noe med
det? – Ja, det kan jeg. Jeg ønsker å sørge for at kommunene har en
økonomi som gjør at sykepleiere ikke må springe enda fortere enn de
allerede gjør. Det må være tilstrekkelig bemanning. Når det gjelder
rekrutteringen er Samhandlingsreformen den viktigste nøkkelen.
Kommunene får nå flere interessante og spesialiserte oppgaver. Det
er stor søkning til nye prosjekter i forbindelse med reformen.
Reformen vil gi nye muligheter til sykepleiere som vil bruke sin
kompetanse gjennom innovative tiltak, mener Navarsete. Spørsmålet er nå hvordan kommunene kommer til å utvikle seg. KS
la nylig fram tre scenarioer. Vil kommunene i framtiden bare
fungere som tildelere av tjenester som produseres av private
aktører? Eller blir mange tjenester rettighetsbaserte, med en stat
som styrer kommunene stramt for å hindre lokale ulikheter? Navarsete tror ikke på noen av scenarioene. Hun vil gjerne at
velferdstjenestene i all hovedsak skal drives av fellesskapet. Med
litt hjelp fra pårørende og frivillige organisasjoner. En utvikling
mot å gi brukerne stadig flere rettigheter, er heller ikke veien å
gå. – Nei, hvis vi gir noen rettigheter, må alle andre kjempe om
resten. Det blir veldig trangt og vil gjøre det vanskeligere å
satse over hele spekteret. Jeg tror heller at det går mot lokalt
tilpassete tjenester. Kommunene er så forskjellige. Med «one size
fixes it all»-modellen får du ikke den skreddersømmen vi
trenger. – Da må innbyggere bare akseptere at tilbudet i egen kommune
kanskje er forskjellig fra det i nabokommunen? - Oppfatter du Sykepleierforbundet som en «god
samarbeidspartner» i arbeidet med å få kommunene i tipp topp
shape? – Ja, absolutt. NSF ser bedre enn noen andre hvor skoen trykker.
De føler det direkte på kroppen. – Men de vil ikke at sykepleiere skal jobbe mer enn hver tredje
helg. Har du forståelse for det? – Ja. Men når jeg snakker med sykepleiere rundt omkring virker
det som de ikke alltid er helt på linje med det ledelsen mener.
Uansett er det nødvendig at vi skaffer heltidsstillinger til
sykepleiere som ønsker det. Det må vi få til hvis vi skal gjøre det
attraktivt å jobbe i kommunene. – En undersøkelse viste nylig at mange lokalpolitikere ikke vet
nok om det tilbudet som gis til befolkningen? Da må noe være feil
med styringen? – Det har vært en tendens at politikere bare skal styre på
overordnet nivå. Men uansett styringsmodell har lokalpolitikere en
plikt til å engasjere seg og se hvordan pengene blir brukt og hva
man har oppnådd. I hvert fall en gang i året. Om man for eksempel
ser at tilbudet til barn og unge på helsestasjonen blir redusert,
så må politikerne forholde seg til det og ikke bare vise til
rammene. Det forutsetter at sykepleiere sier fra hvis kvaliteten
ikke holder mål. I det hele tatt har Navarsete tro på at
velferdsstatens kan fornye seg selv. Ikke bare har Norge den
økonomien som trengs. Hun har også mer tillit til at
lokalsamfunnene kan finne på smarte tilbud enn at staten på død og
liv må dytte glupe standardløsninger på dem. – Men forlanger du ikke litt mye av både brukere og ansatte?
Vel og bra at de eldre skal trimme og danse, og at de ansatte skal
stortrives. Men mange vil dessverre verken lykkes med det ene eller
det andre? – Selvfølgelig er det ikke noe enkelt, sier hun plutselig
strengt.
– Nei, nei. Jeg mente ikke at det offentlige springer etter
folk med sykehjemsplasser. Det var ikke sånn ment. Men ofte tenker
vi først på tiltak når folk blir syke, mens vi heller burde jobbe
mer for å forebygge og slik kanskje hindre at folk i det hele tatt
blir hjelpetrengende.
Navarsete peker nedover, mot gulvet.
– Vi har et treningsstudio i kjelleren. Men hvis jeg ikke har
tid, for eksempel når jeg er ute og reiser, har jeg alltid et
hoppetau i kofferten …
– Hahaha, ja, å hoppe tau hjelper. Sammen med rygge- og
mageøvelsene kan det være nok til å holde ryggen intakt. Det krever
ikke all verden altså …
– Ja. Du skal ha rett til likeverdige helsetjenester, men ikke
nødvendigvis like. Innenfor kvalitetsstandarder som staten må
bestemme, må det være rom for lokale tilpasninger.
– Selv om vi setter inn masse forebyggende tiltak etter
Fredriciamodellen vil det likevel bli en bratt kurve på innfasingen
av sykepleiere i kommunene!
0 Kommentarer