- Jobber smart på sykestue

På Skjervøy sykestue vet de hva det er å samhandle. – Her gjør vi det på vår måte, sier sykepleier Stein-Anton Pedersen.
Det er ennå liv i bålet, men den siste pølsen er grillet. På tide for Stein-Anton Pedersen, samboeren og døtrene å dra hjem. Turen med kolleger på sykestuen er over. Under dem ligger tettstedet Skjervøy, der husene har flokket seg sammen og båtene ligger fortøyd på geledd.
Forhøyninger i landskapet og moloen skjermer for havet. Sørgående hurtigrute skal snart legge til kai.
Sykestuen ligger skjult nedfor toppen her. Men de fleste innbyggerne vet godt hvor den er, lett synlig fra alle kanter.
Ble vervet
– Vi ble verva! Da Pedersen fra Sortland begynte på sykepleierutdanningen i
Tromsø, traff han Hilde Solberg fra Skjervøy. Det er ni år siden.
De ble kjærester og hadde begge praksis her på sykestuen – på
hennes hjemsted. Så ble de altså tilbudt jobb. «Ok», sa de, « vi kan jo prøve et par år». Men sju år
senere arbeider de fortsatt på sykestuen og sykehjemmet, i hver sin
sykepleierstilling. Nå har Solberg barselpermisjon. Den fineste tomten
Var det egentlig liv laga for et så dyrt helsetilbud for en
liten kommune? Ja, de lokale politikerne har aldri vært i tvil. Det mener i hvert fall Lise Roman, som har vært helse- og
sosialsjef i tjue år. – Behovet er jo så tydelig! Skjervøy er kommunen i Nord-Troms som ligger lengst unna
Tromsø. Og sykehuset. Det vil si Universitetssykehuset i Nord-Norge
(UNN). Ønsket om å utvide meldte seg, og nye lokaler ble diskutert
i årevis. Så bestemte kommunen seg for å satse og tok opp store
lån. Slik gikk det til at sykestuen i 2000 flyttet inn i dagens
lokaler. De gamle fiskehjellene på bygdas flotteste tomt ble
erstattet med et nytt helsesenter. Den røde enetasjes fløyen som
peker rett ut mot bukten, er sykestuen, som har seks senger. Men sykestuen gir ingen inntekter, slik sykehjemmet gjør. Lenge
før samhandlingsreformen var påtenkt, begynte Roman å argumentere
overfor UNN hvor lønnsomt det er å holde liv i sykestuen: Færre
dyre liggedøgn for sykehuset. Mange transporter spart. Og et sted å
sende pasienter til. Belønningen kom i 2005. Da vedtok UNN å støtte med 445 000
kroner ganger tre. For tre av sengene. Roman snakker varmt om sykepleierne. Tilgangen er god, mener
hun, fordi unge synes det er spennende med annet innhold enn
sykehjem. Kommer i helikopter
Den lokale ambulansen står klar utenfor. Det tar noen minutter å
kjøre til landingsplassen. Den kraftige vinden er ikke noe problem,
men skylaget gjør sikten vanskelig, så piloten velger en annen
ankomst enn vanlig. Kjapt flyttes en lett kropp fra båre til båre,
og ambulansen kjører tilbake til den røde fløyen. Der står sykepleierne klare. Mannen rulles inn akuttinngangen og
videre til rommet beregnet for palliativ pleie. Her er det bilder
på veggene, lysestake, koppestell, panoramautsikt og ekstra plass
til pårørende. Må prioritere
Ekskonen og datteren er her nå. De sender varme tanker til hun
som fikset lufttransport. – Fire timer i ambulanse når kroppen er formet som en s, det
hadde ikke gått, sier ekskonen. Kom hjem igjen
››Akuttmedisinsk diagnostikk og behandling. ››Stabilisering for transport til sykehus. ››Behandling av enkle tilstander, som lungebetennelse og
urinveisinfeksjon. ››Gjengangere med kroniske sykdommer, som kols og diabetes. ››Rehabilitering, for eksempel etter lårbeinsbrudd eller
slag. ››Utredning til et visst nivå. Det var nettopp de allsidige arbeidsoppgavene som trakk
Steffensen hjem igjen etter flere år i Narvik og Tromsø. Nå er det hun som skal sørge for forsvarlig drift. Forgjengeren
gikk av etter 43 år ved institusjonen. Steffensen skulle gjerne hatt flere sykepleiere og
hjelpepleiere. Det kan holde hardt, ikke minst om sommeren. – Men det pleier å ordne seg, sier hun på kontoret midt i
helsesenteret, bare noen skritt unna sykestue, sykehjem og skjermet
enhet. En av grunnene til at det ordner seg, er at hjemmesykepleiens
leder sitter vegg i vegg med henne. De vet hvor skoen trykker hos
hverandre og hjelper hverandre. Gir cellegift
Da kommunen ønsket kreftkompetanse, tok Nilsen videreutdanning i
Tromsø. I januar 2006 var hun klar. – Nå er tilbudet så kjent på UNN at legene er snar med å henvise
pasienter hit, forteller hun. Åshild Simonsen er en av dem. Det er blitt mange cellegiftkurer
her på sykestuen. Hun har brystkreft med spredning til lunge og bein og får nå
symptombehandling en gang i måneden. – Med en så alvorlig diagnose er man avhengig av at folk kan
faget sitt. Fordelen er at folk kjenner meg her. Jeg slipper å
fortelle historien min om og om igjen. Det blir mer enn nok turer til UNN for kontroll, stråling, MR,
CT og skanning. Men hver tur hun slipper å ta letter situasjonen
for hele familien. – De gangene jeg ikke klarer å komme hit, kommer Gøril til
meg. Simonsen, som har vært varaordfører, kaller Skjervøy en
kystperle. – Mange småsamfunn er ustelte. Her er det velstelt rundt husene.
