Hva vet vi egentlig?

 Vi lever i dag i et avansert kunnskapssamfunn. Hvis vi ser oss tilbake, er det lett å få øye på gamle «sannheter» som vi ikke lenger tror på. Et par slike «sannheter» er for eksempel at syke barn skulle holdes unna sine foreldre mens de var innlagt på sykehus, eller at pasienter innlagt med hjerneslag skulle være sengeliggende over en lengre periode. Denne behandlingen ble gjort i beste hensikt både for barna og slagpasientene. I dag har barna fått rett til å ha minst en av foreldrene hos seg under hele innleggelsen. Videre vet vi at et godt organisert tverrfaglig rehabiliteringsopplegg i en tidlig fase etter hjerneslaget gjør at flere overlever, gir pasientene bedret funksjonsevne og større selvhjulpenhet på sikt.

I Thomas Kuhns kjente verk Vitenskapelig revolusjoners struktur fra 1962 beskrev han hvordan forståelsen av rådende sannhet utviklet seg i forskningsmiljøer, for deretter å bli møtt med økende kritikk til den ble forkastet til fordel for en ny. Forståelsen av hva som var sant og viktig er således knyttet til personers og fagmiljøers overbevisninger (paradigmer). Men historien viser imidlertid ifølge Kuhn, at etter en viss tid slår et hvert paradigme sprekker ved at noen stiller kritiske spørsmål og avdekker svakheter og manglende logikk. Når motstanden blir for stor, «faller» den etablerte forståelsen til fordel for en ny - vi får et paradigmeskifte.

La oss for et øyeblikk forestille oss at Thomas Kuhn stiller spørsmål til sykepleiere og andre helsearbeidere om hvordan vi forholder oss til vår egen forståelse av hva som er god praksis - hva er riktig tilnærming til den enkelte pasient eller bruker? Vil vi holde fast på dagens sannhet eller vil vi tenke seriøst over om tilnærmingen kan ha uønskede svakheter eller konsekvenser? Et sentralt mål for bachelorstudiet i sykepleie er å utdanne kritisk-analytiske helsearbeidere. Begrepet kritisk henviser her nettopp til personer som har kunnskap om etablerte sannheter, men som også har evne og mot til å stille kritiske spørsmål - og dermed sette disse sannhetene på prøve. Gjennom videreutdanninger og mastergradsutdanninger innen sykepleie og helsefag videreutvikles denne kompetansen. Tjenesteutviklingskompetansen er nødvendig for å utvikle våre helsetjenester på en faglig trygg måte. Spesielt deler av kommunehelsetjenesten, som har få helsearbeidere med høyere utdanning, bør satse aktivt på å rekruttere denne kompetansen.