Skjønnhetsdronningen 11 år etter

For 11 år siden holdt jeg foredrag på Sykepleierkongressen i Bergen. Temaet var ”De egentlige kommunale utfordringene i pleie- og omsorgssektoren”.

Da jeg forleden leste intervju med Kåre Hagen ved BI i Kommunal Rapport nr. 20/2011, gikk tankene mine tilbake til innlegget mitt på den nevnte kongressen. I overskriften heter det: ”Fremtidens eldreomsorg. Pårørende skal redde kommunene.”

Det er særlig innledningen i foredraget jeg vil trekke frem. Det handlet om et teaterstykke ”Skjønnhetsdronningen”, som jeg hadde sett på Den Nationale Scene.

Når det nå skal satses på å engasjere familie og pårørende for å sikre en verdig alderdom, er perspektivene som stykket trakk opp viktig igjen å ha i mente.

I denne bloggen er det imidlertid innledningen jeg gjerne vil trekke frem. Særlig hyggelige perspektiver er det ikke….

Noen kunstopplevelser er større enn andre. Noen kunstopplevelser befester seg i minnet med varige spor. Stor kunst setter spor og stor kunst klarer å uttrykke og å tydeliggjøre menneskelige aspekter og dimensjoner mer enn ren sakprosa klarer. Den Nasjonale Scene i Bergen satte for noen år tilbake opp stykket "Skjønnhetsdronningen" av den irske forfatteren Martin McDonagh. Jeg ble merket av det stykket slik man skal merkes av stor kunst.

"Skjønnhetsdronningen" omhandler en tett omsorgs- og hatrelasjon mellom en mor og datter på den irske landsbygda. Her er avstandene store. Drømmene mange og lengselen etter kjærlighet intens. Menn er det få av og i det hjemmet som er hovedarena i stykket, dukker de opp som potensielle forløsere fra datteren Maureens ulykkelige isolasjon med moren Mag.

Mag er gammel, hun er hypokonder, hun er svak og hun utnytter datteren til det ytterste punkt. Maureen blir både bitter og nevrotisk. Hennes lengsel etter en mann og kjærlighet som en vei ut av ensomheten ødelegges av moren som kommer i veien for henne. Moren har på sin side angst for å miste sin datter - den eneste omsorgspersonen hun har. Datteren gir henne håp. Moren er en trussel for datteren. I stykket har omsorgen og velferden for den gamle et ansikt - for å bruke en Nina Karin Monsen-terminologi. Datteren synliggjør omsorgen som moren på sin side utnytter maksimalt med sin binding.

Stykket ender brutalt. Omsorgens ansikt forvandles. Omsorg og binding blir til hat og mentalt sammenbrudd. Maureen tar livet av moren. Hun blir en morderske som har vært bundet til en mor av tvang og isolasjon. Det var ikke noe omsorgsapparat rundt henne. Det var ikke noen velferdsstat eller velferdskommune som kunne eller ville tre støttende til når de to trengte det.

Det var ingen som så og tok tak i det omsorgsbehovet de to kvinnene hadde.

Det er ikke så langt fra Irland til Norge