- Politikerne styrer kroppsvasken

- Jeg trodde ikke mine egne øyne, forteller Jeanne Boge på telefon fra Bergen.

Hun ble nysgjerrig på bakgrunnen for vaskepraksisen i sykepleie og fant en historie hun ikke ante noe om. Den bringer hun videre i boken «Kroppsvask i sjukepleie», en omarbeidet versjon av hennes doktorgrad fra 2008.

Synlige deler

– For bare 150 år siden hadde man et helt annet syn på kroppen, sier hun.

At det var helgevask som gjaldt den gangen, visste hun.

– Men jeg trodde det var snakk om å senke hele kroppen i vann. Det stemte ikke. De fleste vasket hele kroppen en gang i året.

Takket være teologen Eilert Sundt, som ofte omtales som Norges første sosiolog, og hans feltstudie Om renlighedsstellet i Norge fra 1869, er norsk kroppsvask på den tiden godt dokumentert.

– Til daglig vasket folk synlige deler av kroppen, som hender og ansikt. I helgen vasket man noen ganger hode, hals, bryst og armer, andre ganger bare ansiktet, forteller Boge.

Å vaske seg var en forberedelse til søndagen, og var en symbolsk handling med eldgamle tradisjoner. Den hadde ingen ting med hygiene å gjøre. Men med siste halvdel av 1800-tallet kom industrialiseringen, og borgerskapetvokste fram. De var renere enn de skitne, illeluktende arbeiderne og bøndene.

Samtidig ble man oppmerksom på de elendige levekårene fattige mennesker hadde. Levekårene gjorde dem syke og dermed uproduktive. I samfunnet kom det derfor et politisk krav om å være ren, ordentlig og ikke lukte. Det ble satt i verk store hygienekampanjer, men hensikten med å få folk til å vaske seg var ikke bare tuftet på sykdomsbekjempelse, men om å skape gode og lydige borgere.

Redusere lukt

I den første norske læreboken i sykepleie, Rikke Nissens Lærebog i Sygepleie for Diakonisser fra 1877, anbefales daglig vask av synlige kroppsdeler som hender og ansikt. Andre kroppsdeler kunne vaskes om det var spesielle grunner til det, som siv av urin eller avføring. I legen Hans Riddervold Waages lærebok i sykepleie fra 1911, anbefales i tillegg vask av sete, rygg, armhuler, analregionen, skrittet, lyskene og foldene under brystene til kvinner.

Boges poeng er at disse anbefalingene ikke ser ut til å ha sammenheng med mikrobeteori, som hadde fått godt fotfeste i samfunnet på den tiden. Selv om Waage skriver at bakterier formerer seg på fuktige og varme kroppsdeler, ser det ikke ut til at han setter det i sammenheng med kroppsvask.

Boge mener det er mer sannsynlig at hensikten med mer kroppsvask var å redusere lukt fra pasientkroppene, og at anbefalingene hang sammen med at samfunnet hadde fått lavere toleranse for skjemmende kroppslukt.

– Heller ikke i dag harmonerer vaskepraksis med hygienisk kunnskap, påpeker hun.

I arbeidet med doktorgraden, observerte Boge beboere på et sykehjem. Her var det for eksempel ikke fast praksis å vaske beboernes hender før de spiste, og det kunne gå fjorten dager mellom hver gang føttene ble vasket.

Behov

Boge sier også at studien ikke tyder på at kroppsvask i sykepleie er basert på pasienters behov. – Behovsargumentasjonen oppstår for første gang i norsk sykepleielitteratur i 1967. Den baserer seg tydelig på Virginia Hendersons teori, som fremdeles preger norsk og internasjonal sykepleie, forteller hun.

Henderson lister opp 14 grunnleggende behov. Det åttende handler om å holde kroppen ren og velstelt og å beskytte huden. Mens kroppsvask tidligere hadde blitt regnet som en krumtapp i sykepleien, argumenterte Henderson for at pasientene hadde behov for å være mest mulig selvhjulpne. Dette passet bra i et samfunn med sykepleiermangel.

– Det var politisk interessant atpasientene kunne klare seg selv, kommenterer Boge, og viser til at behovsteorien ser ut for å ha vært brukt politisk for å legitimere at pleiere med lavere utdanning overtok deler av det kroppslige sykepleiearbeidet.

Hun mener det er en trend vi ser også i dag.

– Dette er politisk styrt, og innebærer at de med mest utdanning og størst forutsetninger for å lindre plager, observere sykdom og behandling, er de som er lengst borte fra kroppen.

Liten politisk vilje

Sykepleierne selv ser ut for å ønske seg en arbeidssituasjon der de både kan utføre kroppsnært arbeid, medisinsk behandling og administrere, sier hun.

– Men det ser det ut for å være liten politisk vilje til å betale for at sykepleiere skal arbeide kroppsnært, dersom arbeidet kan utføres billigere av personell med mindre eller ingen utdanning. Boge viser til England, der kroppsvask som ikke er relatert til en medisinsk diagnose, ikke lenger klassifiseres som helsehjelp, men som en sosialtjeneste.

Et annet spørsmål som Boge reiser, er hvor lenge vår tids kroppsvask vil bestå.

– Rent vann er mangelvare. Resten av verden kan ikke begynne å dusje like ofte som vi i vesten gjør. Det er simpelthen ikke nok vann, påpeker hun.   

- Men om det blir nødvendig å legge om vaskepraksisene i vestlige samfunn, må vi ikke begynne med syke og pleietrengende. Vi må se til at kroppsvasken i helsevesenet er i pakt med vaskepraksiser ellers i samfunnet, mener hun.

- Men dette siste er ikke noe jeg har forsket på, bare en betraktning, sier Jeanne Boge.