Kunnskapsmøter

Jeg var nylig på et sykehus i Danmark. Akademia som vitensvirksomhet var et sentralt tema.

Jeg ble introdusert for det nyskapende fagmiljøet Learning Lab Denmark (www.lld.dk). I læringslaboratoriet arbeides det med spørsmål om hvordan kunnskapsprosesser kan fornyes. Og er det mulig å tenke nytt om forholdet mellom forskningsproduksjon og forskningsanvendelse?

Hvordan kan vi bli bedre på å få forskning ut i yrkeslivet? Spørsmålet er trolig galt stilt. Det smaker av enveiskjøring. Poenget bør vel heller være samhandling. Og spørsmålet bør dreie seg om hvordan vi skaper samspill mellom akademia og yrkeslivet. Når det gjelder utdanning må vi stille spørsmål om hvordan vi kan ruste våre studenter for de kunnskapsprosesser som skjer utenfor klasserom og auditorier.

På universiteter og høyskoler er det to kunnskapsprosesser vi er særlig opptatt av og veldig gode på. Det er for det første vitenskapelig håndtering av kunnskap. Den vitenskapelige kunnskapsproduksjon er tradisjonelt innrettet for å skape kunnskap for kunnskapens egen del. Innenfor mange disipliner er vitenskapelig kunnskapsproduksjon ensomme prosesser hvor forskeren sitter alene bak sin lukkete dør. Du får som forsker lite merittering for å kommunisere utenfor din faglige disiplin. Tekstene som skrives er ofte upersonlige. De som potensielt kan ha nytte av kunnskapen som forskeren produserer har ofte liten innflytelse på selve kunnskapsproduksjonen.

Jeg er sterk tilhenger av den kritiske og uavhengige forskningen. Den som kan gjennomlyse konsekvenser av omstillingsprosesser og effektiviseringstiltak i helsevesenet. Jeg verdsetter høyt prinsippet om fri forskning og lengter ofte etter rolige skrivedager bak en solid lukket dør og gjerne et rolig sted i Danmark. Men jeg kjenner også tvilen. Er akademia i problematisk utakt med kunnskapssamfunnet? Vi gjør karriere i akademia gjennom å publisere. Det gir posisjon, stilling, bevilgninger for å forske og publisere mer. Det er en nokså lukket sirkel med sterkt begrenset «kundeorientering».

For det andre er vi gode på de pedagogiske kunnskapsprosesser. Forelesninger og lærebøker står i en særstilling. Begge er jeg svært glad i selv også. Forelesningen som kunnskapsformidling har holdt seg i hundrevis av år. Den brukes i hverdagens formidling av innsikt til studenter. Den brukes ved høytidelige anledninger, disputaser, minnemarkeringer, tiltredelser og fratredelser i vitenskapelige posisjoner. Læreboka er vi vokst opp med. Det er en egen sjanger og gir studenten stoff som kan bearbeides til en best mulig dokumentasjon av læringsutbytte. Studenten skriver så godt de kan for å imponere læreren og sensor. Hun og han trenes sjelden eller aldri opp til å inspirere fremtidige kollegaer, opplyse og begeistre allmennheten eller formidle fikse løsningsalternativer til pasienter. Noe er likevel i emning, men dessverre for lite synlig. Eksempelvis brukes digitale verktøy og medier mer i høyere utdanning. Studentenes fortrolighet med teknologi overgår som oftest lærernes.

Bildet av kunnskapsprosessene i akademia er ikke endimensjonale. Det er også nye måter å skape og forvalte kunnskap på innenfor akademia. Det dreier seg om kunnskapsprosesser hvor innovasjon, løsningsorientering, brukerinvolvering, resultatfrembringelse, nettverksetablering står sentralt. Men jeg tror på mine danske kollegaer når de sier at slike nye kunnskapsprosesser ikke verdsettes tilstrekkelig. Grunnen er at de bryter med akademias innarbeidete normer og ritualer for kunnskapsdannelse. Hvis det skal skapes bedre samspill mellom akademia og yrkeslivet må vi interessere oss mer for den type kunnskapsprosesser som skjer i yrkeslivet. Vi må stimulere til kunnskapsmøter og utveksling av kunnskap på tvers av institusjoner.

Kristin Heggen er professor i helsefag ved Institutt for Helse og samfunn og studiedekan ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo.