Bare må ha med lederne

Avhengig av hvordan man teller, har Sykepleierforbundet mange tusen ledere blant sine medlemmer. Det kan være avdelingsledere, seksjonsledere, enhetsleder, klinikkledere eller også direktører av forskjellige slag. De er medlem av forbundet i kraft av sin utdanning og faglige tilhørighet, selv om de i en del situasjoner også kan være motpart til sykepleiere ”på gulvet”.

Sykepleiere i ledende posisjon står ofte i smertefull spagat mellom fag og budsjett. De har fått sine jobber og sin lønn fordi deres overordnede mener at de er egnet til å lede flokken. Men da forventes det selvfølgelig også at de kan holde sine budsjetter og drive de ansatte til høy effektivitet. Men mens sjefen forventer at lederne skal tenke på pengene, forventer sykepleierne at de er tro mot eget fag: At kvalitet er noe det ikke skal kompromisses med.

Hverdagen til sykepleierlederne er likevel ofte et kompromiss. Er det ikke mer penger, så er det ikke mer penger. Da kan noen opplevere at ledere kan bli sine egnes verste fiende. For mens noen ledere holder sin faglige fane høyt uansett, har andre mindre ryggrad til å stå i mot fristelser om å ta faglige snarveier.

Har så sykepleierledere en naturlig plass i et forbund som nettopp har gjort høyere lønn og høye faglige standarder til hovedmål? Ja, mener de fleste. Er du sykepleier, så er du sykepleier. Det er utdanningen som binder NSF-medlemmene sammen, ikke lønnsplasseringen, rang eller status. Og leger forlater jo heller ikke sitt laug når de rykker oppover i systemet?

Det er imidlertid flere grunner til at NSF bør ta godt vare på sine leder-emner. Et forbund som genuint er opptatt av kvalitet i helsetjenesten, bør hjelpe fram  sykepleiere som er villige til å ta større oppgaver og ansvar, i ledende posisjoner. Svikter NSF denne gruppen, vil de ikke bare miste mange medlemmer. De vil også i mindre grad kunne legge premissene for helsetjenester, slik NSF selv ønsker at de skal være.

Forbundet trenger altså sykepleierledere for å kunne nå sine mål, men lederne trenger også NSF. Mange av dem er rett og slett i en vanskelig posisjon og utsettes for mye press i disse dagene. De trenger derfor et faglig nettverk, blant sine egne, der de kan utvikle sine leder-egenksaper, snakke om sine utfordringer og få støtte fra sine kolleger. Å bli tvunget over i andre organisasjoner kan føre til at de også vil fjerne seg fra sitt eget fag: Da kan de virkelig bli sine egnes verste fiender.

Heldigvis har NSF innsett dette for lengst. Nettverksmøter har vært blant de tiltakene forbundet har satset på i forrige landsmøteperiode. Også under Landmøtet er lederne blitt omfavnet med varme. Det kan saktens trenges. Den nye forbundsledelsen kan nemlig ikke ta for gitt at de vil beholde sine beste og mest ambisiøse medlemmer, med mindre disse får noe igjen som er verdifullt nok til å forsvare kontingenten.