fbpx Grip mulighetene! Hopp til hovedinnhold

Grip mulighetene!

Sykepleierne har en sentral og viktig kompetanse for å nå målene.

Noen kommuner er allerede godt i gang med samhandling.

I kommunene Gulen og Hyllestad i Sogn og Fjordane har de tilbud om lysbehandling for pasienter med hudsykdommer. Mens pasientene før måtte ta seg fri og å kjøre flere timer hver vei til sykehuset i Førde eller Bergen for behandling, får de nå det samme tilbudet i nærmiljøet.

Lokale sykepleiere har fått opplæring ved hudpoliklinikken på sykehuset i Førde. Fra foretaket har de fått utstyr for videokommunikasjon med sykehuset og kan konsultere hudavdelingen når det er nødvendig. Sykepleierne får nye oppgaver og ny kompetanse de også ser er til nytte for andre. Investeringene er små sammenliknet med den tid og ulempe pasientene sparer. Og vel verdt investeringen. Eksemplet er enkelt, men illustrerer godt tanken bak samhandlingsreformen.

På mange områder er skillet mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste kunstig. Først og fremst rammer det dem som ofte trenger hjelp fra helsetjenesten, pasienter med langvarige eller kroniske sykdommer og eldre. Lysbehandling er ikke det eneste eksemplet på en oppgave som kan løses på en enklere måte. Mange eldre i sykehjem har behov for spesialisthelsetjeneste, men det er ikke sikkert at de må legges inn på sykehus. Konsultasjon fra en spesialist er det som gir best hjelp. Og personalet på sykehjemmet som Ola på 92 år kjenner så godt, og som også kjenner han, kan trolig skape en tryggere ramme enn mange nye mennesker på en ukjent sykehusavdeling.

På samme måte vet vi at innleggelser kunne vært unngått dersom vi hadde klart å gi kronikere og eldre bedre oppfølging i kommunen, men da må også sykehusene bidra og komme ut til pasientene.

Fra 1. januar i år må sykehus og kommuner inngå gjensidig forpliktende samarbeidsavtaler. Målet er å bygge en helsetjeneste rundt pasienten og at syke mennesker skal slippe å forholde seg til alle de dørene de møter i dag. Samhandling har vært gjort lenge. I områder med lange avstander til sykehus har en vært nødt til å finne praktiske løsninger. Etter hvert har det utvidet seg. I Ål i Hallingdal har de lenge hatt «Sjukestuggu», som tilbyr både spesialist- og kommunehelsetjeneste. De har en jordmortjeneste, og har til og med mulighet til å ta imot barn om det skulle bli nødvendig.

Også før samhandlingsreformen hadde kommunene ansvaret for utskrivingsklare pasienter, men det var også ulikheter mellom hvilke kommuner som gav et godt tilbud. Ansvaret tydeliggjøres nå, samtidig styrkes kommunene økonomisk med 560 millioner, som er øremerket dette tilbudet. Dersom kommunene ikke kan ta imot pasienten, må pengene tilbakeføres dit pasienten er, altså sykehuset. Antallet skulle likevel være håndterbart for de fleste norske kommuner. I 2009 stod utskrivingsklare pasienter for drøyt 19 000 liggedøgn i norske sykehus. Holder vi Oslo utenfor, betyr dette i snitt én pasient i uken per kommune. Noen av pasientene er sykehjemspasienter som allerede har en seng, andre venter på et korttids- eller rehabiliteringsopphold. Antallet skulle være håndterbart for de fleste norske kommuner. Vi skal også huske på at det i andre enden er pasienter som venter på en seng eller behandling i sykehus.

Det er skapt et inntrykk av at samhandlingsreformen vil bety store omveltninger for helsetjenesten. Til det vil jeg si: Det er ikke reformen i seg selv som vil bety store omveltninger. Omveltningene vil uavhengig av reform komme som følge av helseutfordringer vi er godt kjent med. Flere med kroniske sykdommer, flere eldre og færre som kan yte omsorg. Spørsmålet er hvordan vi møter utfordringene slik at vi også i årene fremover sikrer en robust helsetjeneste av høy kvalitet. Det er ikke en sparereform, vi har brukt og kommer til å bruke mer penger på helsetjenesten i årene fremover. Men den finanskrisen vi ser i Europa viser at vi i fellesskap også har et viktig ansvar for å forvalte offentlige midler på en god måte. En utømmelig Sareptas krukke finnes ikke, verken med penger eller mennesker som kan yte omsorg. Vi må derfor se hvordan vi kan tenkte nytt, forbedre velferdstjenestene og løse oppgavene på en bedre måte. Sykepleierne har en sentral og viktig kompetanse for å nå målene i samhandling. Det betyr nye utfordringer for sykepleierne og helsetjenesten, men også nye muligheter.

På reiser rundt i landet har jeg besøkt ulike deler av helsetjenesten og sett sykepleiere gripe disse mulighetene, det lover godt for fremtiden og for pasientene.