Det er lett å bo her, sier hun. En periode kan Gøril Nilsen ha to-tre pasienter som får
cellegiftbehandling. Så kan det gå et halvt år uten. Nå er mange i
palliativ fase. Hun venter nye pasienter utover høsten. Nok en
innbygger har fått diagnosen brystkreft. Men behandlingen er ikke
avklart ennå. Nilsen samarbeider tett med kreftavdelingen på UNN, og er med i
nettverket Lindring i nord. Samhandler allerede
– Jeg tror sykestuedrift er en del av svaret. Kommunen her har
satset mye midler. For å være så liten, klarer vi å tilby veldig
mye. Vi profilerer oss mer og mer, sier Steffensen som har de
ansatte med på laget. Stein-Anton Pedersen mener de har drevet etter
samhandlingsreformens prinsipper i mange år. – Her finner vi egne løsninger, en egen vri. Vi gjør det på vår
måte, sier han. Til tider er det ekstremt hektisk, andre ganger rolig.
Vinterstid kan været utfordre sykepleiernes ferdigheter: En mann
fikk hjertestans en kveld, men våknet opp igjen. Han kom til
sykestuen. Det var snøstorm, og både vei, hav og luft var
stengt. – Vi tok inn ekstra folk så vi kunne overvåke skopet hele
natten. De fikk ham av gårde til Tromsø i ambulanse med lege før
dagvakten kom på. – Vi strekker oss langt, sier Pedersen. Han merker godt at UNNs utskrivningsregler hardner til. – Vi opplever et veldig press fra spesialisthelsetjenesten.
Presset vil øke. Det blir stram drift. Ikke luksus i hverdagen,
fastslår Pedersen, som uansett trives med allsidigheten. Det er alltid sykepleiere på vakt. Om natten bare én. – Er det behov for å sette en veneflon, ja, så må du sette den.
Du kan ikke ringe til anestesien og få hjelp. Den skal inn. Du må
bare. Det samme med blodprøvene, sier Pedersen. – Dere blir jo flinke! sier Ailin Steffensen. Trygg om natten
– Det høyner kunnskapsnivået. Størstedelen av det akutte skjer
dag og aften. Da er det flere sykepleiere sammen med deg, og du lærer. Da blir
du tryggere når du skal være alene på natt. Steffensen understreker at samarbeid på tvers av avdelingene er
avgjørende. De tverrfaglige fredagsmøtene er viktige. I 2009 var gjennomsnittlig belegg på 99 prosent. Antallet
innleggelser var 447. Ingen pasienter er blitt avvist, og ingen
dagsbøter er gitt. De har ofte korridorpasienter, to går greit; en
på Bertastuen og en nederst i korridoren. Måler på labben
Her er et godt utstyrt laboratorium. Pedersen viser fram et
«superdyrt» analyseapparat som blant annet kan måle hjerte- og
leverenzymer. Her kan de også måle crp, blodprosent og blodsukker,
og selvsagt kan de dyrke urin. Legekontoret i samme bygg kan ta supplerende blodprøver.
