Samtalens potensiale

Når sykepleiere hevder at de velger yrket fordi de trives best med “å prate”, bekreftes ideen om sykepleieryrket som kvinneyrke nr 1, nokså likt hjemmesettingen hvor formalkompetanse er overflødig og den kvinnelige list og intuisjon er bestemmende for hvor dyktig du kan bli.

Den store debatten de siste ukene har vært sentrert rundt Harald Eias programpost Hjernevask. Selv ble jeg først og fremst opptatt av sykepleieren i programmet som uttalte seg nettopp om hvorfor hun foretrakk yrket som sykepleier og ikke for eksempel dataingeniør. Hun sa at det var mye mer spennende “å prate”. Jeg trekker ikke dette frem for å henge ut hun som sa det, men jeg må si jeg tenkte: “Typisk!” 

Her kan du se "Hjernevask"  hos NRK.

Og sånn helt tilfeldig, akkurat nå i år 2010, er vi midt inne i det store legitimeringsprosjektet: “Kunnskapsbasert praksis”. Det paradoksale med denne oversettelsen av medisinsk evidens, er at vi selv deltar i konstruksjonen av vår egen profesjonalitet som om den tidligere var bygget på kunnskapsløshet. Det typisk kvinnelige, den tomme praten, skal erstattes med kunnskap.

Dessuten får jeg følelsen av å sløse med skattebetalernes penger når jeg prater på jobb. Selv når samtalene kretser rundt faglige spørsmål, kan jeg oppleve en sterk umoralskhet i alt dette snakket (for ikke å nevne kaffekoppen). Helst skal jeg traske rundt i gangene, nokså hektisk, med munnbind rundt halsen og sprøyte i hånda. Jeg vil også være produktiv, tenker jeg, og skimter en flagrende frakk vifte rundt hjørnet på korridoren. Det var ingen sykepleier. Det var en av de dyktige, og travle, som ikke har noen tid å miste eller penger å sløse. Som produserer pasientbehandling og forskning. Nei, vi sykepleiere må slutte med alt dette snakket. Det er på tide å brette opp ermene, og ta i et tak.

Over til noen av programmets øvrige intervjuobjekter. Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen beskriver i et avisinnlegg  at han i etterkant av Hjernevask ble karakterisert som “dum, dummere, dummest” (noe han selvsagt ikke er!). Mens den kvinnelige kjønnsforskeren Cathrine Egeland kom noe uheldig ut vil noen mene, da hun fremsto som så abstrakt at ethvert konkret ord syntes å bli en formidable påkjenning, og det endte med at hun knapt klarte å få ut ett konkret (eller kanskje fornuftig?) ord om hva hun fordriver tiden med. Hennes utgangspunkt er teoretisk, forteller hun. Og tilfeldigvis minner hun meg, med Lorentzens humoristiske tone, om flink, flinkere, flinkest. Med dette bakteppet blir jeg nysgjerrig på om sykepleieren i programmet kunne blitt den som fremsto som: Smart, smartere, smartest? Hva burde hun da svart på spørsmålet til Eia?

Sykepleiere har til alle tider vært mestere i kunsten å prate, og i denne samtalen har grunnlaget vært en relasjon til et sykt menneske som trenger pleie. Hvordan dette nå  kan snus på hodet, og prat blir til verdiløs kjerringsladder i det produktive helseuniverset, er en trussel for relasjonelt arbeid – og synet på relasjonen som grunnleggende klokskap og kunnskaping om mennesket. De fleste av oss har antakeligvis opplevd den gode samtalen. Hvordan en god venn kan snu verden til noe bedre. Samtalen er ikke sjelden betydningsfull. Utfordringen er å dokumentere hva dette egentlig handler om.

Kjønnsforskerne i Hjernevask hadde ingen samtale med Eia. De ble redigert, klippet og frisert. De gode samtalene gir bevegelsesmuligheter gjennom relasjonen og duften av et annet menneskets tilstedeværelse. Disse samtalene gir sykepleien mening og yrket profesjonalitet. Denne kunnskapen må vi ikke miste i vår iver etter evidensen som er god, bedre, best.

De som har blitt sykepleiere for å prate understreker hvorfor jeg ble forbanna da en kvinnelig bekjent av meg, som riktignok selv er diplomat, repliserte da jeg fortalte at jeg skulle begynne på sykepleien; “slik jeg kjenner deg, passer det deg veldig godt, Ingrid!” Jeg klarte ikke å ta det som et kompliment! Samtidig ble jeg like forbanna på en feminist som fortalte opprørt hvordan rådgiveren på videregående hadde tipset henne om sykepleieryrket. Hun skulle selvsagt bli noe mer, noe større og viktigere!

Til slutt bare et helt åpent og tilfeldig valgt spørsmål: Ville sykepleieren valgt en rosa, blå eller nøytral leke?