Den geriatriske REVOLUSJON
Eldremilliard. Verdighetsgaranti. Det skal bli så fint! Men så skjer det liksom så lite likevel. Helt til jeg får bestemme.
Eldremilliard. Verdighetsgaranti. Jens Stoltenberg med røde roser på sykehjem hver gang det nærmer seg valgkamp. Lovnad om at alle som trenger det, skal få plass på sykehjem. Det skal bli så fint! Men så skjer det liksom så lite likevel. Eldreomsorgen står og stamper i de samme utfordringene år etter år. TV2 trenger snart ikke lage nye innslag, de kan bare spille de samme om igjen.
Behovet for rekruttering av kompetent personell er for de fleste åpenbart. Men nyutdannede sykepleiere vil ikke jobbe på sykehjem. Selv tilhører jeg også den store gruppa som vil gjøre hva som helst annet. Dette til tross for at jeg mener det er i møtet med de syke eldre at man finner mange av de mest sammensatte, spennende og helhetlige problemstillingene som sykepleier.
Derfor kunne jeg i utgangspunktet godt tenkt meg å bruke utdannelsen min til å lage en aldri så liten revolusjon innen eldreomsorgen. Problemet er bare at det ikke fins midler (eller politisk vilje) til å gjøre det skikkelig, og det demotiverer meg så kraftig at jeg holder meg unna. Eldremilliard er vel og bra, men må kombineres med ønske om å rekruttere kompetansen som trengs for å kunne lage gode og trygge tilbud både til friske og syke eldre. Og det må være mer spesifikt enn “leger og annet relevant personell”. Til og med KS viser nå til at kompetanse også lønner seg innen pleie og omsorg i kommunehelsetjenesten, mens regjeringen tilsynelatende fortsatt blir svette av å tenke på at høyere utdannelse kan ha noe for seg andre steder enn på sykehus.
Med den økende kompleksiteten i tilstanden til de syke eldre, gjelder rekrutteringsutfordringene spesielt leger og sykepleiere. Regjeringen kan velge å sause alt sammen i en profesjonsnøytral suppe av x antall hender, eller de kan velge å lytte til hvorfor de profesjonene man virkelig trenger holder seg milevis unna eldreomsorgen. Dersom de gjør noe med disse forholdene, har de langt bedre muligheter til å gjennomføre både samhandlingsreform og eldreløft som ikke bare blir trivelig, men også faglig forsvarlig. Derfor snakker jeg om REVOLUSJON med store bokstaver.
Jeg vil som sagt gjerne delta hvis jeg får gjøre det ordentlig. Dette er det jeg trenger:
Jeg vil lede et sykehjem, som skal være nettopp det. Et HJEM for de som er så SYKE/ SVEKKET at de ikke kan bo hjemme lenger. Alle som er FRISKE, mener jeg skal bo hjemme eller i omsorgsbolig så lenge de kan. I dag er det imidlertid en utfordring å sikre at de som bor hjemme er trygge og ikke ensomme.
I tillegg er kanskje den største utfordringen å bli enige om hvem som er syke og hvem som er friske. Så lenge forvaltningen mener at 89 år gamle Klara som er nesten blind og døv, har osteoporose, klar falltendens og infeksjon etter lårhalsbrudd er frisk og klarer seg hjemme, har vi et problem. Det er imidlertid et kapittel for seg. I min plan er det en forutsetning at TV2 slipper å lage endeløse nyhetsreportasjer om åpenbart syke eldre som ikke blir vurdert som “syke nok”. Under denne forutsetningen kan mitt sykehjem være et sted eldre kan bo når de trenger helsefaglig hjelp døgnet rundt. Dette skal være et typisk eksempel på et offentlig sykehjem, slik at eldre over hele landet er sikret like rettigheter. Her skal de møte den samme kompetansen som på sykehus, slik at de kan være trygge der de bor. I tillegg skal de møte ekte omsorg og ansatte som både har muligheter til og ønske om å ivareta dem ut fra deres individuelle behov.
