Paradokset hiv

Den internasjonale aidskonferansen ble arrangert forrige uke i Wien, og mottoet ”Rights Here, Rights Now” er også beskrivende for situasjonen og kampene som kjempes i Norge.

Utlendingsnemnda (UNE) sender mennesker med hiv ut av landet hvis de vurderer det dit hen at de får god nok behandling i hjemlandet. Hiv gir ikke opphold i Norge på humanitært grunnlag. Sykdommen anses ikke som akutt og livstruende i den forstand at man trenger behandlingen i Norge eller land med liknende behandlingstilbud.

Jurist Inger-Lise Hognerud i HivNorge tar opp temaet til debatt, blant annet i siste utgave av POSITIV. Med UNEs vurdering friskt i minnet, sier retten derimot i denne saken om en hivpositiv:

”Behandlingen er langt dårligere enn det XX får i Norge” 

Retten vurderer også de sosiale sidene ved hiv-diagnosen med særskilt hensyn til vedkommendes hjemland. Hivpositive i dette landet beskrives som ”den mest diskriminerte gruppen mennesker”. 

I 2008 skrev Hognerud følgende: 

”I skrivende stund har en ung mann fra Angola fått sitt siste avslag fra UNE. I Angola er det 8 % av de som trenger behandling for hiv som får tilgang til medisiner. Av disse 8 % er det politisk bestemt at gravide skal prioriteres. Vår mann har ingen familie og ikke noe nettverk igjen i Angola. Det sier seg selv at han ikke vil ha mulighet til å få behandling.”

Her påpeker hun altså at norske myndigheter mener det er ”godt nok” at 8 % av de som trenger det får et behandlingstilbud.

I vårt eget land holdes parolen om gode og likeverdige helsetjenester høyt. Hiv er på verdensbasis en epidemi som rammer hardt, omfanget er fremdeles enormt. Den er kompleks og mangefasettert. At humanitærnasjonen Norge stenger grensene for hivpositive som trenger behandling, er ikke det både egoistisk og navlebeskuende?

Mer om den internasjonale aidkonferansen her

Inger-Lise Hognerud sitt innlegg i POSITIV

HivNorge på Facebook