Hva skal til?

Jeg driver en privat sykepleierklinikk og har daglig konsultasjoner med 10–12 pasienter med sår eller stomi. Jeg har spesialutdanning i fagområdene og brenner sterkt for pasientene. Hver dag sparer jeg samfunnet for mange penger, på lang sikt veldig mange penger. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde klinikken gående økonomisk.

Fysioterapeuter med driftsavtale får 356 825 kroner per år for å ta imot pasienter som har behov for fysioterapi. I tillegg har de takster for de ulike behandlingene de gir. Bare én jordmor (i Norge!) får driftstilskudd, og kommunalt ansatte jordmødre kan ta 190 kroner i takst for en svangerskapskontroll. Det er ikke lett og leve av det, og slik jeg har forstått blir jordmortilbudet dårligere i stedet for å bygges opp.

Jeg har like lang grunnutdanning som en fysioterapeut, og utdanningen gir like mange studiepoeng. I tillegg har jeg to spesialutdanninger og lang klinisk erfaring. Jeg sørger for faglig påfyll hvert år med både nasjonale og internasjonale fagseminar, abonnerer på fagtidsskrifter og hospiterer. Jeg får pasienter med stomi til å bli selvhjulpne mot å ha hjemmesykepleie opptil fire ganger daglig. De får redusert forbruket av produkter og ekstrautstyr. Pasienter med kroniske sår får målrettet behandling av «få hender», sår gror før de blir kroniske og produktbehov reduseres.

Hvorfor er det bare fysioterapeuten som får driftstilskudd og kan ta takster for utført arbeid? Gjør ikke jeg en tilsvarende jobb innen mitt fagfelt?

Jeg samarbeider med fastleger, med stomisykepleier og sårsykepleier på sykehuset og med hjemmesykepleien. Dette er samhandling i aller høyeste grad. Er det ikke slik vi vil at pasienten skal følges opp? Og vi ønsker vel egentlig ikke å bruke mer penger enn vi må? Rett person på rett sted: Samarbeide for pasientens beste er forebyggende, gir optimal oppfølging og reduserte kostnader. Her har jeg en «gavepakke» til kommunen om et samarbeid. Jeg driver eget, har ansvar for alt selv, står for alle kostnader og utfordringer og er ansvarlig for at jeg driver faglig forsvarlig. Men jeg er privat – noe som mange grøsser på ryggen av. Fysioterapeuter, leger og tannleger driver også privat, og hvordan skulle vi klart oss med bare kommunalt drevet fastlegekontor, fysioterapitjenester og tannlegetjenester?

I Danmark har de flere kommunalt drevne sykepleierklinikker, hvor et av tilbudene er oppfølging av pasienter med sår. Studier viser at de har fått ned antall kroniske sår, pasienten kommer tidlig i behandling hos rette personer med rett kompetanse og de har kortere behandlingstid. De sparer samfunnet for millioner av kroner hvert år. Danmark øker antallet sykepleierklinikker.

Jeg kunne selvsagt søkt meg jobb i det offentlige helsevesenet. Men jeg ønsker å jobbe med det jeg har spesialisert meg i, og det får jeg ikke på samme måte der. Jeg har stor respekt for alle deler av helsetjenesten, jeg samarbeider med mange og har selv jobbet i det offentlige. Men min oppfatning er at ingen kan bli kjempeflinke på mye, og i det offentlige blir man satt til å håndtere mange ting.

Det er enormt mye jobb å starte og drifte eget. Det er også en utrygghet i å skape egen arbeidsplass, og man er veldig sårbar. Mye egenkapital skal til, arbeid dag og natt, pågangsmot, forsakelser av masse i hverdagen, ikke minst fritid. Likevel kan man ikke være sikker på at dette lar seg drive over tid. Vi er forskjellige, noen vil satse, andre vil ha det trygge, er det ikke flott at vi er ulike?

Dersom jeg hadde hatt driftstilskudd og kunne ta takster for behandlingen, på lik linje med fysioterapeuter – så vil det være mulig å drive Sykepleierklinikken. Jeg har mange pasienter som mer enn gjerne skriver under på at dette er et tilbud de ønsker, for sin egen del og for andre pasienter som kommer i lignende situasjon.

Hva skal til for at Sykepleierforbundet bruker engasjement på dette? Hva skal til for at politikere kan tenke nytt og se på oss sykepleiere som store bidragsytere i forebyggende og behandlende pasientarbeid, og ikke minst se på hvor mye kostnader som kan spares?