Profesjonelle og proletarer

Et viktig kjennetegn ved profesjoner er at de har vært tilkjent rett til en høy grad av selvregulering og egen dømmekraft. Slik har det i alle fall vært.

I dag kan det virke som om utviklingen går i en ganske annerledes lei. Særlig de "nye profesjonene", de som mer eller mindre vokser fram med velferdsstaten, får stadig mindre rom til å bruke eget, profesjonelt skjønn. Profesjonsutøvere som sykepleiere og sosionomer må forholde seg til en stadig større mengde lovfestede rettigheter, krav til dokumentasjon og stadig mer såkalt målstyring. Artig nok ledsages de lovfestede rettighetene, kravene til dokumentasjon og målstyringsdokumentene av et stadig større fokus på å se det "enkelte menneske". En paradoksal utvikling vi kanskje kan kalle "standardisert individualisering".

Tidlig til kamp

Sykepleierne har helt fra opprettelsen av Norsk Sykepleierskeforbund i 1912 kjempet for anerkjennes som profesjon.

Dette oppropet ble sendt ut i forbindelse med stiftelsen av Norsk Sykepleierskeforbund (Fra Kari Melbys "Kall og Kamp. Norsk Sykepleierforbunds historie" fra 1990):

Søstre!

Vi inbyr alle utdannede sykepleiersker til at slutte sig til landsforeningen for sykepleiersker. Vi vet at der lenge har værte trang hos os til sammenslutning. Sykepleien er et så stort kald, at den maa vernes om og ikke trækkes ned. Den lethet hvormed der f.eks. kan begyndes i privatpleie, uten forutgaaende utdannelse, gir kvinder anleddning til at paata sig sykepleie, som kun burde betroes den fuldt utdannede sykepleierske. At dette er til stor skade for baade den syke og sykepleierskestanden er noget som siger sig selv.

Hensikten med moderne fagorganisasjoner er, som blant annet historikeren Harald Berntsen har påpekt, å etablere monopol på varen arbeidskraft, for slik å presse arbeidsgiverne til å betale mer for varen eller gi bedre vilkår til dem som selger den. Å lykkes med en slik strategi fordrer oppslutning fra så mange som mulig.

Stifterne av "sykepleierskenes" forbund var ikke ute etter å bygge seg en slik bred, solidarisk basis i helsesektoren, snarere tvert imot. De ville splitte helsearbeiderne og monopolisere bestemte arbeidsoppgaver og funksjoner på sine medlemmers hender. Ved dannelsen an NSF var dette svært tydelig. Forbundet var ikke var særlig opptatt av klassiske fagforeningskrav, slik som høyere lønn eller normert arbeidstid. De utdannede sykepleierne var ikke primært ute etter en enklere hverdag, men å etablere seg som en profesjon.

Denne strategien har preget NSF, den kanskje mest sentrale aktøren i utformingen av den moderne, sekulære norske sykepleien gjennom hele forbundets historie. Undertegnede vil hevde at den har vært rimelig vellykket. Det er imidlertid ting som tyder på at den har sine begrensninger, og at den kanskje til og med er i ferd med å bli til noe av det som på nynorsk kalles et baklash.

Profesjonene i skvis

Den maktstrategien som NSFs pionerer utviklet, å etablere sykepleien som profesjon, splitte omsorgsarbeiderne og monopolisere arbeidsoppgaver på sine medlemmers hender, har kanskje blitt offer for et stykke historisk ironi; sykepleien er etablert som profesjon, men profesjonenes makt er i ferd med å undergraves.

Stadig større deler av sykepleiernes hverdag er i dag styrt av lover, regler, forskrifter og kontrollregimer, der det før var deres eget skjønn (på individnivå) og profesjonens selvjustis på (kollektivt nivå) som styrte. Sykepleierne blir i dag en stadig mer vanlige lønnsarbeidere, folk som utfører rutinemessig og standardiserte oppdrag på vegne av sine overordnede, under streng institusjonell og statlig regulering og kontroll. 

Sykepleierne er for øvrig ikke alene om å befinne seg i skvis. Hele sjiktet av det som en gang het "semiprofesjoner" opplever det samme. Hele dette lavere sjiktet av profesjonelle i middelklassen, som blant annet omfatter lærere og sosionomer, har de siste årene vært gjenstand for en reduksjon av profesjonell autonomi, relativt sett dårlig økonomisk uttelling og problemer grunnet kutt i offentlig sektor. Det siste vil si mindre ressurser til rådighet på arbeidsplassen. 

