fbpx Riktig ernæring gir kortere liggetid Hopp til hovedinnhold

Riktig ernæring gir kortere liggetid

Det er viktig å merke seg at screeningverktøy kun gir indisier på en ernæringsmessig situasjon, og ikke det hele og sanne bildet

Helsepersonell er ofte ikke flinke nok til å ivareta ernæring hos pasienter på sykehus.

Helsedirektoratet har kommet med nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring, hvor de anbefaler å utføre ernæringsscreening av alle pasienter for å kartlegge ernæringsmessig risiko. Målet med screeningen er å systematisk kartlegge for å skille mellom pasienter som er i en utsatt gruppe og de som ikke er det. Artikkelen «Er det samsvar i registreringene når sykepleiere og studenter screener pasienter for ernæringsstatus?» presenterer en studie hvor to kjente screeningverktøy, NRS 2002 og SGA, ble benyttet til å kartlegge ernæringsmessig risiko hos 220 pasienter fordelt på 11 ulike avdelinger. Hensikten med studien var å teste interrater reliabilitet ved bruk av NRS 2002 og SGA i spesialisthelsetjenesten, og å sammenligne i hvilken grad det var overensstemmelse i vurderingen av risikoutsatthet mellom skjemaene. Studien fant manglende samsvar i registreringene på flere viktige områder, og indikerer usikkerhet i kvaliteten på ernæringsdata som ble samlet inn ved hjelp av NRS 2002 og SGA. For praksis er studier som dette verdifulle da det øker fokus på ernæring, og kan bevisstgjøre og dyktiggjøre sykepleiere innen dette viktige området av sykepleien. Praksisfeltet får også en pekepinn om screeningverktøy som finnes, samt styrker og svakheter ved disse. Det er viktig å merke seg at screeningverktøy kun gir indisier på en ernæringsmessig situasjon, og ikke det hele og sanne bildet. Det er derfor viktig å gjøre en klinisk vurdering i tillegg. Artikkelen nevner at forutsetninger for å gjøre tilsvarende studier er god opplæring i forkant, nøkkelpersoner for å sikre kontinuitet og at utstyr for veiing av pasienter er til stede. Dette kan inspirere til å gjøre lignende studier i praksis. I jungelen av screeningverktøy er det nyttig at erfaringer deles da den kliniske hverdagen er travel og ressursene få. Artikkelen påpeker behovet for sykepleieforskning på gode instrumenter, testet for validitet og reliabilitet, for å kunne beslutte hvilke instrument som kan være aktuelle å bruke for sykepleiere i praksis. Verktøyet må være enkelt og raskt i bruk, med en forklarende manual, da det vil være flere brukere med ulik kompetanse og erfaring. Artikkelforfatteren mener det er viktig at sykepleiere dyktiggjør seg innen ernæringsområdet, da ernæring er en viktig kvalitetsindikator og et sentralt område av sykepleieres faglige ansvar. Min erfaring er at pasienter i ernæringsmessig risiko taper ytterligere vekt ved innleggelse i sykehus og ofte er ikke helsepersonell flinke nok til å ivareta ernæringen hos innliggende pasienter. Målrettet og riktig ernæringsterapi gir færre infeksjoner, færre komplikasjoner, kortere liggetid, redusert dødelighet – og pasienten har det bedre.