Samarbeid gir økt livskvalitet

Som forfatterne beskriver har det vært fokusert på tilrettelagte tilbud for personer med demens i mange år. «Smått er godt» er et kjent begrep for alle som har jobbet lenge innen demensfeltet. Omgivelsenes betydning er et av mange områder som vektlegges for å kunne gi et godt tilbud til personer med demens. Et annet område som vektlegges er individuell tilrettelegging, for eksempel på bakgrunn av den demenssykes liv før sykdommen brøt ut. Det lages tiltaksplaner som støtter gjenværende ressurser og det tilstrebes å finne fram til aktiviteter som vedkommende har satt pris på. Vi har skjema om bakgrunnsopplysninger som vi ber pårørende fylle ut. Skjemaene er, i likhet med skjema for kartlegging, utredning og så videre, laget av helsepersonell på bakgrunn av vår oppfatning om hva som er viktig å vite. Artikkelen, som fokuserer på hvordan ektepar klarer å skape rom for privatliv og hjemlighet på et sykehjem, har en mer sjelden vinkling. Denne vinklingen trenger vi som helsepersonell økt bevissthet rundt. Artikkelforfatterne har fokusert på utformingen av boliger tilrettelagt for personer med demens og spurt den friske ektefellen om deres erfaringer og muligheter til å ha et privatliv inne på den skjermede enheten. Det er kun seks ektefeller som er intervjuet, men disse klarer å beskrive på en god måte hvordan de fortsetter å gi omsorg til sin ektefelle som er flyttet til skjermet enhet. De forsøker å gjenskape deler av et felles liv ved å ta med kjente ting som bilder og møbler. Og de etterstreber å skape gode stunder og private rom inne på institusjonen. Et godt samarbeid med pårørende og tilrettelegging for privatliv på sykehjemmet er en billig investering i økt livskvalitet. Ikke bare for ektefeller, men også for den som er syk. I et prosjekt jeg deltar i, har jeg intervjuet personer med demens på sykehjem om deres livskvalitet. På skjemaet er det et spørsmål de aller fleste har en klar mening om, og det er deres forhold til nærmeste pårørende. Selv om de ikke vet hvor de bor, lyser mange opp når deres ektefeller nevnes. I mitt arbeid har jeg møtt mange ektefeller til personer med demens i ulike faser av sykdommen. Mange forteller om sine anstrengelser for å bevare den sykes identitet og leve så normalt som mulig så lenge som mulig. Bekymringen for at ektefellen ikke får det godt på dagsenter eller sykehjem gjør at de ofte utsetter å søke hjelp fra det offentlige så lenge at de selv blir utslitt. Noen av besvarelsene i denne artikkelen bekrefter deres bekymringer. Det hjelper lite med enerom og private areal dersom personalet mangler respekt og riktige holdninger. Jeg støtter derfor artikkelforfatterne i at det er behov for mer forskning på pårørendes omsorgsrolle når et familiemedlem har fått en demenssykdom.