Proletarisering?

Det problemkomplekset som profesjonsetikerne kaller "profesjonene i skvis", kan kanskje oversettes til "proletarisering av profesjonene" i et klassepolitisk språk. Karl Marx og Friedrich Engels forutså i Det kommunistiske partis manifest (populært kalt "Manifestet") at kapitalismen ville forenkle klasseforholdene. De mente at folk i stadig større grad ville samles i to hovedklasser, gjennom at en stadig større del av befolkningen ble revet ut av førkapitalistiske produksjonsforhold hvor de selv eide de redskaper de trengte, og inn i den industrielle, kapitalistiske produksjonsformen – en produksjonsform kjennetegnet av at noen få, kapitalistene, eide produksjonsmidlene og at flertallet derfor var henvist til å selge sin arbeidskraft til dem. Folk flest ble eiendomsløser arbeidere, proletarer, med lite annet å selge enn sin muskelkraft og eventuelle kompetanse, og med lite makt over den arbeidsprosessen de var en del av.

Imidlertid så framveksten av en bred middelklasse, av grupper som stod utenfor det kapitalistiske utbyttersystemet eller inntok mellomposisjoner i produksjonslivet, lenge ut til å være et like fremherskende trekk ved den moderne kapitalismen som denne proletariseringsprosessen. Særlig i velferdsstatens vekstepoke, blant annet på grunn av utdanningsrevolusjonen og etableringen av profesjoner som de nevnte, så middelklassen ut til å vokse seg stadig større. (Kenneth Dahlgren og Jørn Ljunggren (red) 2010: "Klassebilder. Ulikhet og sosial mobilitet i Norge").

Mange har derfor ment at Marx og Engels tok feil i denne ene hovedslutningen fra Manifestet. Den pågående proletariseringen av, ikke bare disse gruppene, men også etter hvert av øvre middelklasse, av de med enda lengre utdanning, kan lede en til å tro at disse sosiologiske pionerene allikevel kan få rett. Snart er vi alle lønnsarbeidere og ikke så mye mer.

Bra eller dårlig?

Marx og Engels skriver i Manifestet om hvordan borgerskapet (det navn de gir den samfunnsklassen kapitalistene tilhører) har "forvandlet legen, juristen, presten, dikteren, vitenskapsmannen til sine betalte lønnsarbeidere." Dette var, etter alt å dømme, en god ting i deres øyne. Det mente at det var med på å rive vekk sløret fra folks øyne, rive i stykker sentimentale ideologier og urettmessige privilegier. Og den prosessen man kanskje kan kalle proletarisering av profesjonene er, i mine øyne, slett ikke bare negativ. Det er en god ting dersom alt det småborgerlige, sentimentale og tilslørende som har heftet ved de aktverdige profesjoner rives i stykker. Jeg synes for eksempel at det hadde vært en svært god ting om kallsideologien en gang for alle kunne slippe taket i min egen profesjon.

Det man imidlertid kan spørre seg, er om de som driver fram denne prosessen er helt på høyde med hva den innebærer. Som jeg antydet innledningsvis er det et visst misforhold mellom virkemidler og målsetting. Jeg mener man kan argumentere for, at dersom man for alvor ønsker seg helse- og sosialtjenester som er tilpasset den enkelte pasient/bruker/klient (stryk det som for øyeblikket er politisk ukorrekt) så burde man satse på å utdanne selvbevisste, faglig dyktige profesjonsutøvere, og la dem få frihet og anledning til å utøve skjønn og bruke sin dømmekraft.

Dette er ikke, i alle fall ikke slik jeg ser det, et spørsmål om å kalle tilbake de dager da folk med ærefrykt underordnet seg søsters makt på sykestuen, men om å utvikle velferdsstaten slik at den kan overleve i en ny tid. Det lar seg ikke gjøre å lovfeste, målstyre eller regulere seg fram til god menneskelig samhandling. Og dette er vel, til syvende og sist, det som avgjør hvordan møtet med sosialkontoret, sykehuset eller sykehjemmet blir?