fbpx Hvor forberedt er sykepleierne? Hopp til hovedinnhold

Hvor forberedt er sykepleierne?

Hvilke krav vil samhandlingsreformen stille til sykepleierens kompetanse?

Da samhandlingsreformen ble vedtatt våren 2010, med planlagt iverksetting fra 2012, var det mange kritiske røster som hevdet at den aldri ville bli gjennomført. Målet med samhandlingsreformen er å sikre en fremtidig helse- og omsorgstjeneste som svarer på pasientens behov for koordinerte tjenester, samt å oppnå god og effektiv ressursbruk ved å sørge for at det lønner seg for kommuner og sykehus å samarbeide.

Signalene fra Helse- og omsorgsdepartementet er klare – samhandlingsreformen gjennomføres etter planen. Totalt 73 millioner ble i 2010 satt av til samhandlingsprosjekter, hvor kommunene kunne søke støtte til utbygging av lokalmedisinske sentre og samarbeid om helse- og omsorgstjenester. Tilskuddsordningen vakte stort engasjement ute i kommunene, og per juni 2010 var nesten alle midlene fordelt. I oktober samme år tok regjeringen et nytt skritt videre for å sette samhandlingsreformen ut i livet. Da ble to lovforslag, samt forslag til ny helse- og omsorgsplan sendt ut på høring, med den hensikt å legge til rette for et bedre og bærekraftig helsevesen, gjennom lovpålagte samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus, et bedre finansieringssystem og mer forebygging i kommunene.

 

Hva med utdanningen?

Regjeringen er klar, kommunene er interesserte, men er nyutdannede sykepleiere klare for samhandlingsreformen? Er det på tide å se på hvilket fokus man har innenfor sykepleierutdanningen – vektlegges de nødvendige kvalifikasjoner som samhandlingsreformen forutsetter? Fremtidens sykepleiere vil trenge en type kompetanse som setter dem i stand til å imøtekomme samhandlingsreformens krav, nemlig i enda større grad å ta seg av akutt og kritisk syke på en forsvarlig måte, ute i kommunene.

De naturvitenskapelige fagene må etter vår mening få mye større oppmerksomhet i kombinasjon med fokus på den praktiske utøvelsen av faget. Dette for i det hele tatt å sette fremtidens sykepleiere i stand til å utøve forsvarlig praksis. Kunnskap om anatomi og fysiologi skal hjelpe sykepleieren til å gjøre observasjoner og vurderinger. I en sykepleiers hverdag er det ikke tilstrekkelig å ha evne til å vise omsorg og empati. Det er kjent at legen har det øverste ansvaret for den medisinske behandlingen, men det er ofte sykepleieren som tilbringer mest tid med pasienten, noe som gir en unik mulighet til å observere om det skjer endringer i pasientens helsetilstand. En av sykepleierens viktigste oppgave er derfor å kunne observere pasienten, og ut ifra sin kunnskap i blant annet anatomi og fysiologi, kunne vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes.

 

Stort kunnskapsgap

Noen mener akademiseringen av sykepleierutdanningen har gått for langt. Med dette i tillegg til krav om forskningsbasert undervisning, har det også blitt et økt fokus på forskning, ikke minst i forbindelse med Nokuts akkreditering av sykepleierutdanningene. Kritiske røster har hevdet at dette fokuset har gått på bekostning av tilknytningen til praksisfeltet. At det har skjedd en teoretisering av sykepleien som har gjort at studentene ikke er godt nok forberedt på den praktiske virkeligheten. Stjernøutvalget (Sett under ett – Ny struktur i høyere utdanning. NOU 2008:3) ga uttrykk for at utviklingen fra et praktisk og handlingsbasert studium til mer teoretiske undervisningsformer har ført til bekymring for at profesjonsutdanningene skal fjerne seg fra praksisfeltet og tilpasse seg akademiske normer definert av universitetene.

