- Lite kampånd blant sykepleiere

Mens legene har jobbet kollektivt for faget, har sykepleierne trukket seg vekk når deres faglig identitet har blitt truet.

Det kommer fram gjennom dybdeintervjuer i studien «Mellom idealer og praksis: En casestudie av leger og sykepleiere i møte med reformer i spesialisthelsetjenesten.» 

– Gjennom reformene som har vært de siste årene ser det ut til at det har vært lite kampånd blant sykepleierne. Man har bare tilpasset seg.

Det sier statsviter og sykepleier Elin Margrethe Fjeldbraaten. I sin doktorgradsavhandling har hun forsket på hvordan sykepleiere og leger forholder seg til de endringer og reformer som er i helsesektoren. Hun jobber nå som rådgiver ved Sørlandet Sykehus HF.

Grunnlagsmaterialet består av intervjuer med sykepleiere og leger som arbeider med pasienter i sykehus, samt ledere på ulike nivåer. Resultatene viser at legegruppen og sykepleiergruppen håndterer endringene som har vært i spesialisthelsetjenesten ulikt.

Markant forskjell

På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble det gjennomført fire større endringer og reformer; innsatsstyrt finansiering, pasientrettighetsloven, sykehusreformen og enhetlig ledelse. 

Både legene og sykepleierne opplever at den faglige autonomien og kontrollen har blitt svekket, fordi det har kommet nye krav til dokumentasjon, rapportering og profesjonsnøytral ledelse.

Leger og sykepleiere skal nå kunne ha lederjobben, uavhengig av profesjon. Denne muligheten har de angrepet forskjellig, kommer det fram i intervjuene Fjeldbraaten har gjort.

– Det er en markant forskjell mellom lederne med legebakgrunn og lederne med sykepleiebakgrunn i forhold til hvordan de identifiserer seg med lederrollen og fagrollen, sier hun.

Samtlige ledere med sykepleiebakgrunn definerer seg selv som først og fremst ledere, og har få eller ingen referanser til seg selv som sykepleiere. En av enhetslederne, som er sykepleier, sier det slik i studien:

«Jeg er nok ikke en leder som er typisk sykepleieleder. Jeg liker ikke ordet. For en sykepleie-leder – da leder en sykepleiefaget. Det er en bit av det, men det er ikke halvparten en gang. Pasienten kommer inn for å få behandling og sykepleien er en del av behandlingen. Og da tenker jeg at jeg er mye mer, og vil være mye mer, en driftsleder enn en sykepleier. (…) Jeg er ikke en så veldig forfekter av sykepleiefaget i min lederrolle. Sykepleiefaget er det sykepleierne der ute som skal kunne.»

Legene derimot, definerte seg først og fremst som leger, deretter som ledere.

Forskjellige strategier

– Legene i materialet finner strategier hvor de står sammen og fremmer faget kollektivt. Legeforeningen står sterkt lokalt. Det motsatte fant jeg hos sykepleierne.

– Sykepleierne i materialet hadde ikke lokale strategier for å beholde fagligheten, og NSF lokalt var ikke særlig opptatt av å kjempe for egen profesjon. Jeg fant en mismatch mellom den overordnede strategien fra fagforeningen sentralt, og hva man var opptatt av lokalt, sier hun.

Trekker seg bort

– Sykepleierne valgte individuelle løsninger på at fagligheten ble truet. De jobbet deltid, trakk seg bort og vurderte å bytte jobb. Legene hadde møter og la strategier, og sørget for å komme i posisjon for å få innflytelse og makt til å kjempe for sitt fag.

– Mange av de praktiske endringene som har kommet etter reformene, utfordrer kjernen i sykepleie. Den holistiske, mellommenneskelige delen av faget har blitt betydelig svekket i sykehusene. Sykepleierne i materialet sier at de har fått mindre tid til pasienten, og må bruke mer tid på registrering og skriving. Flere pasienter gjennom systemet betyr også at det har blitt mer av det sykepleietekniske arbeidet.

Men alle sykepleierne pekte på nettopp det mellommenneskelige som en kjerne i sykepleiefaget.

Sykepleierne formidlet også en opplevelse av at flere av endringene er blitt påtvunget, med få muligheter til å handle annerledes enn det de organisatoriske betingelsene «tvinger» dem til.

Mange av sykepleierne formidlet også maktesløshet og resignasjon i tilknytning til både produktivitetskrav, flytting, oppsigelser og arbeidstilknytning, hvor både det sosiale og faglige engasjementet utfordres.

Skriving og ringing

– Travelheten, som kan spores tilbake til det statlige målet om økt produktivitet, gjør at sykepleierne i den daglige praksis stadig har måttet finne mer ressursbesparende måter å utføre det profesjonelle arbeidet på, sier Fjeldbraaten.

Hun mener det ser ut til at sykepleierne motvillig har tilpasset seg nye organisatoriske betingelser som fjerner dem fra pasienten.

– Dette bidrar til at sykepleien beveger seg fra å være pasientsentrert til mer oppgavesentrert, sier hun.

En sykepleier i materialet sier det slik:

«Vi får jo mindre tid til pasienten, og det er jo egentlig den utdannelsen jeg har. Det er ikke for å sitte og skrive. Jeg er klar over det at alt må dokumenteres, skrives, men det er i grunn ikke det jeg har utdannet meg til. Jeg har utdanna meg for å hjelpe og stelle pasienter, gi medisiner. Men det blir mer og mer skriving og ringing.»

Penger viktigst

Både sykepleierne og legene i studien mente at reformene først og fremst var reformer for å spare penger. Sykepleierne uttrykte frustrasjon over at de opplevde jobben mer som produksjon enn pleie.

– Et resultat av reformene er at flere pasienter skal gjennom systemet på kortere tid – det betyr at legene får gjøre mer av det som er deres kjerneoppgave, nemlig det medisinskfaglige. Dette kan være med på å styrke deres identitet. Det mellommenneskelige, å bry seg om pasienten, er ikke en like sentral legeoppgave, sier hun.

Fjeldbraaten forteller at det var en utfordring i seg selv å skulle definere kjernen i sykepleiefaget.

– Hva er det som gjør at sykepleie er en egen profesjon, og ikke legenes assistenter?

Ingen kampånd

Hun mener at det nå er i ferd med å skje en refortolkning av sykepleieryrket.

– Alderssammensetning i befolkning endres, og spesialisthelsetjenesten blir mer spesialisert. Hvilken rolle skal sykepleierne ha når pasientene sendes tidligere ut til kommunene?

Hun mener man vil ha et kjempebehov for mer sykepleieteknisk arbeid i kommunene, og ser for seg at sykepleierne da vil få en mer teknisk og koordinerende rolle, mens hjelpepleiere og omsorgsarbeidere vil få mer av det mellommenneskelige.

– Det er viktig å stille dette spørsmålet nå, rett foran samhandlingsreformen: Hva er sykepleie?