Det skal være mange nok, og gode nok, ansatte. Jeg vil ha flere og bedre leger, aller helst spesialister i geriatri. Legene skal gi pasientene helhetlig medisinsk vurdering og de skal ha et gjennomtenkt forhold til bruk av medikamenter. Jeg vil ikke ha leger som ordinerer i hytt og pine, uten tanke på at cocktailmedisinering av eldre sjelden er en suksess. De skal også ta høyde for at det ikke er alle normale tegn på alderdom man nødvendigvis skal medisinere bort. Samtidig skal de ha den faglige tryggheten som trengs for å iverksette rask behandling ved tilstander som krever det. Det fremstår for meg som totalt uforståelig når pasienter på sykehjem må kjøres avgårde i ambulanse til sykehus, kun for å få dosert medisin av mennesker med akkurat samme utdannelse og autorisasjon som legen på sykehjemmet. Jeg vil derfor bare ha leger som er trygge i jobben sin, og som eventuelt kan avse de minuttene det tar å konferere med en kollega per telefon i de tilfeller hvor vedkommende er usikker. På den måten unngår vi unødig forflytning og belastning for pasienten.
I pleiestaben skal det hovedsakelig være sykepleiere ansatt. Pasienter på sykehjem har i snitt 4-6 diagnoser og trenger mer enn en kald klut i panna og et mildt smil. De trenger sykepleiere. Med sin helhetlige og døgnkontinuerlige tilnærming skal sykepleierne utgjøre kjernen i det helsefaglige teamet rundt pasienten. Sykepleierne på mitt sykehjem skal ha gode karakterer og referanser. De skal administrere medisinene korrekt, og gjøre gode vurderinger av virkning og bivirkning.
Ingen skal knuse en eneste tablett uten å ha sjekket i felleskatalogen at det går an med det aktuelle medikamentet, og all helsehjelp skal dokumenteres skikkelig. De skal kunne argumentere i diskusjoner med legen, slik at pasienten får best mulig behandling. Sykepleierne kan legge inn PVK, vurdere behov for intravenøs behandling, GJENNOMFØRE intravenøs behandling og andre tiltak som gjør det unødvendig at pasientene må legges inn på sykehus hver gang de ikke klarer å drikke tilstrekkelig. Det bør være totalt unødvendig å bruke spesialisthelsetjenesten til å gi noen et par liter væske, når man kan gjøre akkurat det samme på sykehjemmet.
Det skal være så mange og gode sykepleiere, at man kan gjøre virkelighet av å fokusere på forebygging. Gjennom planlagt og veldrevet sykepleie skal forekomst av trykksår, fall, embolier, infeksjoner, smerte og dehydrering/underernæring reduseres til et minimum. Når livet går mot slutten for noen av pasientene, skal de være trygge på at sykepleierne kan ivareta deres grunnleggende behov og ha mot til å være der sammen med dem hele veien. Dette vil spare helsevesenet for store summer og mange unødvendige liggedøgn på sykehus.
Jeg vil ha pasientansvarlige leger og sykepleiere, slik at hver pasient får en helhetlig og kontinuerlig vurdering av et team som kjenner vedkommende. Det skal i tillegg være fast ansatt fysioterapeut, ergoterapeut, aktivitør og sosionom på sykehjemmet. De uten høyskoleutdanning jeg ansetter, skal være hjelpepleiere eller helsefagstudenter på bachelornivå. Alle skal gjennomgå en grundig opplæring, og ingen av dem får komme i nærheten av medisinrommet.
Mine ansatte skal ha gode muligheter til fagutvikling. Det skal være god tid til litteraturstudier, refleksjon og diskusjon både innad i de ulike faggruppene og i tverrfaglige settinger. Jeg ønsker å skape en lærende arbeidsplass, hvor det er kultur for å tenke at vi alltid skal gjøre vårt ytterste for å sikre god pleie.
Jeg vil at mine ansatte skal se kompleksiteten i det de jobber med og være stolte av å arbeide på sykehjem. Arbeidet skal organiseres slik at alle har mulighet til å yte forsvarlig helsehjelp og finne gode løsninger i etiske problemstillinger. Jeg ønsker ikke at noen ansatte skal slå seg til ro med at det middelmådige og halvveis forsvarlige er ok, eller oppleve at det ligger utenfor deres ramme å få gjort noe med uønskede forhold.
Jeg kommer ikke til å utlyse en eneste deltidsstilling. Heltidsstillinger er et must for å rekruttere blant de beste, i tillegg til at jeg ønsker at mine ansatte skal ha vern om sin fritid og mulighet til å betale regningene sine. Den aller viktigste grunnen er at mange ansatte i deltidsstillinger har negativ effekt på kontinuiteten i pleien pasientene får. Med flest mulig i fulle stillinger, er det de samme ansiktene som går igjen og sikrer helhetlig god pleie.