Kvalitetsprogrammet Noklus sørger for at de holder seg
oppdatert. – For eksempel får vi tilsendt prøvemateriale for kontroll. Vi
måler crp-verdiene, sender dem og får svar tilbake, sier Pedersen
som har ansvar for akuttrommet og legevakttelefonen. Unngår folkesnakk
– Hvis folk ser sykebilen, vil de vite hva som skjer – av
omsorg, men mest av nysgjerrighet, sier en av sykepleierne. Derfor er hun nøye med taushetsplikten: – Vi må beskytte et lite samfunn. Spesielt når det dreier seg om
sånt som psykiatri, fylleslåsskamper og selvmord. Fødestuen er i nabokommunen. Her på sykestuen er det bare født
ett barn. Det var i 2001. Men både sykepleiere og leger er kurset i hva de skal gjøre hvis
en baby vil ut fort. Kjærlighet og omsorg
– Man gir slipp på en del av livet. Men jeg sover bedre om
natten. Våkner ikke lenger og tenker på alle tingene jeg har
glemt. Sykepleier Miriam Venæs har dagvakt. Nå ringer hun en
kollega: – Du, når du fjerner grippernålen, er det bare å legge på press,
eller? Hun får svaret hun trenger og går til Finn Sandmo som ligger på
undersøkelsesbenken. Han har kreft i bukspyttkjertelen og
leveren. Blodårene hans egner seg ikke lenger for å stikke i, så han har
fått operert inn en veneport. Nå skal han få fjernet grippernålen
som ble brukt til blodtransfusjon for et par dager siden. Venæs har
ikke gjort det før. – Du er bestandig i godt humør, du, sier hun til pasienten. – Det gjør kanskje vondt når jeg river av teipen. – Det er andre ting som gjør mer vondt i livet enn det. Det
skjønner du når du får noen år på baken, smiler han. Sandmo har åpen plass her. Marginene er fine. I går hadde han
feber og følte seg skral. I dag er formen bra. – Leveren har ikke gjort jobben sin. Nå er det bare kjærlighet
og omsorg som gjelder. Blod kommer med båten
– Det er viktig å ha gode dager. Jeg er glad jeg bor her på
Skjervøy. De yter topp service her. Og jeg får tilbakemeldinger om
at jeg er blid og grei. Kanskje det gjør at jeg lever lenger, sier
han. Hans filosofi er at skal man overleve, må man ha en stor dose
selvironi. – Vi er et spøkefullt folkeferd her i nord. Det er bra å skøye
litt. Innflytter
Som innflytter er nettverket på jobben viktig. – Miljøet er ungt. Vi er mye i lag i fritiden. Går tur, har
personalfester, tar lønningspils på puben Public. Hun er vikar, men det bekymrer ikke. Hun regner med at det
alltid er jobb til henne her. – Jeg liker godt den mangfoldige pasientgruppen. Det ville vi
ikke hatt i spesialisthelsetjenesten. Her kan vi litt om alt. Legevakttelefonen er sykestuens ansvar ettermiddag, natt og
helg. Men selv om det nå er dag, har Venæs alarmen i lommen. Da kan
hun høre om det er noe akuttoppdrag på gang, og kan gjøre klart
akuttrommet. Man kan lett bli svett når man er alene på vakt om natten,
innrømmer hun. – Når telefonen ringer kan det gjelde alt fra en knekt negl til:
«Han puster ikke! Hva gjør jeg?» Mange ringer heller vaktrommet her enn 113. Sist natt ringte
ingen legevakten. Men klokken 22.18 kom det telefon fra nordgående
hurtigrute på vei til havnen på Skjervøy. De ville rådføre seg om
medisiner til en passasjer med smerter. Ernæring via blodet
Inn døren kommer Miriam Venæs med en tralle. Hun skal lære
Eidsvik hvordan hun selv kan administrere parenteral ernæring.
Eidsvik er ambulansearbeider, har sprøytebruk i fingertuppene og
kan alt om sterile prosedyrer. Hun har hatt flere operasjoner i mage og tarm. Nå er bare
tynntarmen igjen, og hun har fått stomi. Etter siste operasjon i
mai dro hun hjem. Hun spiste og spiste, men vekten gikk bare ned.
Tarmen tok ikke til seg næring. Hun ble andpusten bare hun reiste
seg i sengen. Men hun ville ikke til doktor. For et par uker siden
klarte hun ikke lenger å gå opp trappen til soverommet. Da ble det
krisemøte i familien. De sendte henne til legen, og det bar rett til sykehuset i
ambulanse. Den 1,75 meter høye damen veide 52 kilo. Nå er hun 57.
Før var hun 70. – Jeg kan i hvert fall spise hva jeg vil. Fra sykehuset kom hun fredag kveld med hurtigruten – i lugar. Å
sitte i fire timer ville gjøre altfor vondt. Ti timers måltid
er blandet, må det brukes innen et døgn. Gul og blank væske
forvandles til melkehvit. Væsken lukter babygulp, vet Eidsvik, så
hun prøver å unngå søl. Om nesten ti timer, etter midnatt, er måltidet via blodet over.
