Ikke nok med tunge løft

Selv om sykepleierne utgjør en av de mest utsatte yrkesgruppene hva gjelder yrkesrelaterte skader og sykdommer, er rettighetene under yrkesskadeforsikringsloven reelt sett dårligere for denne yrkesgruppen enn hva den er for de fleste andre yrkesgrupper i samfunnet i dag. Dette skyldes først og fremst at de typiske skader sykepleiere utsettes for, som er slitasjeskader og andre ikke ulykkesrelaterte belastninger, ikke dekkes av dagens lovgivning.

Lovgivningen

Alle arbeidstakere er gjennom sin arbeidsgivers forsikringsselskap dekket av den lovpålagte yrkesskadeforsikringen. Når uhellet er ute skal forsikringen dekke inntektstap og utgifter som følge av skaden eller sykdommen. I tillegg har den skadelidte krav på menerstatning dersom skaden/sykdommen gir en varig medisinsk invaliditet på minst 15 prosent. Dersom arbeidstakeren dør som følge av skaden/sykdommen kan de etterlatte også ha krav på erstatning. I tillegg til den lovpålagte yrkesskadeforsikringen vil mange sykepleiere ha tilleggsrettigheter under tariffavtalen. Denne gir normalt utvidete rettigheter dersom en skade/sykdom skulle inntre.

For at man skal ha krav på erstatning som følge av en skade eller sykdom som har oppstått i forbindelse med arbeidet, må imidlertid en rekke vilkår foreligge.

Erstatningsvilkår

Et grunnleggende vilkår for å få erstatning som følge av en yrkesskade er at det foreligger et såkalt ansvarsgrunnlag. Med det menes at skaden må ha inntruffet på arbeidet, i arbeidstid og under utførelse av arbeid. Når tapet har oppstått som følge av en skade er det videre et krav om at skaden har oppstått som følge av en «ulykkeshendelse». Hva som skal til for at en hendelse kan anses som en ulykke som dekkes under loven kan være noe uklart, og det finnes en rekke dommer om grensedragningen ulykke/ikke ulykke. I korthet kan det oppsummeres slik at man må ha vært utsatt for en plutselig ytre hendelse, eller ha vært utsatt for en ekstraordinær belastning i forhold til det arbeid man normalt utfører. Som følge av sistnevnte er det altså ikke tilstrekkelig at skaden oppstår i forbindelse med utførelse av arbeid.

La meg illustrere med to eksempler:

Sykepleier A sliter med en tung seng og pådrar seg en muskelavrivning, som igjen fører til kroniske smerter og et økonomisk tap. Forsikringsselskapet vil i et slikt tilfelle normalt avslå saken ettersom det ikke inntraff noen plutselig uventet begivenhet.

Sykepleier B sliter med en tung seng, får ubalanse og sklir på gulvet, og pådrar seg en muskelavrivning i armen, som igjen fører til kroniske smerter og et økonomisk tap. 

Det at sykepleier B får ubalanse og sklir vil antakelig medføre at det såkalte ulykkesmoment under yrkesskadeforsikringsloven foreligger, slik at han dermed vil kunne ha krav på erstatning.

Tunge løft

I begge tilfeller pådrar sykepleieren seg varige skader og et økonomisk tap, men bare sykepleier B vil ha krav på erstatning. Eksempelet viser hvor marginale forskjeller som styrer ens rettigheter under loven. Dersom skaden inntrer i forbindelse med utførelse av ordinære arbeidsoppgaver og det ikke skjer noe ekstraordinært, vil skadefølgen normalt ikke gi rettigheter under yrkesskadeforsikringsloven.

Sykepleieryrket er fortsatt et fysisk yrke hvor tunge løft av pasienter og utstyr inngår som en del av de typiske arbeidsoppgaver. Derfor rammer også kravene til ulykkesmoment ofte denne yrkesgruppen hardere enn hva tilfeller er for andre yrkesgrupper.

Det har imidlertid vært en oppmykning i nemnds- og rettspraksis de siste årene. Ulykkesmomentet har fått et videre innhold, med den konsekvensen at flere hendelser blir godkjent hos forsikringsselskapene enn hva tilfellet var for noen få år siden. Dersom ulykken inntrer ved løft av en pasient, skal det for eksempel mindre til før forsikringsselskapet godkjenner hendelsen som en arbeidsulykke enn dersom ulykken skjer ved løft av en stol eller en seng. Kravet til ulykkesmoment er imidlertid noe de færreste er klar over når ulykken inntrer. Det er derfor svært viktig at de som utsettes for en skade på jobben gjør grundig rede for hendelsesforløpet når skaden meldes til Nav og forsikringsselskapet. Den første meldingen til forsikringsselskapet blir ofte tillagt betydelig vekt. Man bør derfor forsøke å beskrive de faktiske begivenheter så presist som mulig. Måten skaden blir utløst på vil altså kunne være avgjørende for dine rettigheter!

Belastningslidelser

Det er en kjent sak at helsepersonell er særskilt utsatt for belastningslidelser, samt sykdommer i muskel- og skjelett. Til tross for at disse lidelsene i mange tilfeller vil være utløst av tunge løft og milevis av gange på harde betonggulv, vil sykdom og økonomisk tap som følge av disse plagene som hovedregel ikke utløse rettigheter under yrkesskadeforsikringsloven.

I mange andre yrker, spesielt innenfor industrien, er man dekket for de yrkessykdommene man eventuelt måtte pådra seg gjennom eksponeringen på arbeidet. Den økonomiske effekten for den som ikke kan jobbe er imidlertid den samme, uavhengig av hvilken arbeidsrelatert eksponering som har forårsaket dette. Like fullt er det en betydelig reell forskjell mellom de forskjellige yrkesgruppene. Dette har også et kjønnsrelatert og politiske aspekt ved seg. Jeg skal ikke dvele ved sistnevnte utover å påpeke at det i forslaget til den nye «Arbeidsskadeloven» er foreslått en utvidelse som også vil omfatte enkelte utvalgte belastningslidelser tilhørende skulder, albue, hofte og kne. Fortsatt vil rygg- og nakkelidelser holdes utenfor, da den medisinske ekspertisen er av den oppfatning at man ikke har tilstrekkelig medisinsk kunnskap til å kunne håndtere årsaksvurderingene mellom det som er yrkesrelatert, og de plagene som fremkommer i befolkningen generelt uten å ha en yrkesrelatert forklaring.

Flere fagforeninger har stilt som et klart krav at en ny lov også må omfatte belastningslidelser, men ser foreløpig ut til bare å ha fått delvis gjennomslag for dette. Loven er imidlertid ikke vedtatt og den ligger fortsatt hos departementet for videre oppfølging.