En klar forutsetning for at dette skal fungere, er imidlertid at forholdene på arbeidsplassen er slik at de ansatte KLARER å gå i full stilling. Bemanningen skal derfor være såpass at jeg som leder ikke trenger å kjempe for å følge arbeidsmiljøloven. Satt på spissen; alle skal ha tid til å spise lunsj i vanlig lunsjtid, og å gå på do når de må. Ingen spilleregler i forhold til turnus og vaktbelastning skal brytes.
De som jobber på sykehjemmet skal altså ha en kompetanse som gjør at de kan ivareta de sammensatte behovene til pasientene. Samtidig skal det være et hjem. Alle skal ha enerom, men ektefeller som ønsker det skal selvsagt få dele. Alle skal ha egne bad som er tilrettelagt slik at de kan klare mest mulig selv. Det skal være hjemmekoselig, men samtidig lett å ivareta krav til hygiene. Pasientene kan ta med sine egne møbler og innrede sitt nye hjem slik de selv vil. Det skal være dørskilt ved hver dør, og alle som vil inn skal banke på først. Vi skal ha et par gjesterom, slik at familie som ikke bor på samme sted kan komme på besøk.
Sykehjemmet skal ha eget kjøkken drevet av entusiastiske kokker som lager god og næringsrik mat, og som blir gira av utfordringer i forhold til individuelle tilpasninger. Alle på mitt sykehjem skal få nok mat og drikke, de skal få noe de liker, de skal få den hjelpen de trenger til å spise og rammene rundt måltidene skal være gode og hyggelige.
All pleie skal basere seg på respekt for enkeltindivitet, og at man fortsetter å være ulike også etter fylte 75 år. Dette innebærer blant annet at alle pasientene selv får styre når de vil stå opp og legge seg, uten å måtte ta hensyn til at slikt må “gjøres unna mens det er nok folk på jobb”. Alle skal ha gode muligheter til å være utendørs når de ønsker. Det skal ellers være et variert aktivitetstilbud som respekterer at eldre liker mer enn bingo, trekkspill og de samme 5 allsangene.
Alt dette burde være selvfølge, men vi vet alle at det ikke er det. Mitt hovedpoeng er at jeg i tillegg til skikkelige lokaler vil ha råd til å ansette tilstrekkelig antall leger OG sykepleiere, i tillegg til andre profesjoner. Og ja, jeg vil bare ha de beste. Det er helt nødvendig for å kunne ivareta de oppgaver vi skal ha i forhold til å kunne gi forsvarlig helsehjelp, oppfølging av studenter og ha det vi trenger av tid og rom til å vise ekte omsorg for den enkelte pasient. Men selvsagt koster det. For å kunne ansette disse menneskene sier det seg selv at jeg må kunne tilby noe mer enn minstelønn og et hjemmesnekra kurs i året.
Jeg ser at dette ble langt. Noen vil kanskje også si at det ble naivt og virkelighetsfjernt. Lista mi er full av krav som det er langt igjen til man kan få innfridd. Men jeg nekter å gå med på at det er fordi jeg er for kravstor. Nyutdannede sykepleiere vil fortsatt ikke jobbe på sykehjem, og man får aldri bedre eldreomsorg før man klarer å rekruttere flere og bedre ansatte dit.
Jeg tror derfor det er viktig at noen av oss fortsetter å være tydelig på hva vi trenger for å skape en god og forsvarlig eldreomsorg. Vi som sykepleiere har en tendens til å bare si halvparten av det vi mener trengs. Her har vi noe å lære av mannsdominerte yrker. Der kliner man til, og sier alt det man ut fra sin ekspertise mener må til for å skape suksess. Vi må være trygge på at vi som sykepleiere har all den tyngden vi trenger for å uttale oss om hvordan vi sikrer et godt tilbud til de syke eldre. For meg er et slikt sykehjem som jeg har fortalt om her det eneste akseptable selv om virkeligheten er langt unna. Det er virkeligheten som må bevege seg, ikke målet.
Og for the record (til de som fortsatt leser): dette er ikke tomme ord. Hadde jeg fått det som står på lista mi her, ville jeg brettet opp ermene og stilt på flekken.
0 Kommentarer