Take 2: Action!

Jeg har lett for å bli påvirket av filmanmeldelser. Det er lenge siden sist jeg så en kinofilm som fikk lavere enn en fire. Det betyr ikke at jeg alltid deler anmelderens smak. Actionfilmer og tåpelige komedier skyr jeg, selv om de får aldri så mange femmere.

Men et amerikansk drama med kjente skuespillere som bare får en treer, gir meg akkurat nok tvil til å velge noe annet i stedet. Hvorfor ta sjanser når det er så mange alternativer?

Likeledes går jeg sjelden på konserter eller utstillinger som har fått slakt. Ei heller reiser jeg på ferie til Kos, Ayna Napa eller den bulgarske østkysten. Det kan godt hende at alle historiene om flatfyll og ungdomsherjinger er en smule overdrevet. Men hvor mye skal jeg eventuelt satse på å få motbevist feriemålets

dårlige omdømme?

Det aner meg at problemene med rekrutteringen til sykepleieryrket skyldes noe av det samme. Som yrke betraktet er sykepleie omgitt av mye negativitet. Søkningen til yrket har gått ned og står overhodet ikke i stil med samfunnets langsiktige behov for kvalifisert arbeidskraft i helsesektoren. Mange studenter faller

dessuten fra underveis i studiet.

Det er ikke vanskelig å gjette seg til hvorfor det er slik. I folks bevissthet har det inntrykket festnet seg at det ikke er spesielt festlig å være sykepleier. Paradoksalt nok har sykepleiernes kamp for bedre lønn, bedre muligheter til videreutdanning, anerkjennelse av faget og bedre fagmiljøer i kommunene, resultert i et noe problematisk omdømme: Hvis alt er så ille, hvorfor bli

sykepleier da? Må man enten ha dårlige karakterer eller være spesielt sterk i troen for å velge et «lavstatus»-yrke, kan unge mennesker spørre seg.

Det er ikke bare for myndighetene at en slik tankegang representerer et problem. Også NSF må forholde seg til dette evige dilemmaet. Det koster å streike og stå på barrikadene – og likevel ikke komme i havn med likelønn. Det koster å ha en høy medieprofil og delta i debatter om manglende kompetanse i eldreomsorgen. Terping på disse temaene er helt nødvendig, men må samtidig ikke føre til at unge mennesker helt mister lysten på en jobb på sykehjemmet. Det er en vanskelig balansegang.

Skal man heve status på yrket på lengre sikt, er det viktig at kampen føres på flere fronter samtidig. Lønnskamp vil alltid være i fokus i en rbeidstakerorganisasjon. Men mitt inntrykk er at NSF i økende grad arbeider med å få fram sykepleiernes særegne kompetanse. Hvis folk flest har det inntrykket at en sykepleier bare er en hyggelig dame ved senga, blir det ikke noen fart i verken lønnskamp eller betingelser.

Får man derimot fram at mangel på sykepleiefaglig kompetanse betyr flere liggesår, flere fall, flere infeksjoner og flere dødsfall, har man kommet et stykke på vei.

For å komme dit må både sykepleiere flest og forbundet kvitte seg med – unnskyld meg – kjerringstempelet. De må vise at «hard core» sykepleie er et fag som krever både ungdommelig djervhet og teknisk spisskompetanse. De må vise at sykepleiere redder liv gjennom ferdigheter som andre ikke har.

I Danmark har myndighetene og sykepleierforbundet gått

sammen om en særdeles frisk rekrutteringskampanje. Her er

«kjerring»-faktoren ytterst lav. Det er tvert om mye ujålete action når sykepleiere skal vise hva de gjør i hverdagen. Kampanjen har vakt NSFs interesse og det jobbes nå med lignende ideer i Norge.

Det er en spennende tanke. Det nytter ikke å komme trekkende med gode yrkesråd fra Helsedirektoratet når ungdom vil ha drama og spenning til en sekser.

Og er det ikke nettopp det yrket kan by på?