Lykkelandet Norge

Siden det nå er jul, er det lov å se litt stort på det. Og når jeg ser stort på det, kan jeg få den norske velstanden litt opp i halsen. Jeg kjenner snart ingen som ikke har pusset opp kjøkkenet, kjøpt hytte på fjellet, vært på jordomseiling eller realisert seg selv på andre måter. Fyller du runde år, inviterer du helst dine venner til en romantisk herregård i Spania. Noen kjøper sågar en leilighet til gullungen for at han skal slippe å ta opp lån. God investering, ikke sant?

Ikke bare mesker vi oss grenseløst privat. Også som nasjon ønsker vi oss vegg-til-vegg velstand. Til tross for at det i store deler av vårt land er vanskelig å få øye på et menneske, skal alle helst ha en helsestasjon, en fødeavdeling og et kirurgisk ekspertteam rett opp i gata. Vi blunker ikke lenger av at Norge allerede bruker flere kroner per hode på helse enn de aller fleste andre. Statens rikdom får oss til å føle at vi liksom er utvalgt til å leve i luksus.
Luksus er opphøyd til å bli en normaltilstand. Å få mindre blir straks opplevd som «urettferdig».

Mens Norge er blitt forskånet for rystelsene etter finanskrisen, er virkeligheten brutal andre steder. Ikke minst sykepleiere har fått kjenne på kroppen hva som skjer når staten ikke er en rik onkel, men tvert om en tiggende tante. Det er kutt, kutt, kutt hele veien.

Mens Norge har kunnet betale seg ut av finanskrisen, måtte de fleste landene i Europa låne penger for å holde hjulene i gang. Ikke noe land har råd til at bankene går over ende. Da bråstopper økonomien. For å forhindre dette måtte mange land bruke penger de ikke hadde.

Nå er det payback time. For å redde stumpene på bankene og næringslivet fra konkurs, har myndighetene i Europa nå satt sparekniven i offentlig sektor. Mens årsaken til finanskrisen lå i dårlig kontroll med bankvesenet, må offentlig ansatte nå betale prisen for å komme seg ut av den. Uten forhandlinger har myndighetene innført økt pensjonsalder, lønnsfrys, lavere ytelser og kutt i offentlig sektor.
Ikke rart at europeisk fagbevegelse raser! De føler at offentlig sektor blir «kriminalisert», mens næringslivet får alle gavepakkene.

Sammenlignet med andre land har Norge en stor offentlig sektor. Hver tredje arbeidstaker er ansatt i det offentlige. Mange mener at vi bør ha flere. Protestmarsjene i Europa kan derfor virke en smule fjerne fra de nyoppussede sofakrokene i Lykkelandet Norge.
Derfra kan det være vanskelig å forstå at ikke alle i verden bekjenner seg til det norske mirakelgrepet, «arbeidslinjen». Man holder rett og slett alle i jobb, de forbruker mer, betaler mer i skatt og holder økonomien i gang. Og vips, så har også staten penger til å ansette lærere og sykepleiere!

Det er mulig å hevde at et godt utbygd velferdstilbud er en forutsetning for å gjøre «arbeidslinjen» mulig. Vi slipper å passe barn, eldre og syke selv. Vi får hjelp til å bli raskt friske etter sykdom. Vi er sunnere, sprekere og mer forbruksvillige enn våre stakkars europeiske søstre og brødre, og bidrar derfor i større grad til en sunn økonomi.

Sett fra Lykkelandet Norge kan man lett bli fristet til å spørre seg hvorfor ikke europeiske politikere har skjønt den norske ideen som går ut på å fyre opp kjelene i det offentlige tilbudet for så å høste gevinsten i form av velfylte lommebøker og høyt forbruk?

Men alt dette snakket om at Norge liksom skal være best i alt mulig har gjort oss småblinde. Vi har kanskje mistet evnen til å bry oss med virkeligheten der ute. For når det kommer til stykket, er vi i Norge ikke særlig smartere enn andre.
Det eneste vi er best på er å forvalte vår egen rikdom.