Retten til helsehjelp

Jeg tenker en del på hva som ligger bak visse vedtak om rett til helsehjelp. Hvem er disse personene som bestemmer hva andre skal få hjelp til og hva slags grunner legger de bak sine vurderinger?

Mange har det godt i Norge og får den hjelpen de trenger. Men de vi glemmer er de som ikke kan gjøre rede for seg eller hva de trenger. Pasienter står i årevis i kø for å få plass på en demensinstitusjon eller omsorgsbolig. Mange får ikke muligheten til å få plass før de er så dårlige at de blir liggende i en sykeseng og trenger hjelp til absolutt alt for å overleve, hele dagen.

Tankene mine går til en pasient som for en tid tilbake fikk avslag på nødvendig helsehjelp.

En liten nydelig dame sitter på kjøkkenet. Hun har stelt seg etter beste evne. Jeg spør om hun har spist noe hun bekrefter hun ikke har gjort, derfor veileder jeg henne i å finne frem mat og utstyr til å lage frokost. Dette greier hun fint, jeg gir henne medisinene og går.

Damen er begynnende dement og greier seg greit med veiledning til mat og medisiner. Dette gjør at hun greier seg bra og kan leve i sitt eget liv. Dette er jo det hun ønsker mest av alt. Vi starter med å gi henne veiledning i dusj en gang pr. uke, fordi hun ikke lenger greier dette selv. Tjenesten startes, og beskjed blir gitt videre ”opp” i systemet om at tjenesten økes og at hun evt trenger en kartlegging for å få oppgradert sitt vedtak.

Etter en stund kommer svaret fra kartlegningen: hun får ikke gjennomslag for hjelp til dusj, fordi hun i utgangspunktet skal være i stand til å greie dette selv.

Er utgangspunktet for at pasienten skal greie dette selv, at hun kan bruke armer og bein?

Det teller altså ikke at pasienten pga demens ikke er i stand til å gjennomføre en dusj? Dvs at har du friske armer og bein har du ikke krav på helsehjelp?

Tjenesten ble satt i gang før kartleggingen, og pasienten opplevdes som engstelig og i stort behov for veiledning for å klare å gjennomføre dusjen.

Etter min mening blir fagpersoners vurdering av hva pasienten kan, og ikke kan feid til side av personer som sitter langt unna pasienten. De har ofte ikke en gang sett, eller snakket med pasientene. Videre har de oversett, det som er beskrevet av fagpersoner om hvordan pasienten fungerer i dagliglivet. Det er faktisk personer som observerer, og kan se pasientenes fungeringsnivå. Personer som daglig er hos pasientene, allikevel blir dette oversett og overprøvd.

Vi lever i en tid der psyke og soma ikke er ett, og ofte er det slik at økonomien går foran personers verdi. Hva skal til for at mennesker skal se den urett som ikke rammer en selv? Og kan denne vurderingen gjøre pasienter mere avhengige av hjelp raskere enn om de hadde fått tidligere hjelp til " småting" i en friskere periode av livet?