Stjernøutvalgets evaluering av sykepleierutdanningen avdekket flere problemer, deriblant at undervisningen i medisinske- og naturvitenskapelige emner, og til dels også i sykepleiefaglige kjerneområder, er for svak i flere tilfeller, og bør styrkes. Sykepleierne opplever et betydelig større kunnskapsgap i forhold til praktiske former for kunnskap og kompetanse enn legene, til tross for at sykepleierutdanningen er langt mer praktisk lagt opp enn medisinerutdanningen. Mange studenter gir uttrykk for nettopp det – at lærestoffet er lite tilgjengelig, og vanskelig å overføre til praksis.

Det er ikke mulig å utdanne studenter til å ha både praktisk erfaring og teoretisk tyngde nok til å kunne møte alle tenkelige situasjoner i arbeidslivet. Men det er derimot viktig at sykepleierne føler det er samsvar mellom det de har lært under utdannelsen, og det de møter i yrkeslivet. Akademisering behøver ikke være et onde – teorien er basis for å kunne tilpasse seg og tilegne seg ny kunnskap i et stadig mer kunnskapsbasert og endringsorientert helsevesen. Utfordringen for oss som underviser blir heller å legge til rette for bedre innlæring.

 

Kliniske ferdigheter

En undersøkelse utført av Sintef Unimed på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund, konkluderte med at det største skillet mellom teori og praksis synes å være misforholdet mellom utdanningens fokus på helhetlig og psykososial sykepleie, og sykepleierens faktiske arbeid innenfor et medisinsk og spesialisert helsevesen. De trenger mer medisinsk kunnskap og praktiske ferdigheter i kliniske prosedyrer. Det er mange sykepleiere der ute som er gode klinikere og gjør en utmerket jobb, men mye av deres kliniske kompetanse er tuftet på mange år med klinisk erfaring. I hvilken grad de var i stand til å møte de kliniske kravene da de var nyutdannet, varierte nok fra person til person mht. tidsepoke og lærested.

Flere av lærestedene har nå tatt dette på alvor, og satt fokus på å styrke de medisinske- og naturvitenskapelige fagene og knytte dem tettere til praksis. Det ser ut til at det ikke bare er her hjemme vi har disse utfordringene. Professor Patricia Benner, en mentor innenfor sykepleierutdanningen i USA, ga nylig ut en bok med fokus på nettopp dette: «Educating nurses – A call for radical transformation». Benner hevder at utdanningen svikter på mange områder, deriblant i de naturvitenskapelige fagene og inkluderingen av disse i praksis.

 

Mer selvstendig rolle

Endringene av helsetjenesten som skisseres i samhandlingsreformen, kan tolkes dit hen at også sykepleiernes yrkesutøvelse vil bli påvirket, og gi dem en mer isolert og selvstendig rolle enn i dag. Dette stiller krav både til dagens sykepleiere og oss som utdanner morgendagens sykepleiere. Den greske filosofen Sokrates mente at rett kunnskap fører til rett handling og at rett handling fører til lykke. En lykke for både pasient og yrkesutøver. Dagens samfunn er regulert av lov, forskrift og norm. Normen for sykepleie må være at man må tilstrebe et kunnskapstilfang som er forenlig med forsvarlig yrkesutøvelse til enhver tid. Skal sykepleierne utøve faget i tråd med fremtidens krav, må kunnskapen hele tiden oppdateres i tråd med nyere viten.

Utdanning er en virksomhet som har til hensikt å sette den enkelte i stand til å utføre en gitt oppgave. Med samfunnets økende behov for sykepleiere vil vi fortsatt måtte legge opp undervisningen til et høyt antall studenter, og store deler av undervisningen må nødvendigvis fremdeles skje ved lærestedene. Samarbeidet med helseforetakene er uvurderlig, og vi er takknemlige for at leger fra sykehuset tar seg tid til å komme hit i en stresset hverdag og undervise sykepleierstudenter om aktuelle kasus i sykdomslære, og derved bringer praksisfeltet litt nærmere.

Som utdanningsinstitusjon må vi henge med på den rivende utviklingen som skjer innen medisin og helsevesen, for hvis utdanningen ikke setter den enkelte i stand til å utføre de forventede oppgaver, kan man godt si at utdanningen har feilet. Vi må derfor som utdanningsinstitusjon være forberedt på de utfordringer som tvinger seg frem, og være i forkant.