EU-nei til tarifflønn?

Regjeringen vil fortsette norsk praksis med ILO-konvensjon 94 ved all kontraktsinngåelse i offentlig sektor, heter det i Soria Moria II (regjeringserklæringen i 2009). Det betyr at lønningene ved offentlige oppdrag skal være i samsvar med tarifflønna for tilsvarende arbeid på det stedet der oppdraget utføres.

EFTA-landenes overvåkingsorgan ESA har imidlertid varsla at EØS-regler kan forby at det stilles et slikt krav. I første omgang har ESA nå satt i gang en «traktatbruddsprosedyre» mot den norske regjeringen.

Kampen står om en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Den fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere sine ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller «det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke». Dette gjelder også arbeid som utføres av underleverandører.

Strid om allmenngjøring

ESA viser til den såkalte Rüffert-dommen i EU-domstolen som begrunnelse for å sette søkelyset på den norske forskriften. Rüffert-dommen fra april 2008 satte nettopp forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at det må betales lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag.

Tarifflønn kan bare kreves hvis avtalene er allmenngjort på en måte som EU-domstolen godkjenner. I dag er tre tariffavtaler allmenngjort.

Dette betyr at det bare er en liten del av norsk arbeidsliv som dekkes av allmenngjorte tariffavtaler. Ved byggeoppdrag er riktignok tariffavtalen for byggfag allmenngjort, men for eksempel ikke for elektrikere og yrkesgrupper utenom sjølve byggfagene.

Det er derfor viktig at tariffavtaler allmenngjøres i større deler av arbeidslivet. Det er NHO sterkt imot. De får støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Ingen ankemulighet

I august 2010 gikk regjeringen et halvt skritt tilbake i forhold til hva den lovte i Soria Moria II. Den sendte ut på høring et forslag som vil begrense forskriften til å gjelde bransjene bygg og anlegg, reinhold, transport, hotell og restaurant i tillegg til helse- og omsorgssektoren.

Det er liten grunn til å tro at ESA vil se med blidere øyne på den norske forskriften om den begrenses til deler av arbeidslivet. Hvis ESA konkluderer med at forskriften – også med de begrensninger som regjeringen foreslår – er i strid med EØS-retten, har regjeringen muligheten for å la seg stevne for EFTA-domstolen.

EFTA-domstolen vil kunne komme til samme konklusjon som ESA. Juridisk er da løpet kjørt. Det fins ingen ankeinstans.

Lønnskonkurranse

Det betyr at politisk innsats kan bli nødvendig for å sikre den norske forskriften. Denne forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon 94, en konvensjon som 58 land har ratifisert, deriblant de fleste EU-land. Norge ratifiserte konvensjonen i 1996.

ILO-ledelsen har reagert kraftig på Rüffert-dommen. I en erklæring fra oktober 2008 fastslår den at ILO-konvensjon 94 er viktig av to grunner:

• Konvensjonen hindrer at lønn, arbeidstid og arbeidsvilkår blir avgjørende for hvem som blir tildelt et offentlig oppdrag.
• Konvensjonen sikrer at offentlige kontrakter ikke kan bidra til et press nedover på lønns- og arbeidsvilkår.

Skulle ESA konkludere med at ILO-konvensjon 94 må settes til side slik at det åpnes for lønnskonkurranse om offentlige oppdrag, kan saken som nevnt ende i EFTA-domstolen.

EFTA-domstolen har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Det er ingen grunn til å godta at overvåkingsorganet ESA og EFTAdomstolen har myndighet til å avgjøre hvilke ILO-konvensjoner som skal gjelde i Norge. Det kan bare Stortinget gjøre. Men EØS-jussen er klar. Dommer felt av EFTA-domstolen gårforan alt Stortinget måtte vedta. Det er derfor politisk innsats må til for å hindre at det felles en dom som avvikler den norske forskriften om lønns- og arbeidsvilkår ved oppdrag for det offentlige.

Politisk innsats

Den politiske innsatsen må rettes mot å få flest mulige EUland til å kreve ILO-konvensjon 94 ivaretatt. Politiske partier må få sine søsterpartier i EU-land til å gå inn for et slikt krav.

Fagforbund må kontakte sine samarbeidsforbund i EU-land om det samme. KS, fylkeskommuner og kommuner må ta saken opp i sine europeiske samarbeidsorgan, blant annet gjennom de regionale Brussel-kontorene. Og regjeringen vår må søke samarbeid med andre regjeringer som vil at ILO-konvensjon 94 skal gjelde.

Det er bekymringsfullt at ikke alle politiske miljøer i Norge vil gå inn i et slikt arbeid med liv og sjel. NHO vil ikke være med på noe slikt, og talspersoner for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra Stortingets næringskomité har gått sterkt ut mot den aktuelle forskriften. Elisabeth Røbekk Nørve fra Høyre fastslår «at Høyre i denne saken er på linje med ESA». (Klassekampen 23.7.09) Fremskrittspartiets Kåre Fostervold er enig: «Fri konkurranse er viktigere enn å bevare lønnsnivået i Norge! Vi har ingenting med å kreve at utenlandske selskaper skal betale norsk lønn.» (ABC Nyheter 24.7.09)

Sosial dumping

Det politiske klimaet burde likevel være gunstig. EU-kommisjonen strever med å blidgjøre fagbevegelsen i Europa etter Rüffertdommen fra mai 2008. Både for EU-kommisjonen og for mange EU-regjeringer er forholdet til fagbevegelsen både følsomt og viktig i ei krise der belastningene i land etter land legges på lønnstakerne – og der faren for sosial dumping er mer åpenbar enn noen gang.

Et tegn på at kampen om ILO-konvensjon på ingen måte er avgjort, er at EUs viktigste organ, Kommisjonen, Ministerrådet og EU-parlamentet, gang på gang har vedtatt at alle «oppdaterte ILO-konvensjoner» må ratifiseres av alle EU-land. ILO-konvensjon 94 er én av 76 oppdaterte ILO-konvensjoner. På aller høyeste EU-nivå, da regjeringssjefene i EU møttes på EU-toppmøte i september 2009, vedtok de at «respekten for ILOs kjernekonvensjoner og andre oppdaterte konvensjoner skal styrkes». ILO-konvensjon 94 er som nevnt én av de oppdaterte ILO-konvensjonene.

Må forsvares

ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.

Det vil være stor forståelse rundt om i EU for at ILO-konvensjon 94 må forsvares. Hvis ESA og EFTA-domstolen forbyr forskriften om tarifflønn ved offentlige oppdrag, må det jobbes iherdig politisk innover i EU både fra regjering, kommuner, partier og fagforbund.