Etter kommunevalget

Jeg vært konservativ i min stemmegivning og stemt på samme parti hvert år siden mitt første stortingsvalg i 1973. I år ble det litt annerledes.

Det har vært tradisjon i familien å stemme på samme parti valg etter valg. Min far stemte alltid Arbeiderpartiet. Mor valgte noe ganger å stemme på Venstre. Det handlet ikke så mye om politisk bevissthet, men mer om klassetilhørighet og en kollektiv opplevelse av å tilhøre arbeiderklassen. Arbeiderpartiet var jo for folk flest. De lå jo selve navnet – merkevaren - DNA. 

Det handlet mye om Einar Gerhardsen. Han  var Høvdingen, og formulerte seg slik at folk flest forstod hva han sa og mente. Han hadde en utrolig evne til å nå frem med sitt budskap på enkel måte. Han var en av “oss”, en som bodde enkelt i leilighet, hadde matpakke med seg på jobb, holdt sin sti rein og var opptatt av det folk flest var opptatt av osv. Det var i hvert fall slik mange i arbeiderklassen oppfattet ham. Han bar i seg Frp.-koden lenge før partiet som ville bekjempe skatt og avgifter, så dagens lys. I motsetning til dagens politikere, trengte han ikke å delta i all slags tullete leker og spill for å få oppmerksomhet - en slags konstruert folkelighet skapt i medias bilde. For Einar Gerhardsen var politikk alvorlige saker.

Dersom etikk handler om å ta det alvorlige alvorlig, var han et dypt moralsk menneske. Det handlet om å bygge landet og å gi arbeidsfolk et godt liv, arbeid til alle og en god hverdag både for kvinner, menn og barn. At mannen også var et maktmenneske som  ikke alltid selv fulgte de demokratiske idealer han hevdet å stå for, skal likevel ikke fornektes. Heller ikke at han selv var en del av “noen har snakket sammen”-kulturen, som var med å bidra til at Arbeiderpartiet aldri ble noen søndagsskole, ifølge Håkon Lie.

At maktkampen mellom de to også til tider var sterkere enn det vi normalt vil akseptere, er vel også en sannhet.

Makt er imidlertid en del av det politiske spillet. En politiker som ikke søker makt, er neppe noen politiker. Makt er nødvendig for endring. Den som ikke har makt kan heller ikke endre noe. Utfordringen til makthaveren ligger imidlertid ikke i makten selv, men å gi rom for at de som har mindre makt eller er fratatt all makt, kan bli hørt og være med på å forme det landet og det livet de vil leve. Det påligger den som har makt å gi andre makt.

Maktfordelingsprinsippet gjelder ikke kun i større juridiske sammenhenger, men like mye i de daglige situasjoner der vi møter hverandre som mennesker med ulike historier, kultur og holdninger. Å kjenne på sin egen makt og være denne bevisst, er et moralsk imperativ som gjelder oss alle. Det er en nødvendig forutsetning for å kunne bidra til et demokrati som vokser og ikke snevres inn. 

Å gi småkårsfolk makt, var et mål for arbeiderbevegelsen og dens partier. Det må fortsatt være et mål. For oss alle. For å få det til kreves det innsikt i dypere strukturer og tendenser som sjelden avdekkes i de offentlige debatter. De offentlige debatter - det gjelder også de diskusjoner mellom partiene vi hadde i valgkampen - blir for konkrete der de større forhold og sammenhenger forsvinner i forhold til billige poeng, morsomheter og retorikk. Politikk blir ikke gjort alvorlig nok og dermed forsvinner dens moralske dimensjon. 

Selv om løftene var mange og valgflesket tykt i årets valgkamp, fant jeg lite som handlet om å endre det norske samfunnet. Vi befinner oss i verdens beste land å bo i ut fra de fleste kriterier for velstand.

Vi har jo nesten ikke lenger noe å strebe etter, annet enn mer av det vi fra før har for  mye av. Hva slags visjoner skal vi ha når nesten hele verden ser til Norge som et godhetens og lykkens paradis? Vi som roper kjærlighet der andre roper  hat og hevn. Vi må da være et utvalgt folk? Eller ?

Skinnet kan bedra. Det er ikke slik at alt det vi ser er alt som finnes.

Filosofen Harald Ofstad skrev i begynnelsen av 1970-årene og i 1980-årene innsiktsfullt om hvordan en ideologi som nazismen vokste frem som en frukt av, en i samfunnet, grunnleggende forakt for svakhet, og om hvordan vi kan forandre verden.

I boken “Vi kan forandre verden” ( Jeg har leste den svenske oversettelsen fra 1987.) siterer Ofstad den engelske dramatikeren Edward Bond. 

“Det fins to verdener. De fleste mennesker mener de lever i en verden,men de lever i to. Først er det den verden vi lever i til daglig. Slik verden fremstår for oss. Her er det lov og orden, rett og galt, gode manerer. Hvordan kan vi ellers leve og arbeide sammen? Men det finnes også en ekte verden. En verden av makt, maskiner, kjøp, salg, arbeid. Denne verden er avhengig av kapital; penger … Den virkelige verden adlyder pengenes lov.

.. Bak vår tilsynelatende frihet finnes det et ekte slaveri. I den verden som fremstår for oss kan enhver velge å være moralsk. Moralen berører imidlertid aldri den virkelige verden.

… Verden kan ikke overleve disse to verdener. Den er for liten. Vi må derfor gjøre de to verdener til en. Gjøre moralen sterk slik at den virkelige verden kan forandres.” (min oversettelse)

Om jeg leser årets valgkamp og dens paneldiskusjoner i dette perspektivet, har vi ikke kommet så mye lenger de siste tretti årene.

Sammenhenger tåkelegges og makt som styrer våre liv i den “reelle verden” (the real world) avdekkes sjelden utenom bøker og tidsskrift som få leser. 

Dette gjør meg mindre engasjert i de politiske diskusjonene, som i større og større grad handler om personer, posisjoner og prestisje.

For meg betyr det lite om det sitter en høyrepolitiker, en KrF-ordfører, en SV-er eller andre i politiske organer, om de ikke setter seg som mål å avdekke de egentlige motsetningene i samfunnet både lokalt, nasjonalt og internasjonalt og dermed tar den virkelige verden på alvor. 

I dette perspektivet skuffet årets valgkamp meg. Jeg valgte imidlertid å bruke min stemmerett også denne gang.

Jeg har imidlertid mistet noe av troen på politikk slik den framstår i en norsk valgkamp. På den andre siden har jeg ikke noe annet alternativ enn selv å søke bak fasaden etter de krefter som usynliggjøres i medias debatter. Jeg vet ikke om jeg finner disse sammenhengene. Uansett - jeg vil bruke min stemmerett også i 2013. Det blir et viktig valg! Det er en moralsk plikt!