How is your healthsystem? Is it good?

Et lite reisebrev på denne første bloggen jeg skriver for Sykepleien.

I mer enn to uker har jeg nå reist rundt på vestkysten av USA. Fra San Diego i sør til Seatle i nord, og noen dager i universitetsbyen Boulder, har jeg møtt amerikanere fra ulike samfunnslag. Jeg opplever et Amerika  i endring. Det er ikke bare Obmas fokus på change som merkes. Merkes gjør også en stor grad av usikkerhet om den fremtid USA går i møte.

Jeg har utelukkende møtt mennesker som har tatt imot meg på en positiv og vennlig måte. En overveldende vennlighet på alle nivåer. Uansett politisk overbevisning fremtrer den vanlige amerikaner med en holdning preget av interesse for de menneskers om besøker dem. Når de hører jeg er fra Norge kommer samtalene fort inn på helse og helsevesen. Til og med på våre stikk- innomturer på ulike Wineyeards mens de særdeles hyggelige og smilende menneskene bak disken sjenker oss de deiligste smaksprøver av carbinet sauvignot og merlot druer, dukker spørsmålet:

- How is your healthsystem? Is it good?

- Yes it is good, sier jeg under en viss tvil.

- It is very good! One of the best in the world!, sier jeg med enda mer tvil.

Jeg har ikke vært lenge nok vekke fra Gamlelandet til å ha glemt alle klagene, frustrasjonen og de dårlige eksemplene fra norsk helsevesen.

Skal jeg la de spørende og undrende amerikanerne leve uvitenhet om vi har det hjemme?
Skal jeg la dem fortsatt tro at Norge er alle  gode helseveseners mor?
Norge - et land der enhver blir møtt med velvilje og behandlet med den største profesjonalitet uten å vente i månedsvis på enkel behandling?
Skal jeg fortelle dem at vi ser mest til Amerika når vi skal endre vårt eget helsevesen?
Skal jeg fortelle dem om at vi har hatt Amerika som vårt helseforbilde helt siden Karl Evang kom over her og lærte om public health her og at NSFs ledere kommer hit for å lære om Magnet ditt og Magnet datt?

Jeg velger den posivite vinklingen.

Jeg forteller at vi har et helsevesen som gir alle like rettigheter, at det  ikke er noen forskjell på gamle og unge, på fattige og rike. At vi er fornøyde. At vi klager hele tiden forteller jeg ikke.

- What about taxes? er det neste spørsmålet som dukker opp når jeg har presentert glansbildet.

Særlig er de skeptiske, de som heller til Replibukanerne og den nye "folkevegelsen" - Teaparty-bevegelsen. En grasrotbevegelsen som appellerer til folk her borte som er luta lei av akademikere og sentrale myndigheter, en politisk klasse, som lager regler de opplever som overgrep i forhold til amerikanske verdier som frihet og det å være sin egen lykkes smed.

Jeg bruker meg selv som eksempel og forteller hvor mye jeg betaler i skatt, og at jeg i stor grad er fornøyd med eget skattenivå. Jeg aner en viss skepsis rundt meg.

Dette vil de ikke. De vil gjerne ha forandring og trygghet i livet.

Terskelen til å ville øke skattetrykket for å sikre et helsevesen for alle er stor. Det skjer likevel noe her borte. Til tross for usikkerheten om amerikanske økonomi, aner jeg en viss endring i holdninger. Spørsmålene om hvordan vi har det i Norge og den store interessen for nordiske velferdsstatsmodeller, ser jeg som et positivt tegn.

Jeg har blitt glad i de menneskene jeg har møtt. Det er lenge siden jeg la fra meg den antiamerikanske holdningen som dominerte blant mine omgangsvenner på sekstitallet. Opplevelsen av den "vanlige amerikaner" er likevel overveldende god. At jeg ikke har møtt "alle", og det fins et ubehag i den amerikanske poltiske kulturen som jeg ikke har fått tilgang til, endrer ikke mitt sterke inntrykk.

Nå er spørsmålet om de her klarer å forenes om et helsevesen som gir alle  tilgang til behandling uten å havne i økonomisk ruin og gjeld.

Obama er et lys i mørke. Nå gjelder det å se om det håp han klarte å gi med sine retorisk pregete taler, har skapt et klima for en positiv change som kan vare lenge.

Jeg ser frem til å komme hjem, men vet jeg vil savne menneskene og landet her, og det gode bildet de har av vårt norske helsevesen. Når jeg kommer hjem vil nok de negative reportasjene i media dominere. Jeg husker godt komikeren Harald Heide-Steen jr. som fortalte om at da han engang kom hjem fra Italia ble møtt på flyet med førstesideoppslaget i en av våre tabloidaviser: Fødte i do!. "Da skjønte jeg at jeg var på vei til Norge!", sa Heide- Steen jr.