Sier takk for seg til OUS

I Aftenposten har sykepleier Christel Brurås-Leine i dag kronikken "Takk for meg" på trykk. Hun forteller om hvordan arbeidsmengden på jobben har blitt så stor at hun har sagt opp jobben på Oslo universitetssykehus (OUS).

Hun har også blitt intervjuet på radio i dag.

Kjenner seg igjen
–  Hvilke reaksjoner har du fått?

– Jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger fra både kolleger, tidligere kolleger og ukjente sykepleiere. Jeg har truffet mange med innlegget, ser det ut til.

– Hva sier de?

– At de kjenner seg igjen. De er veldig glad for at noen sier fra. Noen sier at jeg er tøff og modig, men jeg føler meg ikk eså veldig tøff. Jeg føler mer at  jeg har både rett og plikt til å si fra.

Innlegget, som hun også har sendt til Sykepleien, skrev hun fordi hun ikke hadde lyst til å gå i stillhet fra det hun kaller et synkende skip.

– Nå har over 1 300 delt lenken til artikkelen på Facebook, forteller hun

Underbemannet
Brurås-Leine har jobbet på en kirurgisk akuttpost på Ullevål i tre år.

– Når vi er så lavt bemannet, særlig med sykepleiere, er det ikke noen buffer når noe akutt skjer. Hvis for eksempel en pasient har store smerter, forsvinner mye av sykepleierressursene der.

Brurås-Leine viser til at grunnbemanningen ikke er godkjent av Sykepleierforbundet.

Fikk nok etter sammenslåingen
–  Hvor lenge har du tenkt på å si fra?

– Siden avdelingene på Aker og Ullevål ble slått sammen. Det skjedde i slutten av august. Da skulle alt skje samtidig: Vi måtte bygge opp et nytt arbeidsmiljø, lære opp nye kolleger, samtidig som en allerede presset grunnbemanningen ble ytterligere redusert.  Trykket på posten økte enda mer, og jeg fikk nok.

Etter å ha strukket seg i lengre tid, ble det umulig å utføre jobben på en faglig forsvarlig måte. 

Christel Brurås-Leine sa opp for at par måneder siden og fortsetter på avdelingen til 1. november

Tobarnsmoren har nå sluttet å jobbe overtid når arbeidsmengden skyldes underbemanning.

– Som sykepleier er jeg jo juridisk forpliktet il å dokumentere, men hvis det ikke er rom for å gjøre det innenfor arbeidstiden, velger jeg heller å skrive avvik enn å jobbe overtid. Da får jeg synliggjort at vi ikke er nok sykepleiere på jobb.

Hun viser til at sykepleiere ofte er rammet av flink-pike-syndromet – deriblant henne selv:

– Vi jobber ofte hardt for at pasienter ikke skal bli berørt.  Men så lenge vi jobber så hardt, får vi høre: "Det går jo bra." Jeg pleier å svare: "Det går, men det går ikke bra." Så lenge man bare fortsetter uten å si fra, blir ikke arbeidspresset synliggjort.

Får støtte
Hun har fått hundre prosent støtte av kollegene sine, også av ledere på andre avdelinger. Og hun har fått positive tilbakemeldinger fra tidligere pasienter.

I november begynner hun i ny jobb på et sykehjem.

–  Tror du det blir mindre å gjøre der?

– Det blir sikkert ikke noen dans på roser, men det blir noe annet. Pasientgruppen er litt mer stabil og det blir mer forutsigbart. Dessuten brenner jeg for den pasientgruppen.

Hun har tenkt å videreutdanne seg innen geriatri når barna blir litt større.

–  Stemmer ikke
Christel Brurås-Leine understreker at det ikke er avdelingsledelsen hun kritiserer.

- Den jobber like hardt som oss ute på post for å få det til å gå rundt.

–  Hvem retter du kritikken mot?

– Jeg er ikke ute etter å peke ut noen spesielle. Jeg er mer ute etter å vise konsekvensen av det som blir gjort. Jeg reagerer når jeg hører noen si at sammenslåingen ikke går ut over pasientene, for jeg vet jo at det ikke stemmer.

Brurås-Leine håper at hennes utspill kan føre til at flere sykepleiere bli trygge nok til å si fra hvis de føler arbeidspresset er overveldende.

– Særlig de ferske.