160 milliliter i timen er passe tempo. Blir takten hurtigere,
kaster hun opp. Om noen dager skal hun hjem og ordne med ernæringen
alene – fire ganger i uken. – Tryggheten jeg føler her går ikke an å beskrive med ord. Det
skyldes kompetansen til sykepleierne. Og så har de tid til oss.
Dette tilbudet må aldri røres. Det må heller bygges ut, sier hun
bestemt. Pumpen knirker som en lærsko. Akkurat høyt nok til å holde
Eidsvik våken. Derfor kan hun ikke ta til seg næring om natten, som
jo ville vært mest praktisk. Eidsvik setter seg på sengen igjen, og Venæs henter middag til
henne. Eidsvik gleder seg til karbonader og ertestuing. Lindrer med morfin
Venæs har 20 røde bokser foran seg, fylt av sykepleieren som var
her i natt. Kjedelig arbeid, men overkommelig, synes hun. Nilsen
skal finne fram piller til 50 pasienter. – Det blir mange tabletter. Vi ønsker oss multidose-system. Hun føyer til: – Men det koster jo mer. Mannen som kom med helikopter, har hatt tilsyn i hele natt. Nå
trenger han å døyve smertene. To sykepleiere holder varsomt og
stødig den urolige kroppen mens de gir ham morfin. Etterpå døser
han i sengen. Med tilsyn. Dagen etter dør han med familien rundt seg. Fakta om Skjervøy:
Dagen før forteller Stein-Anton Pedersen hvordan
sykepleierkarrieren begynte:
Sykestuen er over hundre år. I 1988 overtok kommunen en
institusjon som fylkeskommunen hadde latt forfalle.
Mens Roman ivrig opplyser om alle de fine døgntilbudene, kommer
meldingen: En terminal kreftpasient er på vei med
ambulansehelikopter fra UNN.
En helikoptertur koster mye. Det vet alle. Og det er ikke ofte
pasientene transporteres denne veien, som regel er det herfra til
Tromsø. Men denne gangen har en avdelingssykepleier på UNN ordnet
det slik at mannen får ønsket sitt oppfylt: Å dø hjemme.
Behandling av terminale kreftpasienter er én av oppgavene til
sykepleierne her. Ailin Steffensen ble leder for sykestuen og
sykehjemmet for to uker siden. Hun ramser opp seks arbeidsfelt til:
Det er kreftsykepleier Gøril Nilsen et godt eksempel på. Hun er
en slags rød tråd. Selv om hun er ansatt i hjemmesykepleien, er hun
stadig innom sykestuen og tar seg av både pasienter og pårørende.
Samhandlingsreformen er på trappene. Mye er usikkert, ikke
minst om finansiering.
Alle de ni sykepleierne på sykestuen har tredelt turnus. Den
ordningen vil bestå.
Sykehjemmet har stor glede av sykestuen, som for eksempel kan
gi intravenøs væskebehandling.
På et lite sted som dette lærer de seg fort å holde
pasientsnakket innenfor sykestuens vegger. Når det er naboen som
legges inn, blir naboen til pasient.
Dagen etter stikker den avgåtte lederen innom. Overgangen er
stor, forteller hun i korridoren til sine tidligere kolleger.
Blodet han får her blir sendt med båten fra Tromsø. Det må
brukes innen seks timer, så det går akkurat.
Miriam Venæs er fra Ørland i Trøndelag. Da hun hadde sommerjobb
på hurtigruten, forelsket hun seg i en maskinsjef fra Skjervøy. Hun
fikk ikke jobb her, og utdannet seg til sykepleier i Tromsø. Nå har
hun bodd i det blå huset ved moloen i to år.
Karin Eidsvik (40) sitter på sengekanten og ser rett bort på
huset sitt, barndomshjemmet hennes. Der bor sønnen på 19. Ingen
brann, i hvert fall, konstaterer hun.
De setter seg foran vinduet. På bordet ligger en plastpose med
1500 milliliter flytende ernæring fordelt i tre rom. Eidsvik får
kjapt inn i fingrene hvordan hun skal stikke med riktig vinkel og
brekke opp skilleveggene så ernæringen blander seg inni posen. Når
innholdet
Etterpå går Venæs for å sjekke dosettene på medisinrommet. Der
står også hjemmesykepleier Solveig Nilsen. Selv om det er trangt,
liker de å dele rom. Her kan de oppdatere hverandre.
Mest lest
Test deg selv: Konte-eksamen i anatomi
Test deg selv på seneste konteeksamen i anatomi fra april 2023.
0 Kommentarer