Det norske helsevesenet er underfinansiert

Samhandlingsreformen som nå er i ferd med å innføres i helsesektoren slår fast at «Vi bruker mest i verden på helse, men får ikke mest igjen for hver krone» reformen skal i følge regjeringen gjøre det mulig å møte utfordringene i helsesektoren, øke kvalitet på tjenester og redusere kostnadene ytterligere. For meg fremstår dette som ren propaganda, og føyer seg bare inn i rekken av usannheter som de rødgrønne serverer det norske folk.

Sykepleier forbundet (NSF) som har i overkant av 90 000 medlemmer, forsøkte i årets lønnsoppgjør å få regjeringen til å forstå, at det nå er prekært å gjøre noe med rekrutteringen til yrket. Men selv om både likestillingsloven, og det økende behovet for sykepleiere er klart som dagen, valgte de rødgrønne å ikke gjøre noe denne gangen heller, og det er vel ingen tvil om at dette vil få betydning ved neste valg.

Behovet for helsefaglig kompetanse både innenfor medisin, sykepleie og andre helsefaglige profesjoner øker enormt. Et økende antall eldre og kronisk syke, utfordrer samfunnspolitiske spørsmål og krever handling. I følge Sintef er det i dag 219 000 eldre over 80 år, mens det i 2030 vil være 320 000 i samme aldersgruppe. Dette betyr at 60- 70 prosent av alle som tar utdanning i dag, må utdanne seg til å jobbe i helsevesenet.

Det kan synes som at regjeringen har tatt til seg Sintefs konklusjon om at det ikke er realistisk å utdanne så mange sykepleiere, og at kravene må senkes for å kunne møte behovet, men som Sintefs forskere sier «man kan jo ikke ta folk rett inn fra gaten heller» konsekvensene vil uansett trolig være dårligere behandling/ pleie. Noe som underbygges av forskere fra utlandet som har slått fast at pasientdødeligheten har en klar sammenheng med antall sykepleiere pr. pasient.

Bruker vi egentlig så mye penger på helse i Norge som regjeringen påstår?

I Dagens Næringsliv den 17/3 står en uttalelse av professor Terje P. Hagen og forsker Hans O. Melberg. De hevder at norske helseutgifter er moderate, og at potensiale for effektivisering gjennom store strukturomlegginger i helsesektoren er uten røtter i virkeligheten.

Påstanden begrunnes med at pleie og omsorgssektoren defineres som sosiale utgifter, mens andre definerer dem som helseutgifter. regjeringen korrigerer ikke for ulikheter i real lønnsnivåer, for da vil man se at utgiftene i Norge blir overraskende lave, i forhold til andre OECD land. Det nevnes ikke at Norge er blant de land med aller lavest realvekst i samlede helseutgifter igjennom de ti siste årene. Norges vekst er 2.4 prosent, mens gjennomsnittet i OECD er 4.1 prosent.

Konklusjonen er enkel: Norge bruker ikke mer penger på helse en andre land, det er heller slik at andre land har definert kostnadene mer klarere og presist.

Hvordan kan regjeringen da påstå at vi bruker mest penger på helse?

Sykehusene landet over er nå pålagt å spare penger, noe som blant annet har medført reduksjon av antall sykepleierårsverk, nedlegging og sammenslåing av sykehus, sykehuskøene vokser, pasientklagene og feilbehandlings tilfeller øker, og det er varslet om at alvorlig syke mennesker i fremtiden, ikke nødvendigvis vil kunne få livsforlengende behandling. Selv har jeg erfart at vi med å redusere antall sykepleiere på min avdeling aldri har brukt så mye penger på vikarer som nå, kvalitet på pleie er redusert, og vi sliter med å opprettholde et godt arbeidsmiljø.

Istedenfor å kutte i et allerede underfinansiert helsevesen må staten nå ta grep, og ta seg råd til å øke bevilgningene slik at kvaliteten faktisk blir bedre, og ikke verre.